He113 – Flyet som ikke fantes


Våren 1940 avslørte Tysklands propagandaminister Joseph Goebbels i tyske medier at et nytt, moderne jagerfly var introdusert: Heinkel He113.  Luftwaffe hadde alt tatt i bruk det nye flyet i en rekke enheter, og det hadde fått sin ilddåp i angrepet på Danmark og Norge i Unternehmen Weserübung. Ukeblader og aviser trykket bilder av det nye flyet i aksjon.  I Storbritannia laget britene dokumentasjon som den gjengitt over. Slike ID-kort skulle hjelpe observatørkorpset å gjenkjenne det nye flyet.  Og de første rapportene kom inn fra britiske flypatruljer som rapporterte å ha støtt på flyet i luftrommet over Frankrike og Nederland.

Men Heinkel He113 fantes ikke…

OK,  dette blir litt teknisk,  men He113 fantes ikke,  He100D, et resultat av en årelang rivalisering i tysk flyindustri, fantes i høyeste grad.  La oss begynne ved begynnelsen.

I 1933 ville Reichsluftfahrtministerium, RLM, finne Tysklands neste jagerfly. Riktignok hadde Tyskland i tråd med Versaille-traktaten ikke lov til å ha et offensivt flyvåpen, men RLM løste det ved å utlyse en konkurranse for et «høyhastighets ordonnans-fly». Det var fire forslag som kom inn. Tre fra de tre etablerte produsentene Heinkel, Arado, og Focke-Wulf, samt ett fra nykommeren Bayerische Flugzeugwerke.  Alle bygget 3 prototyper og RLM testet prototypene mot hverandre. De to bidragene Focke-Wulf Fw 159 og Arado Ar 80 avslørte tidlig at de hadde ulike problemer og skuffende ytelse. Derfor ble de fort silt ut av konkurransen. Det sto mellom Heinkel og BFW. 

Heinkels bidrag i konkurransen, He112, avbildet over, sto mot nykommeren som stilte med sin modell Bf109, avbildet under i spansk tjeneste. Ja, Bayerische Flugzeugwerke er samme produsent som i 1938 skiftet navn til Messerschmitt. 

Messerschmitts modell var billigere, enklere å produserer, og hadde høyere topphastighet. Men selv om RLM foretrakk sistnevnte var Heinkel ikke helt ute av dansen.  I mars 1936 hadde britenes avduket en ny vidundermaskin, Supermarine Spitfire, og prestasjonene til dette flyet skremte tyskerne. Sommeren 1936 bestilte derfor RLM ytterligere 10 prototyper av hver av de to gjenværende deltakerne i konkurransen.  RLM åpnet for at produsentene kunne gjøre forbedringer på designet sitt. Heinkel benyttet anledningen til å gjøre svært mange forbedringer på det som nå ble kalt He112B. (Et fly som nå i praksis utklasset Bf109-flyet i prestasjoner.) De så også for seg en eksportmulighet, og sendte et fly på turne til interessenter Europa rundt.

Messerschmitt hadde i praksis vunnet konkurransen om leveranser til Luftwaffe,  men små serier He112 ble produsert for Spania, Japan, Romania og Ungarn. Finland, Nederland, Østerrike og Jugoslavia la også inn bestillinger, men av ulike årsaker ble disse bestillingene aldri oppfylt.  Total produksjon inkludert prototyper var dermed snaue 100 maskiner.

I mellomtiden så flykonstruktøren Walter Günter hos Heinkel på den eksisterende He112, som allerede hadde blitt kraftig revidert som He112B versjonen. Han kom til den konklusjon at flyet hadde nådd slutten av sitt utviklingspotensiale. Han startet derfor på nytt med en helt ny design, Projekt 1035, som et privat foretak. Heinkel hadde lært av sine tidligere feil på 112-prosjektet, det nye flyet skulle være så lett å bygge som mulig, og raskt. En toppfart på 700 km/t var målsetning. For å lette produksjon, hadde det nye designet betydelig færre deler enn He112 og det inneholdt færre sammensatte kurver som krevde pressforming av metall.  He112 bestod av 2,885 deler og 26,864 nagler, til sammenligning hadde P.1035  969 unike deler satt sammen 11,543 nagler. Den nye vingen var årsak til mye av besparelsene. Etter å bygge de første vinger rapporterte fabrikken at reduksjonen i kompleksitet og antall nagler, ført til en forbløffende besparelse på 1.150 arbeidstimer pr vinge!

Walter Günter ble drept i en bilulykke 25. mai 1937 og designarbeidet ble overtatt av hans tvillingbror Siegfried. Han gjorde ferdig det endelige utkastet  senere samme år. I slutten av oktober ble konstrukturtegninger sendt til RLM, komplett med detaljer om prototyper, leveringsdatoer og priser for tre fly levert til testsenteret Rechlin.

Flyet skulle egentlig ha fått modellkjennetegnet He113, men tallet 13 var uheldig, så RLM godkjente at typebetegnelsen ble endret til He100. Det er rapportert at Ernst Heinkel drev utstrakt lobbyvirksomhet for «runde» tall i håp om at det ville forbedre designets sjanser for produksjon. Nummeret 100 var egentlig tildelt Fiesler, men Heinkel argumenterte for at hans nye fly ville sette en hastighetsrekord og fortjente et minneverdig nummer. Han fikk viljen sin. 

