Litt om koder og navn og slik.


I forbindelse med arkivfoto [008] nevnte jeg at britiske flyfabrikanter hadde et system for hvilke navn de ga de ulike flytypene de produserte. Det stemmer ikke helt. Det aldri var ett offisielt system etter første verdenskrig.  Men tradisjoner blir fort innarbeidet, og den dag i dag holder de seg til noen tommelfingerregler.  Problemet oppstod når man begynte å ta i bruk amerikanskproduserte maskiner.  Men la oss ikke foregripe begivenhetene.

La oss begynne med jagerflyene.  Under 1. verdenskrig var det en pålegg at de skulle ha navn hentet fra insekt eller fugleriket. Et pålegg noen produsenter glatt overså. (Siden hverken kameler eller hundevalper kan sies å være hverken fugler eller insekter, må Sopwith regnes blant disse.)

Allitterasjoner derimot, var populært.  Flyministeriet hadde gitt alle produsentene en eller to forbokstaver alle navnene skulle begynne med, og det ga minneverdige navn.  Hawker Hurricane og Supermarine Spitfire er gode eksempler, de ble utviklet under mellomkrigstiden.  Hawker fortsatte med et uværstema og skapte senere Tempest, Tornado og Typhoon.hawker_tempest_mk_v_prototype_excc

De uskreven reglene var klarere for andre bruksområder.  Bombefly hadde navn etter byer (e.g. Avro Lancaster, Short Stirling). Var det amerikanskprouserte fly valgte man selvsagt en amerikansk by (e.g. Martin Maryland).  Transportfly var også oppkalt etter byer og områder.  Flyvebåter fikk navn etter kystbyer.

Som jeg nevnte hadde observasjonsfly og andre typer som samarbeidet tett med hæren, navn etter historiske generaler og ledere.  Det strakk seg også til glidefly, som jo primært frakter hærens utstyr og menn. (Som det kjente glideflyet Airspeed Horsa, ironisk nok oppkalt etter en germansk hærfører som angrep de britiske øyer!)

Skolefly fikk enten navn etter kjente universitet (amerikanske, om flyet var av amerikans fabrikat) eller de fikk synonymer for lærere.  (E.g. North American Harvard, Percival Proctor.)

Maritime patruljefly fikk navn etter maritime oppdagere (e.g. Avro Shackelton), mens fly utviklen for sjøforsvaret fikk maritime navn, gjerne i sjøfugler eller fisk (e.g. Blackburn Skua, Fairey Swordfish). Om det derimot var typer som egentlig var utviklet med tanke på luftforsvaret, fikk det forstavelsen «Sea-» (e.g. Supermarine Seafire, en sammentrekning av Sea-Spitfire, og Gloster Sea-Gladiator).

For å skille mellom ulike versjoner, brukte man «Marks»  Mark I, forkortet Mk.I  var første utgave,  ved mindre endringer kunne det omtales som Mk.Ia,  var det større endringer, innførte man ett nytt nummer, Mk.II.  Etter krigen gikk man fra romertal til arabiske tall.  En Mk.22  er altså en etterkrigsmodell.spitfire_f_mk_22_pk312

Men etterhvert som en flytype kunne brukes til ulike formål, innførte man også kodebokstaver.  Spitfire’en over ville altså være en Spitfire F Mk.22.  Dette er vanlig i dag, men finnes også på fly fra 2. verdenskrig.  De vanligste da var F for «fighter», PR for «photo reconnaissaince» og TT for «target tug», Spitfire flyene brukte også kodene HF og LF for «high/low altitude fighter» , altså fly som var satt opp for å fungere mest effektivt i henholdsvis høy og lav høyde.

Amerikanske fly fikk som sagt britiske navn,  som gjerne ble offisielt adoptert av typen også i USA.

Årsaken var at den amerikanske hæren kun brukte et bokstav+tall system.  Jagerfly fikk P for «Pursuit», (F for «Fighter» kom først i 1948), bombefly B for «bomber», bakkeangrepsfly A for «Attack».  Tallet var et løpenummer for når de ble tatt i bruk. Nye versjoner fikk en bokstav etter koden, og om nødvendig fikk mindre endringer ett tall. Samme system brukes den dag i dag på pansrede kjøretøy. Så en Republic P-47N Thunderbolt var det 47. jagerflyet i amerikansk tjeneste, i sin 13. versjon (de hoppet over «I») og arvet «Thunderbolt»-navnet fra RAF.P-47N

Marinen derimot brukte et enda mer sinnrikt system.  Ta betegnelsen Chance-Vought F4U-A1 Corsair.  F’en står for «Fighter», mens tallet viser at dette er den fjerde jagerflytypen tatt i bruk fra denne produsenten. U’en var nemlig Chance-Vought.  Det fantes flere produsenter enn bokstaver, så noen måtte dele, noe som førte til mer kaos i nummereringen. A1  betyr at dette er en modifisert versjon av den første modellen.  I USA stokket de altså om på bokstaver og tall i forhold til britene.

I motsetning til hæren ga marinen navn til sine typer,  navn som britene raskt adopterte etter å ha forsøkt seg med sine egne.  F4F het en kort stund «Martlet» i Fleet Air Arm, før de ga opp og brukte det amerikanske navnet, «Wildcat».

Når man etter krigen opprettet luftforsvaret som egen forsvarsgren i USA endret man på systemet og i 1962 ble også marinens luftvåpen en del av dette såkalte «Tri-Service» systemet.  Dermed har alle fly nå den samme typebetegnelsen enten det er luftforsvaret, marinen eller US Marines som bruker det.

Det var selvsagt ikke uten problemer. Noen fly beholdt de gamle betegnelsene sine, som B-52.  I tillegg er det noen unntak, som at man snakker om F/A-18 Hornet, ikke AF-18.  SR-71 Blackbird var ikke et anti-ubåt-fly,  F-117 var ikke et jagerfly, og fortsatte nummereringen fra 60-tallet. Det dukket opp et skolefly med koden T-1 i 1990, uten at det skulle være noen åpenbar grunn til å begynne tellingen på nytt,(og det har dukket opp T-48 og T-49 prosjekt senere). Sist men ikke minst finnes det ikke noen F-13 og F-19.  Les her for mer om unntakene som bekrefter regelen.

Kilder:  Om britiske designasjoner,  om amerikanske.
Bilder: Public Domain (via Wikipedia).