Intelligent underholdning uten en tråd


Det virker kanskje overraskende at jeg som er storforbruker av kino og Netflix, holder radioen så høyt.  Det er mange grunner til det.  Den største styrken er at den er så lett å multitaske med. Visuelle medier krever en viss oppmerksomhet, men omtrent det eneste du ikke kan kombinere med radio er lesing. Jeg tror kanskje også det er et element av nostalgi.  Jeg husker bestefar aldri kunne tørne inn uten å ha fått med seg sjømannsendingen på langbølge på Sølvsuper’n.

I tillegg er radioen praktisk for de, som meg, som lider av insomnia. En billig DAB-radio til en tusenlapp eller så er en utmerked investering. Jeg hører naturligvis ikke på kommersielle radiokanaler, som i praksis bare er støysendere.  Hvis det skal være musikk bør den være uformatert, eller i det minste ha et stort omfang av musikk.  Men radio er egentlig best uten musikk…

BBC er forløperen for alle ekte kringkastingstjenester.  Grunnlagt 18. oktober 1922 har de holdt stand mot kommersialisme og endringer i mediebildet, og sementert sin posisjon som hjørnesten i den britiske folkesjela. Jeg så glad i britenes navn på radio.  De snakker nemlig sjelden om «radio»  de snakker om «the wireless», den trådløse.

Det høres kanskje rart ut, når jeg først lovpriser DAB og nå vil trekke frem radio på internett, men BBC sender dessverre ikke alle sine kanaler på det norske nettet.  Jeg er nemlig en storforbruker av britiske humor og satire, også på radio:  The News Quiz, The Unbelivable Truth, Sorry I Haven’t a Clue.  Norske kopier blir bare bleke avskygginger.

Kanskje det er språket?  Norsk, som tysk, er et ganske kontant språk.  Det er begrenset med innbakte dobbeltbetydninger, om man ikke gjør seg særskilt flid.  Engelsk derimot, er et språk som egner seg for leking.

The problem with defending the purity of the English language is that English is about as pure as a cribhouse whore. We don’t just borrow words; on occasion, English has pursued other languages down alleyways to beat them unconscious and rifle their pockets for new vocabulary.
― James D. Nicoll

 

Satire og humor er viktig, men det er heldigvis ikke alt. Helt siden jeg var liten har jeg elsket å lære. Det er nesten som en avhengighet. Jeg skjønte aldri, og skjønner fortsatt ikke, dem som må ha en grunn til å lære noe.  Som om ikke bare ny kunnskap er verdifull i seg selv? Jeg er neppe alene om å være slik skrudd sammen at en kjapp sjekk av noe på Wikipedia kan medføre at du tre timer senere sitter og leser fascinert om noe helt annet.  Du skal bare sjekke når Churchill vant nobelprisen, og plutselig vet du årsaker til at megafauna døde ut i Nord-Amerika, og hvorfor Sovjets forsøk på en månelanding feilet.

Den egenskapen gjorde at jeg for mange år siden oppdaget det som skulle bli mitt favoritt-radioprogram/podcast:  BBC 4’s In Our Time.

Melvyn Bragg, Baron Bragg, FRSL, FBA, FRS, er en 77 år gammel akademiker og programleder som overtok dette programmet i 1998,  og siden den gang har han produsert over 700 program i serien.  Konseptet er rørende enkelt:  Inviterer 3 eksperter for å gi en fremstilling av et tema i løpet av 45 minutter.  Det er nesten ingen ende på hvilke temaer han velger ut.  I går var min meny den britiske borgerkrigen mellom 1135 og 1154 kjent som The Anarchy , Fermats siste teorem, oppfinnelsen av fotografiet og Orwells Animal Farm.

Det beste er at hver eneste ett av programmene er tilgjengelig! 

Bragg har en helt egen evne til å lure historier ut av til dels ganske tørre akademikere,  og til å feilberegne tiden, fordi samtalen henger seg opp i artige detaljer, eller havner ut på tangenter.

Det hjelper kanskje ikke mot søvnløshet, men det gjør det brutalt effektiv i en pubquiz!