H#1:AD 206 – Der det ender med et phenomenalt ballespark


backlash-posterSøndag var det duket for den første «brand-exclusive»-spesialen etter at WWE splittet seg i to varemerker tidligere i år: WWE Backlash. Det var Team Blå (nei ikke Mystic, Smackdown) som var først i ilden. Skal det fortsette slik er det jammen ikke dårlig.  For dette er antagelig det jevneste storshowet WWE har presentert på år og dag.

Det virker som om manusforfatterne har hatt godt av å måtte forholde seg til en mindre stall,  for plutselig har nesten alle fått et eller annet å henge fingrene i, knagger å henge karakterene sine på. Der det før virket som om halvparten av kampene var satt samme ved å trekke navn ut av en hatt og så bruke 30 sekunder på å formulere en eller annen vag motivasjon,  er det nå både korte og lange linjer som veves sammen.

I tillegg gir en tynn stall mulighet til å faktisk gi de som skal i ringen nok tid til å vise hva de kan. Utrolig nok klarer nemlig de fleste å dette nivået å fylle 20 minutter, når det får sjansen.

Som vanlig så blir det løse og subjektive betraktninger over hele linja, men det var ikke flere kamper enn at jeg har noe å si om alle. Så hva venter vi på?

Kommentatorbenken

Aller først må jeg få lov til å si at jeg har blandete følelser for kommentartrioen til Smackdown.  David Otunga er i og for seg grei, selv om han på mange måter er en Byron Saxton med mer muskler. JBL er enten overmedisinert eller har fortsatt ikke kommet over hvor forskjellig det han fortsatt tror er Michael Cole har blitt i det siste. Nei problemet er Mauro Ranallo.  FOR. HAN. SNAKKER. SLIK. HELE. TIDEN.

Det er kjempeflott å ha en engasjert kommentator som er overentusiastisk (se: Jim Ross), og trekker oppmerksomheten mot det som skjer i ringen.  Det er også bra å ha en kommentator som er kunnskapsrik og ved forskjellen på en lariat og en clothesline (se: Matt Striker). Det er til og med greit med en kommentator som forsøker å klemme inn popkulturelle referanser i annen hver setning (igjen, se: Matt Striker, men og Corey Graves). Problemet med Mauro er at han er alle tre stilene KONSTANT.  Det er som han er skrudd opp til 11, lastet opp med en ordbok, og de siste 3 ukers nyhetssaker som forklart av en 15-åring, og så sluppet løs.  Når han er like blodkarsprengende intens uansett hva han beskriver, så fremhever han ikke noe, og det blir mest slitsomt. Dessuten er han litt for treg. Innen han er ferdig med å beskrive et moment i kampen har de i ringen gjerne rukket å bevege seg videre til neste spot.

Men nok sutring,  over til kampene!

She came to chew gum and kick lass, and she was all out of gum.

Backlash introduserte to nye WWE-titler.  Smackdowns egne titler for tag-team og for kvinner. (De har retroaktiv omdøpt Raws tilsvarende titler.)  Jeg sier ikke at det nødvendigvis devaluerer verdien av disse titlene, men det blir litt «First Price & Landlord» over det.  Til syvende og sist er det likevel utøveren som bærer beltet som skaper verdien i det. Det var derfor U.S.-tittelen en stund var WWEs viktigste tittel: Fordi John Cena snakket og oppførte seg som om det var det mens han bar det.

Men altså, WWE Smackdown Womens Title skulle deles ut for første gang, og samtlige kvinnelige wrestlere i Smackdown-stallen skulle gjøre opp. (Ikke inklusiv ADHD-Marie som fortsatt er suspendert.)

bl04

 

La meg først si at jeg synes det var rett avgjørelse å plassere tittelen hos Becky Lynch. Ikke kun fordi hun er den eneste av «The 4 horsewomen» som holder til på det blå showet, men også fordi hun både er et relativt nytt fjes, samtidig som hun har lang erfaring i ringen gjennom karrièren. Hun blir som face-champion en god motvekt til heel-champion Charlotte hos RAW, og det burde være enkelt å skrive historier rundt henne.

