«Lahatut» Hughes MD500 (1:72 Italeri)


ch2Jeg har bygget mange modeller. Propellfly fra 1 til 4 motorer, jetjagere, glidefly.  Jeg har bygget stridsvogner, artilleri, lastebiler, «soft-skins» og motorsyklere.  Figurer av alt fra drager og zombier til frontkjempere og riddere.  Sportsbiler og bulldozere, slagskip og ubåter.  Men jeg hadde aldri bygget et helikopter, før nå.

Prototypen

McDonnell Douglas MD 500 Defender er en miltær versjon av det sivile MD500 helikopteret som igjen er basert på en militær modell: Hughes OH-6 Cayuse.  OH-6 ble designet av Hughes Helicopters i 1960,  og så tjeneste i Vietnam. Det ble videreutviklet til MH-6/AH-6 Little Bird, tilpasset spesialstyrker, og som et ultralett angrepshelikopter. Den viktigste synlige forskjellen på de to versjonen er halen, som gikk fra den opprinnelige V formen til en mer moderne T-hale.

Som det fremgår av navnet har Hughes nå blitt kjøpt opp av McDonnel Douglas,  og  ulike modeller i denne serien er fortsatt i produksjon. MD500 Defender ble introdusert i 1976. Blant de viktigste brukeren er Sør-Korea, Irak, Israel og Filippinene.

Byggesettet

Dette settet ble første gang utgitt av Italeri i 1992, og de har jevnlig gitt ut nye opplag og versjoner. Det har også blitt solgt av Tamiya og Bilek.  Selve byggesettet som sådan er ikke så verst,  men det krever en del småjusteringer og stadig prøving av deler. Det hjelper heller ikke at instruksjonene i beste fall er tvetydige.

Italeri gir deg tre profiler.

  • MH/AH-6 U.S. Special Forces, Arabian Gulf 1986
  • MD-530 Defender Israeli Air Force, South Lebanon 1982
  • OH-6D Japanese Air Force, Hokkaido 1990pa160551

Med andre ord forsøker de  dekke over mye! Profilene er dessuten relativt mangelfullt beskrevet.  Heldigvis har vi internett! Det bød ikke på større problemer å finne noen walk-around album  Siden jeg ville benytte anledningen til å bygge en israelsk maskin konsentrerte jeg søket om dem.

Profilen

Den israelske luftforsvaret fikk sin første glimt av den nye Defender løpet 1975. IAF hadde så smått begynt å operere angrepshelikoptre etter Yom Kippur krigen, i form av Bell AH-1 Cobra. Det nye helikopteret, men med sin lave pris, (bare en tredjedel av prisen for en AH-1 Cobra), kombinert med dets smidighet og høye nyttelast var svært attraktivt. Etter en Defender kom til Israel i juli 1977 for evaluering  besluttet IAF å kjøpe 32 eksempler på den type. Leveransene av de nye helikoptrene begynt i desember 1979, og i april 1980 ble ny skvadron dannet, no 190. «Magic Touch». Ytterligere seks helikoptre ble kjøpt i 1984.
I israelsk tjeneste fikk de navnet «Lahatut» («trikset»). Israelske Defenders var utstyrt med et elektro-optisk sikte montert i en tårn i fronten , og fire BGM-71A TOWraketter, to på hver side av skroget. TOW-rakettene kan byttes ut med to 70mm rakettbatterier ved behov. ch4

I juni 1982 ble de satt inn i kampene i Libanon. Når israelske panserstyurer nærmet seg de syriske forsvarslinjene mellom Beirut og Damaskus ble de utsatt for angrep av syriske helikoptre.  Det første til at tre israelske helikoptre ble skutt ned som et resultat av feilidentifikasjon.  Løsningen ble de iøynefallende gule «V» markeringene på helikoptrene,  et kjennetegn som brukes den dag i dag.

Israel faset ut sine MD500 helikoptre fra midten av 90-tallet, når de investerte i  flere AH-1 Cobra og det nye AH-64 Apache.ch3

Modellen er altså av helikopter «214» fra 190. divisjon IAF,  Libanon 1982, utstyrt med TOW-raketter.

Prosessen

Som sagt var ikke dette det beste byggesettet jeg har satt fingrene i,  men det var ikke så ille som fryktet etter å ha lest anmeldelser.  Hverken rotor eller landingsstell har videre med kontaktflater,  men så lenge du lar de tørke over natten etter liming går det bra. En større utfordring er å få montert glassrutene!

Som sagt har Italeri ikke akkurat overdrevet fargebeskrivelsene,  så noen detaljer er antagelig utelatt.  En ting jeg definitiv måtte ordne var sikkerhetsseler,  tross alt er cockpiten kun ett stort glass-egg, og dessuten ville jeg ha dørene åpne.

Det er mye pirk, nesten som å bygge en modell i 1:144,  men så lenge man tar tiden til hjelp går det ganske smidig.  Noe jeg er fornøyd med effekten av, er solskjermingen.  Der fikk de gjennomsiktige delene tre strøk med en gammel Citadel-wash «Ork Flesh» jeg hadde stående,  og resultatet ble bra.  Jeg er også godt fornøyd med hvordan maskeringen av cockpitglasset fungerte.

Det er langt fra perfekt, men på tre fots avstand ser det akseptabelt ut.  Italeri skal tross alt ha ros for å støpe delene så tynne at det faktisk fungere å ha dørene åpne. Ikke var det et særlig dyrt sett heller.   Dekalene fungerte forbausende bra,  selv om jeg safet med å bruke litt dekalmykner på de store gule V’ene.

Modellen

ah11

ah12

ah14

ah13

ah15