Musikk, massakre og månelanding – Kosmorama’17 [Lørdag]


Hurra, det er helg. Noe som betyr at man kan koste på seg en real sluttspurt i Kosmoramaprogrammet. Jeg har en liten tommelfingerregel om ikke å se alle filmene i samme program-serie (som f.eks. Ramaskrik eller New Directors). Det blir som på koldtbord, det ville være uhøflig å spise seg mett på bare én rett, og ikke forsøke å få smakt på alt.  Når det er sagt,  noen retter er jo bedre enn andre! Uansett,  i dag var det tett program, lengste pause utenfor kinosalen mellom 14:00 og 23:30 var på 20 minutter! Jeg lever i tiden, forventer effektivitet!

Liberation Day

15 august 2015 feiret den demokratiske folkerepublikken Korea,  bedre kjent som Nord-Korea, 70 års dagen for slutten på japansk koloniherredømme.  Laibach er et slovensk avant-garde industrial-band best kjent for sin dissidentstatus i det tidligere Jugoslavia.  Deres hemningsløse (mis)bruk av totalitært formspråk er berømt og beryktet, og opphav til mange rykter.

Disse tilsynelatende separate hendelsene overlapper ett sted i Venn-diagrammet: Morten Traavik.  Han regisserte musikkvideoen over, og har også drevet med kunstprosjekt i Nord-Korea.  Hans plan var enkel…

«The blindest of blind dates»

Laibach skulle bli det første vestlige band til å holde konsert i Nord-Korea, verdens mest lukkede land. Denne dokumentarfilmen følger bandet i forberedelsene til konserten. Det høres helt vilt ut, men samtidig er det kanskje det eneste bandet i verden som kan jobbe under slike forhold, og beholde sin artistiske kontroll, selv under sensur. Som det påpekes i filmen, Nord-Korea er på en måte verdens mest suksessrike forsøk på å drive en totalitær nasjon etter den opprinnelige planen, der de nå har tredje generasjon Kim på tronen. Jeg lærte dessuten at det er en distinkt forskjell på nord-koreansk og sør-koreansk, siden det førstnevnte er mer lyrisk, og fritt for låneord. Litt som forskjell på ny-norsk og vanlig norsk, der altså.

Det er et bittelite skår i gleden at vi ikke får hele konserten, men det er rikelig med musikk underveis.  Ingen Kosmorama er komplett uten en musikk-dokumentar, og dette var en besnærende innblikk i det som i praksis fungerer som en annen planet.  Sist men ikke minst, den gjør det alle gode dokumentarer burde sikte på: Den lar oss se menneskene bak gruppeidentitetene.

 El Amparo

29. oktober 1988 drar en fordrukken og munter gjeng menn fra den lille venezuelanske landsbyen El Amparo på fisketur. Noen timer senere rapporterer nyhetsmedia at en spesialstyrke fra hæren hadde nedkjempet en gruppe bevæpnede gerilja-soldater mistenkt for å planlegge et bombeattentat mot et oljeraffineri… To av mennene dukker opp, og sier det var en uprovosert massakre. I mens forsøker hæren å dysse ned det hele.

Denne filmen er tilsynelatende laget på en mikrobudsjett, men den fungerer greit for det, selv om det innimellom føles som scener er skalert ned for å kunne filmes billigst mulig. Den tar heller ikke med detaljer som at likskue av de 14 drepte avslørte at de var skutt ned bakfra, og forsøk å gjøre uidentifiserbare med syre og vold.  For al del en grei film, og den skal ha ros for at den gir rom for en tolkning om at det ikke nødvendigvis var kun uskyldige fiskere ombord i båten, som befant seg i et område med mye narkosmugling.

La Noche del Virgen

Spansk skrekkfilm, trygt plassert i bodyhorror-sjangeren det her.  Et problem mange skrekkfilmer har er at protagonisten er sympatisk og lett å identifisere seg med. Det leder gjerne til étt av to utfall. Enten avrundes filmen med en forsert og ulogisk happy ending (amerikansk skole), eller protagonisten lider en grusom og uventet død for maksimal sjokkfaktor (japansk skole).  Denne filmen kommer ikke i den problemstillingen. Hovedpersonen Nico ser ut som en goblin og har de sosiale antennene og dannelsen til Mister Bean.

