1984 og politisk debatt.


1984George Orwell har, pussig nok, vært mye i vinden de siste ukene, etter at en viss orange rabbagast overtok roret over i de gamle koloniene. 1984 er atter en gang på bestselgerlistene. Mange har forøkt å trekke linjer mellom Orwells dystopiske fremtidsfabel 1984 til det som nå skjer i Junaiten. Det er en smule ironisk at så mange progressive på venstresiden har forelsket seg i en bok som tydelig advarer mot farene ved kommunismen (den ble tross alt skrevet i 1948 når Stalins herjinger var som verst).

Jeg mener at det er en annen av Orwells skrifter som hadde fortjent det mer. Jeg tenker ikke på Animal Farm,  en annen av hans allegorier over kommunismens galskap og ødeleggelser.  Nei, det er essayet «Politics and the English Language» fra 1945.

Der tar Orwell for seg det han så som den største trusselen mot det moderne samfunnet: At språket vårt mister mening.  At fremmedord, klisjeer og eufemismer effektivt renser vekk alt meningsinnhold og etterlater ett tomt skjelett, og gjør en hver reell debatt og diskusjon umulig.

Orwell mente denne språkføringen «er designet for å gjøre løgner høres sannferdig og drap respektabelt, og for å gi inntrykk av soliditet til ren vind.» Han mente at språket som ble brukt var nødvendigvis vag eller meningsløst fordi det var ment for å skjule sannheten i stedet for å uttrykke det. Dette uklart prosa var en «smitte» som hadde spredt seg til de som ikke har til hensikt å skjule sannheten , og det skjulte forfatterens tanker fra ham selv og andre. Orwell oppfordrer skribenter til å skrive konkret og klart i stedet for vagt, og ønsket individualitet fremfor politisk konformitet.

Særlig i politikken oppstår det, mener Orwell, et miljø der en «spruter ord som en akkar» for å kamuflere det man egentlig mener.  Fantasiløse skribenter velger ferdigtygde klisjeer, som for lengst har mistet all sitt opprinnelige meningsinnhold.  Det er ho en grunn til at klisjeer kalles klisjeer.  Navnet kommer som mange sikkert vet fra de standardbildene som ble brukt i aviser i gamle dager. Trykkeplatene het «klisjeer». De var dyre å lage, så når man først hadde laget dem brukte man dem så ofte man kunne enten de passet eller ei.

Vi ser at denne tanken ble utviklet videre i «Newspeak» i boka 1984.  Men hvorfor ikke gå tild en opprinnelige kilden.  I «Politics and the English Language» skisserer Orwell fem grunnregler for godt språk.

  1. Bruk aldri en fast uttrykk, metafor, idiom, sammenlikning, allegori eller annen talemåte som du er vant til å se på trykk.
  2. Bruk aldri et langt ord der det holder med ett kort.
  3. Hvis det er mulig å kutte et ord i en setning, kutt det.
  4. Bruk aldri passiv form der du kan bruke aktiv.
  5. Bruk aldri fremmedord, faguttrykk, eller sjargong hvis du kan tenke på en tilsvarende hverdagslig ord på ditt eget språk.
  6. Bryt disse reglene heller enn si noe direkte barbariske.

Det minner unektelig om tankene som ligger bak Språkrådets satsing på Klarspråk.  Ved å fjerne byråkratisk ordbabbel og kansellispråk er målet å gjøre kommunikasjon fra det offentlig mer brukerrettet og tydelig.

Når du først er i gang med å rydde opp i språkbruken din så bør du også få tak i en utgave av standardverket for tydelig skriving: The Elements of Style. Den såkalte «Strunk & White» versjonen som kom i 1959,  der Elwyn Brooks «E. B.» White hadde revidert og utvidet William Strunk Jr. sin opprinnelige bok fra 1918.  Den dag i dag er den ansett som obligatorisk lesning for alle som aspirerer til å leve av å skrive.  Stephen Kings memoarer On Writing: A Memoir of the Craft, referere flittig til The Elements of Style, og er i seg selv også verd å lese for alle forfatterspirer.

Som alle leveregler er det ikke slik at man alltid må følge dem slavisk,  det klarer ingen.  Målet er å forsøke å være bevisst på dem, ha dem i bakhodet.  Hvis alle bde driver sin egen språkrøkt, og arresterer dem som som bryter dem med overlegg,  kanskje vi slipper en fremtid der politikk kun utøves ved hjelp av twitter, memes og knyttnever!