99 problems: 25 – «Russland ønsker ikke krig»


"Peace in our time"

«Peace in our time»

Det er agurktid, noe som betyr at avisene liker å blåse opp alle nyheter så kraftig de kan. En av dagens mest velvokste agurker er stemplet NATO.  Norge har nemlig vedtatt å sende en kompanistridsgruppe til en av de fire NATO-battaljonene som skal utplasseres i Litauen, Latvia, Estland og Polen.  Mest sannsynlig blir det som ledd i den tyskledede battaljonen i Litauen, der også Nederland skal bidra.

Denne utplasseringen kalles gjerne «NATOs snubletråd».  Hvis russiske styrker forsøker seg skal de holde stand til resten av NATOs militære apparat kommer til,  samtidig som et angrep automatisk involverer en haug NATO-makter.

Kritikere pleier å messe om at «Russland ønsker ikke krig».  Nei, det er jo hele poenget. Ved å vise at krig er det eneste sannsynlige resultat av en russisk eventyr mot NATO-land, så tar man jo utgangspunkt i en forutsetning om at Russland ikke ønsker en krig.  Avskrekking fungerer kun i et slikt scenario.

Samtidig vet vi av erfaring at Russland bruker skolebøllens klassiske metodikk,  de pusher grensene (bokstavelig talt) så lenge irettesetter dem. Det er bare å se på Georgia eller Ukraina.

Det er mange russere som fortsatt leer i villfarelsen at Russland er en supermakt,  men i motsetning til den andelen «Brexitere» som fortsatt drømmer om det britiske imperium, utgjør de en reell trussel. Putin er nemlig en statsleder av typen «sterk mann», og de skal man passe seg for.  Når denne typen kjenner det begynner å brenne under føttene på dem er de nemlig troendes til å forsøke seg med en «maktdemonstrasjon» for å sikre sin posisjon på hjemmefronten.

Putin har allerede iverksatt en slik strategi,  en utspekulert omskriving av historien.  Når vikinger blir «baltiske pirater», Lenin idiotforklares og kristendommen er Russlands redning, er vi ikke veldig langt unna «we’ve always been at war with Eastasia«. Det som særlig gir grunn til bekymring for de fire landene som nå får NATO-battaljoner utplassert er at i Det Nye Russland™ begynte 2 verdenskrig 22. juni 1941, ikke én dag før! AT Sovjetrussland i nesten 2 år var Nazi-Tysklands viktigste allierte i Europa, og at de stod for en brutal angrepskrig rettet mot 5 uavhengige europeiske nasjoner, Litauen, Latvia, Estland, Polen og Finland, skal man ikke snakke høyt om.

Finland ble aldri bekjempet av Sovjet og er heller ikke NATO-medlem. Polen derimot, mistet store landområdet og havnet bak jernteppet, mens de tre baltiske nasjonene ble regelrett annektert. At disse fire landene, som nå er medlem av NATO, er en smule skeptisk til Russlands intensjoner er derfor meget forståelig!Poland_change

Som kjent er det for tiden norsk NATO-sjefen.  Jens Stoltenberg har sittet i rollen i snart to år, og ekspertene er betinget fornøyd med hans innsats. Rent personlig synes jeg det virker som om han gjør en langt bedre jobb som NATO-sjef enn som statsminister.  I statsministerrollen var han en administrator i leder-klær,  i NATO virker det som om rollen er snudd,  han er en leder i administrator-klær.

En liten digresjon her:  Hva er det som gjør at høyst forglemmelige og middelmådige Arbeiderparti-statsministere først begynner å vise sine statsmannsevner når de kommer ut i Europa? Gro var en parodi på seg selv på slutten, kom til WHO, og fikk gjennom et paradigmeskifte i verdens tankegang om fornybarhet. Torbjørn Jagland var Norges siste visjonære statsminister, men huskes fremfor alt for «Bongo fra Kongo» og 36,9. Som generalsekretær i Europarådet har han vist av dårlig engelsk-uttale ikke behøver være et handicap, og er inne i sin andre periode. Og altså Stoltenberg,  «Bulke-Jens», den opprinnelige tåkefyrsten, som plutselig viser seg som en høyst kapabel diplomat, og kaptein på NATO-skuta selv i røff sjø.

Det er ikke verdens enkleste rolle Stoltenberg har påtatt seg. Spenningsnivået i verden er økt, og han må gå en fin balansegang mellom å markere revir på NATOS vegne, samtidig som han må jobbe for en generell avspenning der det er mulig. Det siste er ikke bare-bare med en spinnvill president på NATOs sørflanke! (På den andre siden, med et volatilt Midtøsten midtveis i en kreativ selvdestruksjon trenger man en visst tilstedeværelse, og da er Tyrkia, med sin sekulære grunnlov og europeiske tilknytting, det beste av et utall dårlige alternativ.)

Dessuten har USA lenge varslet at de ikke lenger har lyst eller råd til å stå som garantist for NATO. Særlig èn av presidentkandidatene ved høstens valg, Donald Trump, har signalisert en retur til mellomkrigstidens isolasjonistiske doktrine for amerikansk utenrikspolitikk. «Hvorfor skal amerikanske liv gå tapt og amerikanske skattebetalere ta regningen, for å rydde opp i andre lands kriser», er omkvedet. Da er det viktig at NATOs medlemsland viser at de er villige til å ta sin del av kostnadene og belastningene i forsvarsalliansen. Ingen liker gratispassasjere, særlig ikke når de er både velfødde og styrtrike.

Målet er at forsvarsbudsjettet skal tilsvare 2% av BNP, og det er faktisk skremmende at så mange land ikke klarer å oppfylle det (inklusive Norge).  Forsvarsbudsjettet må sees på som en forsikringspremie. Når vi i tillegg vet at lave oljepriser fører til en økende arbeidsløshet er det ingen grunn til ikke å bruke pengene «dobbelt opp» ved å satse på forsvaret vårt.

NATOs rollen kan sees på litt som en ordensvakt på et utested, som har en full og kranglete fyr i køen, (i.e. Russland). På den ene siden må han markere seg som trygg og stødig, og ikke la situasjonen eskalere,  på den andre siden kan han ikke late som ingenting og håpe det går bra.