H#1:AD 212 – Crazy is my superpower


aj-leeDet er litt rart å tenke på at det er snart to år siden AJ Lee la opp.  Det var egentlig ikke noen stor overraskelse. Hun hadde i månedene før vært høylytt misfornøyd med at den kvinnelige utøverne i WWE fikk dårligere kontrakter med tanke på prosenter av t-skjorte salg og lignende, og ektemannen hennes Phil Brooks, bedre kjent som CM Punk, hadde saksøkt WWE.

Så hun gikk ut kontrakten, og trakk seg tilbake.  Mens CM Punk begynte på sitt prosjekt med å bli UFC-utøver, ble det ganske stille rundt AJ.  Hun er ambassadør for American Society for the Prevention of Cruelty to Animals,  dukket opp som gjest på noen youtubekanaler om dataspill,  men lå generelt lavt.  WWE var mildt sagt misfornøyd med CM Punk-saken, og det endte med at de måtte holde Nikki Bella som mester i et år for å få fjernet AJ fra historiebøkene sine, siden hun nå var uløselig knyttet til ham for mange fans. 

AJ var spydspissen slo gjennom muren som i mange år låste kvinnelige utøver i WWE til en fast mal. Det er neppe overraskende at det var de to som i størst grad brøt med klisjeen med billedskjønne bikinimodeller, AJ og Celeste Kaitlyn Braun (née Bonin), som ble de mest populære kvinnelige utøverne. En periode var AJ den nest-mest selgende utøverne når det gjelder fan-effekter, så det er forståelig at hun var irritert.

Celeste startet sitt eget klesmerke, og skapte seg en karriere utenfor ringen, mens Aj nå har begått bok.  Den kommer i april, og navnet ble avslørt å være «Crazy Is My Superpower».  De fleste regnet med at tittelen spilte på gimmicken hennes som uberegnelig, kaprisiøs og ustabil.  Men i uken som gikk la hun ut et innlegg på nettstedet sitt: Silence, interrupted.

Det er tøft gjort, «gæren» er fortsatt ett skjellsord for mange.  Men strengt tatt burde ikke mentale problemer være mer belastende enn andre sykdommer eller diagnoser.  Enten det er epilepsi, nærsynthet, diabetes, ulcerøs kolitt eller som i AJs tilfelle, bipolar lidelse.  Men skal man kunne fjerne stigmaet, så trenger man at personer faktisk står frem, og forteller.

Det setter også AJs valg om å legge opp i et litt annet lys,  og jeg tror jeg vil prøve å få tak i boka når den kommer i paperback. (Wrestler-biografier er gjerne ganske lesverdige uansett, siden de lever så ekstraordinære liv.)

AJ var en forløper, men samtidig tror jeg hun hadde slitt med å nå den samme populariteten i dag. Det har rett og slett kommet en stri strøm av dyktige, atletiske kvinnelige wrestlere, WWE har droppet «diva»-navnet (kvinnene er nå «superstars» på linje med gutta), og det skumles med en ren kvinnelig turnering/miniserie i løpet av året.  På den andre siden, skulle hun ombestemme seg, hun er bare 29 år, så vet man aldri. Hun er tross alt en av de få som har en seier som har en seier i sin avskjedskamp.  (..der hun reppet en ung dame som på den tiden hold til i NXT…)