Enkemakeren på vingene igjen


f-104-starfighterDet var en spent forsamling fra Starfighterens Venner som så 13 år med hard arbeid bære frukter på onsdag.For første gang på 33 år fløy en F-104 Starfighter med de norske fargene over Bodø igjen.  Piloten var Eskil Amdal, som til daglig bare må nøye seg med en F-16.  Følgeflyet på denne turen var også en F-16, men på tross av at  per nå er vår fremste operative jager, må den strekke på beina.  Starfighteren hadde rett nok sin debut i 1958, 16 år før F-16 kom på vingene første gang, men står ikke tilbake når det kommer til hastighet. Strafighteren ser ut som en rakett med noen små vingestubber, og den når Mach 2 uten å anstrenge seg for mye.

I Norge kom de første Starfighterene i 1963, og utrustet 331 skvadronen i Bodø. Det var ledd i et NATO-program for å styrke NATOs luftforsvar, og flytypen ble ikke bare produsert i USA. Canada, Italia, Belgia, Japan, Tyskland og Nederland hadde lokal produksjon. Selv om det så amerikansk tjeneste i Vietnam, var det ikke en flytype som var mye brukt i hjemlandet. USAF anskaffet kun 296 fly, siden deres taktiske doktrine ikke støttet seg på såkalt «air superiority» luftherredømme,  det vil si kamp jagerfly mot jagerfly. Amerikanerne fokusert på «interception», avkjæring,  det vil si kamp jagerfly mot bomberfly, eller jagerbombere med større fleksibilitet.

Flyet som nå er på vingene med sivil registrering LN-STF er en CF-104D  (Serienummer 104637). Som betegnelsen antyder blant de 340 flyene,av en total produksjon på  2,578, som ble bygget i Canada av Canadair, (Som i dag er en del av Bombardier Aerospace Inc).  Norge kjøpte 22 slike fly fra Canada i 1972, for å erstatt F-5 jagerene til 334 skvadronen som også holdt til i Bodø. De canadiske maskinene ble levert olivengrønne, og skilte seg dermed fra de amerikansk-leverte maskinene som var grå.  f-104-starfighter2I 1982 ble flyene formelt faset ut, men hvorfor fikk det så dårlig rykte?

Flyet hadde for det første ekstrem høy vingelast. En pilot som overstyrte de automatiske systemene for å forhindre stalling, kunne risikere å finne seg i et spinn det var umulig å rette opp. I tillegg hadde flyet kun én motor og var dermed sårbart i tilfelle motorhavari, særlig siden det hadde elendige glideegenskaper.

Særlig tyskerne var skeptisk til det nye flyet, de opplevde flere havarier, særlig i tilfeller der motoren ga etter under avgang.  Et annet problem var at nesehjulet hadde en lei tendens til å «slingre» ved landinger i høy hastighet, noe som gjerne endte med en tur ut i periferien, eller i verste fall en kollbøtte. Konstruktørene hadde heller ikke tatt i betraktning de kraftige G-kraft-syklusene de tyske maskinene var utsatt for, noe som første til at mange fly måtte gjennom omfattende vedlikehold.

Det var så ille at Erich «Bubi» Hartmann, verdenshistoriens mest suksessfulle jageress (352 luftseiere), sluttet i Luftwaffe i 1970.  Etter at han hadde sluppet ut av russisk krigsfangenskap hadde han blitt leder for Vest-Tysklands første jetjager-avdeling, (Jagdgeschwader 71 «Richthofen».) men han bedømte Starfighteren som «komplett uegnet og potensielt livsfarlig med dårlige egenskaper».  Det var ikke første gang flyet var i hardt vær i Tyskland,  i 18966 var hele flåten satt på bakken i en lengre periode på grunn av problemene med vedlikehold.  Det var også der kallenavnet Witwenmacher («Enkemakeren») oppsto.

Det samme gjentok seg i andre land. F-104 var et enestående fly, men krevde en dyktig pilot og grundig vedlikehold. Noen operatører mistet en urovekkende stor andel av flyene sine i ulykker. Ulykkesfrekvensen varierte riktignok sterkt avhengig av bruk og driftsforhold. Det tyske luftvåpenet tapte en tredjedel av sin flåte og Canada mistet hele 46 % (110 av 235)av sine F-104! Den spanske luftforsvaret derimot,mistet ingen. Av til sammen 45 Starfightere i Norge, gikk 13 tapt i ulykker som kostet tilsammen seks personer livet.

Så det er et fly med et fryktinngytende rykte på godt og vondt som endelig er ferdig restaurert.  Det kommer sikkert til å gjøre runden på diverse flyshow, og det karakteristiske utseende og enorme motorbrølet bør gjøre det populært blant tilskuere.

Hvis derimot vil ha et eksemplar på hylla så er det heller ingen umulighet. Et pent modelleksempel kan du se her.vI skala 1:72 er Hasegawa og Revell sine nyere utgivelser som peker seg ut. Skal du derimot opp en størrelse i skala, så er det vel Eduard som holder innersporet, De har sågar gitt ut en utgave med norske merker! Hvis ikke må du pent ty til ettermarkedsett. Dessverre virker det som om Vingtor er utsolgt, men kanskje den forsterkede interessen fører til at de gir ut nye ark.