H#1:AD 208 – NXT – Eh’rival


nxttakeover_canada

Siden jeg har vært kronisk på etterskudd med wrestlinga i det siste har det ikke blitt mye skriving om det,  men helga som var, var det ikke bare en av «de 4 store» i form av Survivor Series. NXT tok nemlig turen utenlands,  nærmere bestemt Toronto, Canada!

La oss bare la det være opplest og vedtatt: NXT er bedre enn WWE. Men det betyr ikke at ikke de også kan risikere blindgjengere.

Glorious/10

Åpningskampen gjorde et ærlig forsøk på å stjele showet.  Bobby Roode har hatt veldig godt av luftforandringene, og overgangen til NXT har utvilsomt forlenget karriere hans med mange år.  Han har perfeksjonert «Trumpisme» som gjennomgangstema:  Åpenbare og beviselige løgner hver eneste gang han åpner munnen. Han er et stort navn, og så altfor klar over det selv også.  Det er en aura av Paul Orndorff (for de som husker ham fra 80-tallet).

Motstanderen var den selverklærte perfekte 10’er: Tye Dillinger. Han er et lysende eksempel på hvordan NXT tilpasser en gimmick publikums reaksjoner.  Når han ble en undergrunnshelt, så vred man en åpenbart heel-gimmick.  Han sier han er en 10’er fordi han en absolutt nødt til å ha klokkertro på seg selv, når alle andre hadde gitt han opp.  Han er en sliter, som har vært i bransjen så lenge, uten suksess,  og dette er siste gamble.

Kampen er crisp og bunnsolid, og selv om Roode tar det siste stikket på ren rutine og erfaring, når Dillinger i desperasjon prøver litt for hardt etter en lang og jevn battalje. Dillinger tjener selv på et tap her, fordi han er *nesten* like god som Bobby Roode.  Du får ikke veldig høy odds på at Dillinger til slutt vil klare å beseire ham til slutt.

Drop the Shark(cage)

Finalen i  The Dusty Rhodes Tag Team Classic, stod mellom TM61 (som har begynt å alludere til sitt gamle pre-NXT lagnavn i promoene sine: The Mighty Don’t Kneel), og Legion of Doom 2.0: The Authors of Pain.  Det var kanskje litt i overkant å alt nå ta en reprise av Paul Ellerings partytricks som «manager i haibur hengende over ringen for å hindre ham i å blande seg, noe han likevel gjør» men whatever.  TM61 fikk vist at de er våghalser som liker å kaste seg ut fra stor høyde uten tanke for eget ve og vel, mens AoP fortsatt er wrestlingens svar på Bebop & Rocksteady. Naturligvis vant forfatterklubben, men jeg regner med at det ikke går lenge før de bumpes opp på RAW for å massakrere lag som Golden Truth og Los agentes de bienes raíces. Men først skal de antagelig feide med de nye tag-team mestrene.

If you want something done right…

The Revival er også et lag som neppe blir værende særlig mye lengre i NXT.  Men først måtte de gi slipp på beltene sine, og det betyr at tiden var inne for kroningene av #DIY. Ciampa og Gargano er klassisk face-materiale i samme sjanger som Daniel Bryan. Wrestlere med tonnevis av erfaring fra «minor league» som må kjempe med nebb og klær for å ta vare på de sjansene de får, for å vise at ja, de hører hjemme her.

The Revival er kanskje det beste aktive tag-teamet i amerikansk wrestling om dagen, og det viste de her. Matchene deres er aldri kjedelige, . Ikke bare klarer de å finne på nye triks og vinklinger i hver eneste kamp, de har også ferdighetene tilå å gjennomføre spotene de legger opp til.  Hvor mange «nesten-avgjørelser» var det her?  10, 12? En «best av tre-stipulasjon» gjør også at det blir en konklusjon på feiden, slik at de ikke må dra det videre lenger nå, om de har behov for The Revival på hovedshowene.

Hard core country

Asuka, the empress of tomorrow, er fortsatt ubeseiret i NXT. Hun er womens champion, og det var ærlig talt ingen på dagens roster som kan utgjøre en troverdig trussel.  Så når Mickie James var ledig å markedet var det et lykketreff.  En 5-faldig mester som returnere etter 6 år borte fra WWE, for å utfordre den ubeseirede mesteren.  Selv om WWE nesten falt i den gamle kommentatorfella «det som ikke hender i WWE har ikke hendt» så klarte de å holde seg i skinnet.  Etter at hun forlot WWE har Mickie både vært i TNA og wrestlet i Japan og Mexico.  Men hun har også rukket å gifte seg (med Magnus som hun møtte i TNA), bli mamma, og gi ut to countryalbum.  Så om ikke helt «Goldberg» er hun greit inne i Chris Jericho-territoriet som returnerende face. (Hun er tross alt 37 år nå, selv om det ikke ser sånn ut!)

Mickie ga Asuka hennes desidert hardeste utfordring hittil, men når alt var over og støvet hadde lagt seg, var det forsatt den japanske dommedagsmaskinen som kunne ta beltet over skulderen.  Jeg håper på returkamp på neste NXT Takeover,  og etter det er kanskje Ember Moon klar for å møte Asuka.

The Samoan Submission Machine

Apropos uslåelige japanere.  Shinsuke Nakamura forsvarte sin NXT-tittel mot Samoa Joe.  Det var deres beste kamp hittil,  selv om Shinsuke fortsatt glemmer å selge når han blir for ivrig.  Var det riktig å la Samoa gå over og bli den første dobbelt-mesteren?  Ja jeg synes det. Det får holde med en japansk super-mester, og på spinnesiden er det for tynt med utfordrere, mens det er 3-4 potensielle alternativ til tittelen blant herrene. Samoa Joe levere dessuten noe av det beste han har gjort i karrieren, etter at han nesten ble en parodi på seg selv i TNA.  Shinsuke tar ikke skade av å tape her, til det har han alt for mye karisma,  og han kommer antagelig til å vinne tilbake tittelen ved en senere anledning.

Det var altså NXT: Takeover Toronto. Nå for jeg samle meg, og få sett Survivor Series, og se om det er noe å skrive hjem om.