Ulveflokkens hi i Trondheim


Dora_TrondheimDu skal ikke ha vært så lenge i Trondheim før du oppdager den massive betongkolossen på Nyhavna. Det er kanskje ikke så innlysende hva den egentlig er, og navnet, Dora, gir ikke så mange hint.

Vel Dora,  eller Dora I, som er det fulle navnet er en etterlevning fra 2. verdenskrig. Etter okkupasjonen av Norge i 1940 tok den tyske Kriegsmarine for i bruk norske havner.  De ga en uovertruffen tilgang på Nord-Atlanteren og Barentshavet, noe som ble særlig viktig etter angrepet på Sovjetunionen, når allierte konvoier med krigsmateriell begynt å gå i skytteltrafikk mellom Storbritannia og Murmansk.

Siden det ble klart at de norske havnene ikke var utstyrt for mer en de enkleste reparasjonsoppdrag, bestemte man seg for en storstilt utbygging. Høsten 1941 begynte byggingen av det som skulle bli Tysklands største marinebase i Nord-Europa.

Navnet

La oss ta det først som sist,  hvorfor heter det Dora?

dora-the-explorer

Neida, de var ikke clairvoyante. «Dora» er D i det gamle tyske fonetiske alfabetet. I det fonetiske alfabetet NATO bruker i dag ville det vært «Delta». Ubåtbasen i Bergen het «Bruno» så hvorfor «Dora»? Fordi denne basen lå i Drontheim så klart!  Akkurat som engelskmenn i dag fortsatt kaller Köln «Cologne» og Wien «Vienna» hadde tyskerne en tendens til å gi utenlandske byer egne navn. «Drontheim» uttalt på tysk skulle være nærmere den norske uttalen av «Trondheim», enn «Trondheim» uttalt på tysk, og unngå misforståelser.

Bygningen

Dora_UbåterDet er ikke små dimensjoner det er snakk om. Grunnflaten er 153 m ganger 105 m. Veggene er 3 meter tykke, og taket er hele 3,5 meter tykt,  til forsvar mot allierte bombefly. Bunkeren, som kunne lukkes hermetisk ved angrep, hadde plass til 16 U-båter.

Organisation Todt var den tyske organisasjonen ansvarlig for de større ingeniørprosjekter i det tredje riket. Deres  Einsatzgruppe «Wiking» og entreprenørselskapet  Sager & Wörner fra Mûnchen sto for arbeidet, og arbeidsstokken bestod for en stor del av krigsfanger fra blant annet Serbia. Flere omkom i flere arbeidsulykker, men det er heldigvis en myte at de uheldige ble murt inn som del av veggene. (Selv om det er sant at de tyske ingeniørene for sikkerhets skyld beregnet om det ville svekket konstruksjonen nevneverdig.) Et annet problem var tilgangen på byggematerialer.  De måtte for en stor del sendes med fraktskip fra Tyskland.

Tyskerne hadde heller ikke gjort grunnundersøkelser før de bestemte lokasjonen, og som i store deler av Trondheim består grunnen av leire og løsmasser. Det utviklet seg et sig på opptil 15 cm  som var til større bekymring for ingeniørene enn u-båtmannskapene. De klarte å stabilisere grunnen, men det forsinket prosjektet ytterligere.

Den 20. juni 1943 ble omsider den ferdige basen overlevert Kriegsmarine, og den ble tatt i bruk som hjemmehavn for den 13. Ubåtflotilje.

13. Ubåtflotilje

I løpet 13._Unterseebootsflottilleav krigen var hele 55 ulike ubåter tilknyttet avdelingen som ble ledet av Korvettenkapitän Rolf Rüggeberg. Symbolet deres var et hvitt kors med et svart vikingskip under fulle seil. (Ikke så langt unna logoen til Lada faktisk!)

Samtlige av de «trønderske» ubåtene var av Type VIIC. Dette var en av Kriegsmarines arbeidshester, og hele 568 ubåter av denne typen ble sjøsatt mellom 1940 og 1945. 

En av ubåtene som var stasjonert i Trondheim er faktisk bevart den dag i dag!  U-995 var en del av 13. Ubåtflotilje fra juni 1944 og ut februar 1945.  Etter krigen ble ubåten tatt som britisk krigsbytte, og overført til Norges marine.  Som KNM «Kaura»  var båten i aktive tjeneste fra oktober 1948 til desember 1952.  Båten ble dekommisjonert i 1965. Da ble U-995 tilbudt Vest-Tyskland for en symbolsk sum av 1 Deutsche Mark. De takken nei, men en interessegruppe meldte seg, og U-995 ble reddet fra skraphandleren.  Fra 1971 har båten ligget på land som museumsskip ved Laboe krigsminnesmerke ved Kiel i Tyskland.  U-995 er den eneste bevarte ubåten av denne typen.

U-995

Etterbruk

Etter krigen var den første innskytelsen å sprenge hele sulamitten med en enorm ladning dynamitt. Heldigvis hadde man ikke så mye sprengstoff for hånden i mai 1945, for ved nærmere ettertanke innså norske myndigheter at en eksplosjon krafti nok til å rive bunkeren, også ville jevnet halve byen med jorden.

En periode ble derfor konstruksjonen brukt av Forsvaret, og de fikk reist to etasjer, i dag blåmalt, på toppen av fundamentet. Dette var i tråd  med det opprinnelig byggetegningene, der man hadde planlagt kaserner og verkstedareal over selve bunkersen.

I dag er Dora hjem for blant annet en bowlinghall og arkivsenteret som bevarer statlige, kommunale og private arkiver fra Midt- og Nord-Norge, og gjør disse tilgjengelige for allmennheten.

Jeg har selv vært i Dora 2 ganger.  Den ene gangen på en visning av Das Boot på Kosmorama, (et passende lokale for akkurat den filmen. Ubåten i filmen, U-96, er en Type VIIC akkurat som ubåtene som engang lå til kai i Dora). Den andre gangen på et foredrag om propaganda under Kulturnatt Trondheim. Det er en pussig opplevelse å være inne i selve bunkersen.  Det er litt som å være inne i en dyp fjellhall,  avsondret fra omverdenen. Det er ingen lyder utenfra og luftfuktighet og temperatur er stabil året rundt. Det er jo også derfor det er så gunstig å bruke det til arkiver.

I 1942 begynte OT arbeidet på en tvillingbunker, Dora II, men den var bare halvferdig i 1945, og brukes i dag av et mindre skipsverft på området.