Jeg skal komme til de andre fem, men la meg også si at dette var en litt schizofren match.  De første to-tredjedelene var strålende, men ingen ble eliminert.  Så gikk den over i tradisjonell «WWE-Diva» booking anno 2010 og eliminasjonen kom tett som hagl. Jeg skal likevel leke djevelens advokat og si at de kan forklares med at alle i begynnelsen var gira, og forsøkte å utnytte uoppmerksomheten til motstandere som var fokusert på andre deltakere. Etterhvert brast demningen og ikke bare ble deltakerne slitne, etterhvert  var det færre som var opportunistiske og brøt opp pin forsøk.

Alexa Bliss hadde en subtil cosplay av Harley Quinn, noe som om mulig fikk henne til å se enda søtere og psycho ut.  Hun er bitteliten, men hun dekker det opp ved å være atletisk. Størrelsen gjør og at hun kan gjøre manøvre som en tyngre utøver må unngå for ikke å skade motstanderen. Alexa bør ha en stor fremtid i WWE, siden hun så åpenbart skjønner wrestling. Mimikken hennes er førsteklasses!  Naomi er kanskje den mest atletiske av alle Smackdowns kvinnelige utøvere, og den nye introene hennes med black light hjelper henne med å peke seg ut som mer enn en NPC.  Hun hadde kampens groveste botch når hun mislykkes i å «flå katta» i et hurricarana-spot, men det var minst like mye Natalyas feil. Nattie ble bare stående å se på, i stedet for å forsøke redde spoten med litt ad lib’ing.bl02

Natalya levde lenge på at hun «egentlig» var en førsteklasses wrestler, som bare ble brukt feil av WWE.  Men det blir mer og mer klart at hun er på dypt vann nå. Det er som om hun bare forstår wrestling i teorien, og det stokker seg når hun skal sette det ut i praksis.

Carmella har tjent mye på et heel-turn. Det er en lettere rolle å spille, og hun blir mer og mer sikker i ringen.  At de posisjonerer henne i en feide mot den tilbakevendte Nikki Bella er heller ikke dumt. Nikki ble i skjul de siste to årene en durabelig power-wrestler, men det er nok lurt at hun primært matches mot mindre og lettere utøvere enn så lenge. Hun trente seg opp etter nakkeoperasjonen med Bayley som hjelper. Bayley er BFF med Carmella, neppe en tilfeldighet! Nikki bør gå seirende ut av den feiden, men Carmella kan få en god rub av å gå jevne matcher mot en tidligere mester.

Jeg håper det er Alexa Bliss som bli Beckys første utfordrer til tittelen, siden de to kjenner hverandre godt fra NXT.  Da blir det automatisk Natalya mot Naomi som siste par ut. Det blir et buljongpar, men man kan ikke gjøre alle til lags.

Tap og tap med samme sinnbl05

Uso-brødrene fikk omsider et heel-turn og er blitt mer interessante en noensinne.  På tross av at de ble eliminert fra tag-team turneringen får de en ny sjanse etter at de ødela beinet til Chad Gable fra American Alpha. En smart omskrivning av en eksisterende skadesituasjon, det får Uso’ene til å fremstå som mer uspiselige, og setter opp en automatisk feide når AA er tilbake.  De får altså lønn for illgjerningene her, når de møte Hype Bros i en match om den ledige plassen i finalen senere på showet. Ingen overraskelse at det er dem med minst Zack Ryder på laget som går seirende ut.

Smells like Teen Spirit Squad

Jeg innrømmer gladelig at jeg er en Miz-fit.  The Miz er kanskje kongen av safe-style, men når han virkelig vil er han en ringrev som har et bredt arsenal å ta av. Sånn sett er det bra at han har Marysse. (Ikke kun fordi han generelt er griseheldig som er gift med henne. Woof!)  For takket være hennes «hjelpende hånd» kan han være så dyktig i ringen som han faktisk er, og fremdeles fremstå som en utspekulert juksepave som velger minste motstands vei.bl06

Dolph Ziggler er redusert til en tyggeleke på så mange plan nå at det er meta i n’te potens. Han selger som en strikkball, bruker alt han har lært om inderlighet og under-dog posisjonering, men han klarer aldri helt å nå toppen. Jeg unner han snart et heel-turn, for som den overambisiøse face’en som aldri klarer å la kampene cashe sjekkene kjefen skriver er han på god vei inn i Zack Ryder-territoriet.

