Tyranner og Rexister


rexvlagNorsk er ikke akkurat et verdensspråk. Det er noen millioner som snakker det flytende, og litt færre som kan skrive det. (Vesentlig færre om vi skal tro grammatikken i avisenes kommentarfelt.)

Det er likevel et par ord som har glidd inn som globale låneord.  «Ski» for eksempel, og «ombudsmann». Likevel er nok det mest kjente ordet vi har fått den tvilsomme æren for «quisling».

Det er nok mest fordi endelsen «-ing» gjør at det fungerer så bra som adjektiv på engelsk.  Litt som at slanking på engelsk gjerne kalles «banting»,  etter gravferdsagenten William Banting som populariserte en vekttapsdiett for å bekjempe sin egen fedme på 1800-tallet.

Vidkun Quisling er nemlig på langt nær den mest betydningfull overløperen fra andre verdenskrig.

For det første var han jo dypt upopulær ikke bare blant nordmenn, men også blant tyske nazister. De var skjønt enig om at Quisling var en livsfjern bondetamp med en tro på seg selv som langt oversteg hans faktiske evner.  «Dum i n’te potens» var den offisielle diplomatiske beskrivelsen.  Løsningen ble som vi vet at Hitler beholdt Josef Terboven som Rikskommissær i Norge ut krigen.

En som falt i bedre smak var den unge journalisten Léon Joseph Marie Ignace Degrelle. I 1935 stiftet han Parti Rexiste i Belgia, når han ikke lenger fant seg til rette i det katolske partiet i landet.  I motsetning til de andre belgiske facistpartiene var Rexistene kongetro unionister. I 1936 vant partiet 11,4% av stemmene, vant 21 av 202 delegater i statsforsamlingen, og 12 senatorer.  Under krigen var Rexistene de viktigste kollaboratørene i Vallonia, den fransktalende delen av Belgia.  (Flandern hadde sitt eget kollaboratør-parti: Vlaams Nationaal Verbond.)

I utgangspunktet modellert Degrelle partiet på italiensk fascisme og spansk falangisme, senere nærmert det seg den tyske nazismen. Partiet forfektet en «høyreorientert revolusjon» og fortsatt dominans for den katolske kirken i Belgia. (Noe kirken og kardinalene høylytt protesterte mot.  Det mest bemerkelsesverdige med Rexistene er likevel partiflagget, gjengitt øverst i artikkelen.

Léon Degrelle derimot sa seg ikke fornøyd med den innsatsen.  Som alle fascistiske parti med respekt for seg selv holdt rexistene seg med en paramilitær organisasjon: Formations de Combat. I 1942 ble denne gruppen innrullet i den tyske Wehrmacht. ss-freiwilligen_sturmbrigade_wallonien_propaganda_postcard

På hjemmebane ble de kalt «Den Vallonske Legion». (Jfr. «Den Norske Legion» som Quisling og Lie forsøkte å stable på beina.) Det formelle navnet på hærstyrken var 373. (Wallonische) infanteribataljon. De var altså ikke en del av SS. Det var en pensjonert belgisk kollonialoffiser som fikk ledelsene. Degrelle fikk vite at han ikke fikk offisersstilling siden han var uten noen formell militær utdannelse.  Han endte dermed med å verve seg som menig.

I juni 1943 ble stryken overført til SS, omdømt til SS Freiwilligen Sturmbrigade Wallonien, forsterket med 1600 mann, og Degrelle ble utnevnt som nestkommanderende.  Derfra går det slag i slag å østfronten. Enheten får stadig med imponerende benevnelser, men i praksis er antallet nye rekrutter knapt nok til å erstatte tapene. I oktober 1944 ble enheten omdøpt til 28. SS Freiwilligen Grenadier Division Wallonien. Samtidig ble søsteravdelingen fra det flamsktalende Belgia: 6. SS Freiwilligen Sturmbrigade Langemarck oppnevnt til 27. SS Freiwilligen Grenadier Division Langemarck. De var formelt sett divisjoner, men som så ofte på slutten av krigen hadde disse enhetene langt færre ressurser og menn enn benevnelsen skulle tilsi.

degrelleLeon Degrelle hadde overtatt rollen som øverstkommanderende for Wallonien, i september 1944.  Han hadde blitt stygt skadet i 1943, og hadde blitt bannlyst av den katolske kirken av hjemlandet, men han lot seg ikke stoppe av det.  Ved årsskiftet 1945 hadde han blitt forfremmet til SS-Obersturmbannführer, oberstløytnant.  Han ble også dekorert med ridderkorset av jernkorset av Hitler personlig. Degrelle påsto senere at Hitler hadde sagt at om han hadde hatt en sønn, ville han ønsket han var som Degrelle. Den 20. april fikk han sin siste forfremmelse,  til SS-Standartenführer, oberst, og ble også en av syv ikke-tyske statsborgere som fikk eikeløv på ridderkorset sitt.

Ukrutt forgår ikke så lett, så Leon Degrelle ikke bare overlevde krigen, han slo seg ned i eksil i Spania. Belgia hadde riktignok dømt han til døden for landssvik etter krigen, men alle utleveringsbegjæringer ble avvist av Spania. Han lå ikke akkurat lavt heller. Tvert imot levde han på stor fot, og deltok i selskapslivet i en egenkomponert hvit uniform, med fulle tyske æresbevisninger.  Selv ikke en solid bot for å ha «svertet minnet om jødeutryddelsen» gikk særlig inn på ham,  og når han ble spurt om det var noe han angret på når det gjaldt krigen svarte han: «Kun at vi tapte.» Degrelle døde på et sykehus i Malaga i 1994, 87 år gammel.

Selv de verste personer har ofte ett eller annet positivt ved seg… I Degrelles tilfelle var det påvirkningen han hadde på en bekjent: Georges Prosper Remi, bedre kjent som Hegré.  Degrelles påstand om at han var en av modellene for Tintin er nok overdrevne. Men Hegré innrømmet i 1975 at deavisene, med amerikanske tegneserier, han fikk tilsendt fra Mexico av den unge journalisten på midten av 30-tallet, åpnet øynene hans for stripeserier som format.tintin

[Bilder: Wikipedia/Tintin.com]