Det kullfyrte overlydsflyet


lippisch-p13a-3Når det kommer til hårreisede flykontruksjoner er det vanskelig (men ikke umulig) å slå idéen til Dr. Alexander Lippisch.

Mot slutten av 1944 brant det et blått lys for Nazi-Tyskland.  Allierte bombetokt ødela systematisk det meste av infrastruktur og fabrikker i Das Vaterland og gode råd var dyre. RLM, Reichsluftfahrtministerium, satte i gang et JagernotprogrammTanken var at man skulle få inn forslag på raske avskjæringsjagere som var enkle å bygge av materialer som ikke var kritiske for krigsinnsatsen, og som kunne føres av piloter som kun hadde den nødtørftigste opplæring. Det vanket bonuspoeng om de heller ikke var avhengig av tradisjonelle flyplasser.

De fleste av prosjektene kom aldri lenger en tegnebrettet og Lippisch design P.13a, (ikke å forveksle med P.13 fra 1942, et langt mer konvensjonelt utkast til et tomotors bombefly), var blant dem. Det var kanskje ikke så rart når man ser på arbeidstegningene.

P.13a var et bittelite pilformet fly bygget av trevirke, kryssfinér og stålrør, med en lengde på 6,7 meter og et vingespenn på 6 meter. Vingene strøk bakover i en vinkel på 60 grader, og piloten satt inni de triangelformde  Det mest eksepsjonelle var motoren. En Kronach Lorin ramjet som brukte granulert brunkull som drivstoff.  Kull-pellets i en roterende sylinder skulle bli brent ved hjelp av en gassbrenner og gassene fra denne forbrenningen ville bli blandet med innsugsluften. Totalt skulle flyet ha ett tonn kull ombord, av en total vekt på 2,3 tonn, noe som ville gi en effektiv rekkevidde på 1000 km.

lippish-glider-dm1-controlsProblemet var at en slik ramjet ikke gir effektivt skyv kraft før flyet når en hastighet på ca 320 km/t. Dermed ville det være avhengig av enten engangs-raketter eller et trekkfly for å ta av. Til gjengjeld kunne motoren da teoretisk sett få flyet opp i en hastighet på 1650 km/t, eller mach 1.3! Landingsstell var det smått med, tanken var å lande på en meie i en form for kontrollert buklanding.

Bestykking var ikke bestemt, men mest sannsynlig hadde nok valget kalt ned på to tunge maskingevær. 30 mm maskinkanoner, som de fleste andre forslagene bygget på, ville vært for tungt for denne lille flymaskinen.

Utviklingen var ikke kommet lenger enn noen skalamodeller til vindtunnel-testing og et ikke ferdigbygget umotorisert glidefly i full skala når Tyskland overga seg.  Under kan du se gliderflyet, kalt DM-1 på flybasen Prien am Chiemsee helt sør i Tyskland ved slutten av krigen. (Fotokilde: Akaflieg München e.V.[CC BY-SA 3.0 ])

akaflieg_dm_1b

Forsøk under krigen i vindtunnelen til DVL Deutsche Versuchsanstalt für Luftfahrt , ved Adlershof (nær Berlin) avslørte at formen på flyet ga det en høy stabilitet ved hastigheter opp mot mach 2.6.

Etter krigen tok amerikaneren med seg det de kom over av arbeidstegninger, konstruktører og modeller, tilbake til statene, som ledd i Operasjon Binders. Der ble de tyske kalkulasjonene straks tatt i bruk av amerikanske konstruktører som hadde gitt seg i kast med å finne ut hvordan man skulle komme seg gjennom den mystiske «lydmuren». Mange amerikanske forsøks-fly fra 50-tallet slekter åpenbart på Lippisch design.  Aleksander Lippisch selv  fortsatte å jobbe med ulike futuristiske konsept, både for amerikanske myndigheter og private foretak, helt frem til han døde i Iowa i en alder av 81 år i 1976.

Kilder: [1][2][3]