Land of the free, home of the brave.


karenusSå er valget på andre siden av dammen overstått, og det alle «eksperter» frem til det siste mente var helt usannsynlig, har skjedd.  The President Elect heter Donald John Trump. Han tok Florida, Ohio, Wisconsin, Pennsylvania og Iowa fra demokratene, og den eneste av vippestatene som hans motkandidat sikret seg var Virginia. Ohio, Arizona og North Carolina var røde når kvelden var over.

Ok, hvorfor skjedde dette da?

For det første var det alt for mye fokus på trumps personlighet.  At en styrtrik, priviligert, hvit mann i 70-årene har et antikvarisk forhold både til likestilling og «rasisme» er faktisk ikke overraskende.  De fleste glemmer at for denne generasjonen var det helt normalt å kalle mørkhudede neger og plystre etter jentene. Det skal egentlig mer til for å være rasist og overgrepsmann.

Trump har også kommet med en del brutale uttalelser i valgkampen.  Men om vi filtrere de gjennom normale politiske filtre for moderering og halvkvedede viser, så er mye av det slett ikke verre en hva andre kandidater har liret av seg opp i gjennom.  Det veldig mange politikere og analytikere tilsynelatende har glemt å ta med i beregningen er nemlig Trumps desidert viktigste egenskap for svært mange velgere:

Han er ikke en politiker.  Han er bokstavelig talt ikke politisk korrekt.

Yrkespolitikere er blant de grupper folk har minst tillit til og mest forakt til overs for. Så når det kommer en rebelsk kranglefant som hardnakket stritter i mot alle politiske konvensjoner, og ikke legger en finger i mellom når vedkommende uttaler seg,  vel, da har han eller hun øyeblikkelig en appell langt utover hva han eller hun faktisk sier.

Hillary Clinton på den andre siden er en politiker til fingerspissene.  Hun er som skapt for rollen som president, men det er ikke nødvendigvis en styrke i et valg der mange velgere har det eksisterende politiske system langt opp i halsen. De føler seg utestengt, glemt og forbigått. Marginaliserte velgergrupper som, ofte med rette, har inntrykk av at det politiske establishment ikke bryr seg om dem annet enn som stemmekveg og skatteytere.  Demokratene valgte en kandidat, ikke nødvendigvis fordi hun var det beste kortet på hånden, men fordi det var «hennes tur».  Uavhengig av om du mener Hillary Clinton er korrupt eller ei, det er ikke å komme fra at hun både har sterk knytting til finansbransjen og den globale storkapitalen.

Trump derimot, drev en mer eller mindre selvfinansiert valgkamp.

I tillegg er hun en militant høk, som har vært en pådriver for amerikanske militære intervensjoner i både Afrika og Midt-Østen.  Trump er kanskje ikke verdens mest diplomatiske mann, men han later i det minste til å foretrekke handelssanksjoner fremfor splintbomber som sitt foretrukne våpen. Der Clinton ville ha en eskalering av krigen i Syria ved å kreve flyforbudssoner, ønsker Trump en normalisering av forholdet med Russland. For krigstrette velgere som er lei av at deres skattekroner går med til å finansiere en selverklært «verdenspoliti»-ordning faller det i god jord. Det er ikke så lett å forklare til amerikanske middel- og arbeiderklasse hvorfor deres sønner og døtre skal risikerer livet for å bringe demokrati og frihet til folkegrupper som øyensynlig ikke akkurat setter stor pris på det.

Krig er nemlig et ekstremt kostbart tap-tap scenario, med mindre du har brukt tiår på å posisjonere deg for å tjene på det personlig. Trump bestemte seg for å bli president for under tre år siden…

At det betyr at vi i NATO må vende oss av med at Uncle Sam tar brorparten av regningen for vår felles trygghet er en pris vi må betale, men som vi heldigvis også har råd til å betale. Det blir litt som når du innser at du må begynne å betale din egen innboforsikring etter mange år som student, dekket av polisen på barndomshjemmet.

Elefantene tapte seter i kongresse, men har fortsatt flertall både i senatet og representantenes hus. Det behøver ikke bety så mye, siden en solid andel republikanere har svært lite til overs for Trumps politiske standpunkt. De er for eksempel tilhengere av globalisering og frihandel,  han vil verne amerikansk industri og flytte arbeidsplasser tilbake. Med andre ord vil de sørge for at hans politiske linje ikke skjener helt ut.

Om du først skal frykte noen er det ikke den oransje brølapen med hentesveis, det er Michael Richard «Mike» Pence, visepresidenten hans.  Det er han som er en evangelisk kristen som vil forby abort og kurere homofile med håndpåleggelse og elektrosjokk.  Og det er fort han som kommer til å styre skuta på mange områder, siden han vet å sno seg gjennom politikkens irrganger i Washington D.C. Det er primært han og det republikanske partiapparatet demokratene må stikke kjepper i hjulene for.

Vi skal heller ikke glemme at fire kvinner skapte valghistorie i USA i natt. Det er bare to år  til neste runde med valg til senatet, og representantenes hus.  Hvis demokratene prøver å skjønner hvorfor  Trump kunne vinne, så kan det hende de klarere å videreføre den positive utviklingen, og gjenvinne kontrollen i begge kamre, og mer eller mindre «skru av» presidentperioden til Trump halvveis i løpet.

Et helt annet spørsmål er om det vil trenge det.  For det er nesten umulig å spå hvilken politikk Trump faktisk vil føre nå som han har klart å vinne valget. Det er ikke noen tidligere rulleblad å studere, ingen historikk over avstemninger.  Trump er uforutsigbar, og det eneste vi vet er at vi ikke vet.  Gjennom valgkampen har han adoptert standpunkt som er gjensidig utelukkende, og gjerne pratet folk etter munnen. Nå som han ikke lenger trenger å blidgjøre tradisjonelle republikanere, hvem vet hvilke at de standpunktene som droppes som en dårlig vane. Kanskje var talen hans i natt når valget var klart et positivt tegn.

Han takket Clinton for hennes valgkamp og hennes årelange innsats for USA.  Han appellerte til amerikanere om å finne sammen, lege sårene etter en hard valgkamp, og gjenreise troen på den amerikanske drømmen. Han signaliserte at hans administrasjon ønsket å samarbeide med alle nasjoner som ville samarbeide med dem. Det har utvilsomt vært en flink taleforfatter som har vært på ferde.  Men enten Trump mente det oppriktig eller ei, så er dette meldingen han leverte.

En populær sammenlikning de siste dagene har vært med Tyskland i 1933… noe som er dypt urettferdig både ovenfor Trump og velgerne i USA. Jeg tror en mer passende sammenlikning er USA 1980...