Eater of Shit

Bray Wyatt.  Jeez. På de ene siden ser WWE åpenbart en verdi i ham, siden han stadig brukes.  på den andre siden: Han er snart like truende som en mild forkjølelse. Randy Orton er fortsatt ikke klar etter å ha vært punchingballen til Brock Lesnar på Summer Slam. Løsningen blir at Wyatt angriper Orton backstage, og dermed vinner på walk-over.  Så langt, alt vel.bl07

Det faller sammen når Wyatt (som straff?) må møte Kane i en No Holds Barred-match. Jeg ser hvor det kommer fra: Glenn Jacobs har vært en bauta i 20 år i rollen som den store røde maskinen, og på papiret burde Kane fortsatt oppfattes som en trussel.  I praksis begynner hastigheten å dabbe av, og kostymet er ikke snilt mot en begynnende struttemage.  Her ender det med at Orton halter til ringen, tar ut Wyatt med en RKO-Outta-Nowhere og Kane han sette punktum for kampen.  I teorien en booking som bare viderefører feiden mellom Orton og Wyatt til neste nivå, men i praksis virker det som en serie nødløsninger satt i system. Det eneste virkelig positive var at kommentatorene refererte Wyatts tidligere sammenstøt med Kane og på sparket bygget en nerve som kampen ellers hadde manglet.

«The best day of my life, except the birth of a couple of ma kids»bl08

Var det ærlig talt noen som trodde Heath Slater og Rhyno ikke skulle vinne denne? Slater har vist at han kan spinne gull av de dummeste konsepter. Han har blitt en loveable goof som så inderlig fortjener at ting går hans vei en sjelden gang. Terrance Guido Gerin, bedre kjent som Rhyno er en uslitelig koloss som fungerer litt på samme måte som en journeyman i fotball.  Han kommer aldri til å toppe toppscorerlista, eller selge mest replikadrakter, men du vet hva du får. En fattigmanns Chris Jericho. At han nå har vunnet sin primary, og stiller til valg for republikanerne til Michigan House of Representatives beviser at han vet det finnes et liv etter wrestling også, men så lenge han har noe å tilføre og holder seg frisk?  Kjør på, an har fortjent å føye enda en WWE-tittel til den lange lista han har bygget opp gjennom 22 år i ringen!  Samtidig bevartes litt spenning, siden Uso-brødrene var satt opp til å være de ultimate festbremser.

The Face that runs the Place

Siste kamp ut var som seg hør og bør et høydepunkt.  I det ene hjørnen, mannen som de fleste avskrev som en ren transitional champion: Dean Ambrose. Selv om det merkes at lunatic fringe-gimmicken ikke var hans egen idé har han klart å fange publikums interesse.  bl09Han har bare et problem: I det andre hjørnet ventet AJ Styles. Mannen som har holdt den gjeveste tittelen i alle promosjoner han har wrestlet. (SOm selv WWE innrømmer.) Mannen som kommer rett fra en 2-0 serie mot den falmede storheten John Cena og nå bruker Cenas «Never Give Up»-armbånd som personlig trofé. Mannen som har satt seg et eneste mål, vise at han er akkurat så fenomenal som hypen sier.

Vel det var en kamp som svingte i alle retninger. Ambrose forsøkte å få den inn i sitt spor, men AJ er nå så selvsikker at han automatisk tilpasser seg og forsøker å slå motstanderen med deres egne spesialiteter. Dermed blir det håndgemeng og tøffe tak for Tute. bl10

Historien er enkel nok. Ambrose innser at han har fått sin største utfordring som mester, og henter frem sitt beste. Styles er så god at han følger ham steg for steg, men blir akkurat ikke dominant nok til å sikre seieren. Det er meget mulig han hadde trukket det lengste strået på ærlig vis, men dommeren havner i skuddlinjen. Han må samle seg og har et øyeblikk ikke har øynene på deltakerne, Da ser AJ sitt snitt til å ta en snarvei, med ett tupp i sikringsskapet som ville fått Johnny Mundo til å nikke anerkjennende. Ambrose går ned med øynene i kryss, og 1-2-3 vi får en ny mester.

Det er ikke lett å holde veldig dyktige wrestlere som heeler, samtidig som de får utnyttet styrkene sine. Publikum har en tendens til å juble for de som underholder best uansett hva WWE planlegger.  Dermed trengs det slu booking for å signalisere hvem som fortjener jubelen.

Backlash satte en solid standard for denne typen show, og det blir spennede å se om RAW klarer å følge opp med Clash of Champions om to uker.