Nyttårsaften 2015 har han havnet på nattklubb, og gjør sine beste forsøk på å få snøre i bånn hos damene, uten suksess. Så når en dame litt over middagshøyden inviterer på nachspiel på tomannshånd, griper han sjansen, dum som han er.  Selv ikke når det viser seg at hennes husmoregenskaper står til soleklar stryk, og hun viser en ubehagelig fascinasjon for obskure nepalske fruktbarhetskultuser  ringer varselklokkene for den lille grabukken.

Derfra sklir det fort ut i det ekle.  Ikke så rart det sklir, det må bli glatt når filmen har ett så i overkant avslappet forhold til alskens kroppsvæsker.  Kroppsvæsker som stort sett havner alle andre steder enn det hører hjemme. Denne filmen tar seg heldigvis ikke så seriøst, den vet utmerket godt at den tramper over alle grenser. Morsom, men du trenger ikke å investere i kinosnop skal du se denne!

Lyst

Norsk skrekkfilm har kommet seg de senere årene.  Denne gang handler det om en svensk krimforfatter som etter en voldtekt har stengt seg inne og kun har omgang med sin psykiater og vinflaskene. Hun misliker medikament-regimet, og begynner å eksperimentere med å kutte dem ut, så finner hun en USB blant posten…

Denne filmen tar for seg en av de eldste grepene i skrekkfilmer; at hovedpersonen begynner å gå fra forstanden. Lisa Rostorp klarer ikke lenger å skille mellom virkeligheten og hva som kun skjer i hodet hennes. Når vi som tilskuerer kun opplever hennes utgave av virkeligheten er det duket for lag på lag med marerittaktige sanseinntrykk. At de blodige spesialeffektene er utrolig godt laget gjør filmen riktig så ubehagelig. Men den bruker lovlig lang tid på å komme skikkelig i gang, det er på nippet til at den begår dødssynden for en skrekkfilmog blir kjedelig. Filmen har normal kinopremiere 21. april.

Operation Avalanche

Siste film i kveld ble denne amerikanske filmen.  Den ble omtalt som «mockumentary» i Kosmoramaprogrammet, men jeg vil nesten si den har vel så stor tilknytting til «found footage»-sjangeren.

To begavede nerder som jobber for CIA klarer å snakke til seg jobben med å avsløre en KGB-spion i NASA under romkappløpet på 60-tallet. Men vel i dekning oppdager de at NASA har et problem. Landingsmodulen til Apolloprogrammet fungerer ikke som planlagt.  I stedet bestemmer de seg for å få i gang et CIA-prosjekt for å lage filmklipp her på jorden astronautene kan ta med seg opp, og overføre mens de går i bane rundt Månen.  Det er ikke så lett å lage en tett konspirasjon, særlig ikke hvis noen bestemmer seg for å «rydde opp» ved å bli kvitt alle spor av maskepiet. Da kan det fort bli farlig, men kanskje det er en fordel å ha ting på film som sikkerhet…?

Filmen holder på en solid tidskoloritt, og det er mange herlige effekter i spill her for å gi det rette «looket» til de diverse opptakene. At det innimellom kanskje blir litt vakling mellom en seriøs thriller, og to lett klovnete kløner som er på dypt vann får stå sin prøve! De har i det minste valgt den mest realistiske utgaven av en falsk månelanding som utgangspunkt!

Status etter 5 dager

Filmer sett: 20
Språk hørt: 18 – engelsk, fransk, kinesisk, nederlandsk, norsk, 2 ulike afrikanske stammespråk, polsk, amerikansk tegnspråk, rumensk, sør-koreansk, japansk, svensk, somali, slovensk, nord-koreansk, spansk, russisk.

[Filmbilder: Kosmorama.]