Kampen om verdensrekorden førte igjen til at Heinkel og Messerschmitt sine veier krysset.  He100 holdt en kort stund rekorden, med en registrert hastighet på 746,6 km/t, satt den 30. mars 1939. Men kun en snau måned sendere,  26. april 1939 satte en Messerschmitt Bf209, en dedikert racermaskin, en rekord på 756 km/t.  En rekord som for et stempelmotordrevet fly skulle stå seg i 30 år. ( Først i 1969 slo en svært modifisert Grumman F8F Bearcat denne rekorden, og i dag holdes rekorden av en annen F8F Bearcat som i 1989 satte en fortsatt gjeldende rekord på 849,55 km/t.  Sett bort i fra stempelmotorer sto rekorden bare i 18 måneder. I oktober 1941 nådde nemlig den fjerde prototypen av den rakettdrevne avskjæringsjageren Messerschmitt Me163A en hastighet på 1004 km/t.)  Heinkel-fabrikken mumlet noe om at deres fly egentlig var raskere, (noe den kanskje var, Bf209-rekorden var satt i en annen høyde, der lufttrykket var litt lavere, enn He100-rekorden) men det hjalp ikke.

Bedre ble det ikke når RLM bestemte at Heinkel skulle konsentrere seg om å produsere bombefly, og la Messerschmitt står for utviklingen av jagerfly. Heinkels suksessrike modell He111 var nemlig Tysklands sterkeste kort på bombefly-fronten, enn så lenge.  (Dorniers Do17 var, selv med oppgraderinger, på vei til å bli avleggs, mens Junkers Ju88 viste stort potensiale, men slet med Tysklands nye fascinasjon for stupbombing, noe som krevde stadige endringer i designet.)

Heinkel  hadde likevel fått lage en serie på 10 prototyper,  og de ga disse ulike prototypene modellbetegnelser A til D  i tråd med entringer og tilpassinger.  Heinkel var fast bestemt på å bygge minst 25 fly, og med 10 prototyper unnagjort gjenstod 15!  De produsert først en pre-serie på 3 He100D-0, fly som senere ble solgt til Japan, og ment å være utgangspunkt for en lisensbygget type, produsert at Hitachi.  (I praksis førte krigsutbruddet til at nødvendig utstyr og maskiner ikke kunne leverest fra Tyskland.)

Heinkel laget så 12 He100D-1.  Men nå hadde krigen startet.  RLM var ikke interessert i å kjøpe en ny flytype,  og dessuten brukte He100  den samme motoren som Messerschmitts Bf109 og Bf110, nemlig Daimlers DB601. RLM bestemte at alle slike motorer Daimler klarte å produsere skulle øremerkes Messerschmitt. (Det var først nå Focke-Wulf utviklet et fly rundt den «ubrukte» stjernemotoren Bramo 139, med sin Fw190, RLM var villig til å investere i en ny jagermodell.) Heinkel vurderte å forsøke å bygge om He100 til å bruke Junkers Jumo 211, den eneste andre rekkemotoren av tysk fabrikat som var sterk nok. De kjente motoren godt siden den ble brukt på deres egen He111 bomber fra H-modellen og utover. Men He100 var konstruert rundt Daimler-motoren, og Heinkel slo fra seg ideen om en tilpassing som for omfattende og risikabel.

De 12 D-1 flyene ble derfor tildelt det lokale forsvarsenheten ved Heinkels fabrikk i Marienehe utenfor Rostock, en avdeling som frem til da hadde brukt He112 fly.  Det er lett å glemme at en flyfabrikk nødvendigvis trenger å ha sin egen flyplass, for å frakte vekk de ferdige flyene,  og de tyske fabrikkene hadde også egne flygergrupper med ansvar for punktforsvar av fabrikken.

Men før fabrikk-skvadronen fikk flyene ble de altså brukt i propaganda-øyemed.  De ble flydd rundt til ulike flyplasser,  lakkert om med stadig nye kjennetegn og våpenskjold til oppdiktede enheter og beskrevet som Tysklands nye «nattjager».  (Imponerende for et fly som ikke engang var utstyrt med landingslys!) Noen av disse bildene er gjengitt i denne artikkelen.  

Spørsmålet var hva formålet med denne maskepien egentlig var. Skulle man lure Tysklands fiender,  eller var det ment for å styrke moralen på hjemmefronten? Uansett var det en pussig affære, som etter noen måneder gikk mer eller mindre i glemmeboken.

Det var ingen allierte tokt som nådde inn til Heinkels fabrikk de første årene i krigen, så flyene ved fabrikkenheten kom neppe i kamp. Deres skjebne er uviss.  En av prototypene av He100 ble utstyrt med cockpithetta fra hastighetsrekord-flyet,  og stilt ut som «rekordflyet He112U» på det tyske museum i München før det ble ødelagt i et bombeangrep. Heinkel håpet fortsatt på eksport av He112, og valgte å gi rekordflyet en betegnelse som skulle antyde at det var en «konkurransemodell» av He112-typen. (På samme måte ble Me209 omtalt som Me109R i pressen.)

Det er ingen bevarte He100-fly, men i California er det utstilt en statisk replika ved  Planes of Fame Air Museum.

Skulle du ha lyst til å bygge en «He113»  er nok Special Hobby sitt byggesett nr. SH72115  «Heinkel He 113 Propaganda Jager» i 1:72, den beste løsningen. Det ble gitt ut for snaut 10 år siden så er nok ikke så lett å finne, men det er kanskje lov å håpe på ett nytt opplag? I skala 1:48 er det kun obskure småprodusenter som har gitt ut modeller av denne rariteten, men Special Hobby ga overraskende ut et byggesett i skala 1:32 for 8 år siden, med resindeler og gode greier.

Alle arkivbilder: Public Domain via Wikimedia Commons. Bilde av byggesett: Modellversium.de