Brexit! Scoxit, NIxit, Fuxit?


rule_britannia_by_stressedjenny

Så er det klart. Med 17,410,742 mot 16,141,241 stemmer har Storbritannia bestemt seg for å melde seg ut av EU. Leave fikk 52% prosent av stemmene, så det var med god margin.

Var det kun en overilt protestaksjon mot storkapitalen, et utslag av den erkebritiske tradisjonen med å gi «Johnny Foreigner» en blodig nese når sjansen byr seg, eller et gjennomtenkt valg om politisk veivalg?

Dommedagsspådommene har ikke latt vente på seg, men la oss se nærmere på det. Hva blir implikasjonene for UK og Europa?

For det første er det ikke slik at UK i dag våknet opp som ikke-medlem.  De må først igangsette prosedyren som fastlagt i artikkel 50 i Lisboa-traktaten.  Den legger opp til et løp som tar to år før man automatisk er ute.  David Cameron er fortsatt statsminister,  og det er først ved det konservative landsmøtet i oktober en ny leder, og dermed statsminister blir valgt.  Det blir ikke nyvalg, om underhuset i Westminster opphever loven om faste parlamentsperioder. (Noe de selvsagt kan forsøke, men det er tvilsomt at de konservative som har flertall vil støtte et slik forslag.)

Hvis vi ser på kartet over valgdistriktene som var tellestasjoner,  så ser vi at det er en delt union Cameron er leder for. I Nord-Irland vr det 55% som stemte for å forbli i EU, og i Skottland var flertallet enda større, over 60% ville bli værende. Utover de områdene er det mye blått.  De gule områdene sammenfaller med de store byene: London, Leeds, Liverpool, Manchester, Newcastle, Bristol.  MapBrexit

Nicola Sturgeon, Skottlands førsteminister har alt varslet at hun nå vil kjempe for en ny avstemning om skotsk uavhengighet, og Sinn Fein har raslet med sablene i Nord-Irland for å få en tilsvarende avstemning der om Nord-Irland skal forlate UK og bli en del av Irland.

Dette er ingen overraskelser.  Men Skottland kan tidligst arrangere en ny avstemning i 2021, og innen da kan mye ha skjedd.  I tillegg er Skottlands sterkeste kort, Nordsjøoljen, blitt svekket av dagens lave oljepris. På andre siden av Irskesjøen er nok skillelinjene mellom katolikker og protestanter godt inngrodd. Irlands økonomiske posisjon er heller ikke så mye å trakte etter, de er knapt kommet seg på bena igjen etter et krakk.

Det som derimot kan skje er at det lokale britiske valgsystemet blir endret. Det kan bety slutten for FPTP-systemet der hver valgkrets velger  én representant.  Dessuten er det påfallende at nå har Wales, Skottland og Nord-Irland egne regionale parlament, noe England ikke har. Camerons etterfølger er fortsatt uklar.  Det kan bli den dypt upopulære men knivskarpt effektive innenriksministeren Theresa May, eller det kan bli den joviale tidligere journalist og borgemester i London, Boris Johnson.  Jeg holder en knapp på sistnevnte. Den litt klovnete fremtoningen behøver ikke være noe negativt i et Stor-Britannia som nå trenger å rendyrke sitt nasjonale felleskap for å legge en opprivende valgkamp bak seg.  Dessuten er han den underlige kombinasjonen av folkelig og hi-brow som kun England kan produsere.  Han er kanskje «klassens klovn» men det er i en klasse på den mest eksklusive kostskolen penger kan kjøpe.

Men også Labour kan måtte se seg om etter en ny leder. De fleste sterke Labour-områder stemte for #Brexit, og Jeremy Corbin er alt ganske skadeskutt som partileder, så et mistillitsvotum lurer i skyggene. Liberaldemokratene var også på den tapende siden, men de er nå så anonyme at de neppe trenger et lederbytte, siden knapt noen husker hva den nye lederen som tok over for Nick Clegg etter det katastrofale valget sist, heter. UKIP har teknisk sett mistet sin raison d’être, men Nigel Farage vil nok ikke gi slipp på men partiet. At Farage ikke er på talefot med partiets eneste medlem av underhuset, og heller ikke de fleste UKIP-representantene i det walisiske parlamentet hjelper neppe på fremtidsutsiktene.

Britisk økonomi vil få en smell, men la oss ikke overdrive problemene heller.  Storbritannia er ikke part i hverken Eurozonen eller Schengen-samarbeidet.  De er dessuten ett av få EU-land som hele tiden har hatt majoriteten av handelen sin utenfor EU-markedet. USA og Canada har alt startet prosessen med å få på plass solide handelsavtaler med et uavhengig Storbritannia, og Cameron har hatt som et av sine store prosjekt å sikre handelen med Kina. At Obama sterkt anbefalte Storbritannia å bli værende behøver heller ikke bety så mye, han vil være erstattet av en ny president innen prosessene skal sluttføres.  Enten det blir President Clinton II eller President Trump  så er det ingen grunn til britisk bekymring.  Særlig sistnevnte er jo en uttalt motstander av altomgripende globalisering, og vil neppe la sjansen gå fra seg til å svekke EU ved å tilby gode avtaler.

Om det hele tvinger frem en omstrukturering av britisk økonomi så den ikke lener seg like tungt på finans og tjenesteyting kan det være en velsignelse for britene. At nasjonen som startet den industrielle revolusjonen nesten ikke har industri igjen har vært et sårt punkt for mange briter.  De kan ikke skjønne hvorfor ikke briter skulle kunne klare å produsere like gode forbrukervarer som Frankrike og Tyskland.

Hva skjer så med EU?  Vel de kan ikke gamble på å «straffe» Storbritannia, tl det er øyriket en alt for viktig handelspartner, men samtidig kan de ikke være alt for rundhåndet uten å risikere en dominoeffekt. Det som utvilsomt vil skje er at prosessen mot et føderalt Europa må legges på is for noen år. Denne prosessen har elendig forankring i befolkningen, og EU sliter fortsatt med voksesmerter etter en overilt ekspansjon østover etter jernteppets fall. De har i liten grad tatt problemene med en eksplosjonsaktig migrasjon på alvor, og vært alt for ettergivende med nasjoner som ikke har tatt grep for å bedre sin egen økonomiske situasjon.

Storbritannia har lenge vært NATOs nest sterkeste medlem, og med dem på utsiden forsvinner også EUs mulighet til å integrere et «Europeisk forsvar» med NATO.  Et EU som i større grad konsentrere seg om å fungere som et handelssamarbeid der man hjelper hverandre opp og frem kan ikke akkurat sees på som en stor trussel. Det som kan gi EUs ledere grunn til uro er at Storbritannias slett ikke var blant de mest EU-skeptiske, som denne undersøkelsen publisert at Daily Express viser.

EU-476714

Hvilke endringer kan EU implementere i et forsøk på å samle troppene?  Vel migrasjonen er alt nevnt. Det kan bety at grensekontroller gjeninnføres på mer permanent basis og Schengen-samarbeidet kollapser.  Det behøver ikke være noe stort problem.  Man kan forsatt sikre at innbyggere i samarbeidslandene kan reise fritt, de må bare ha med seg pass.  (Og ærlig talt, med dagens biometriske pass er en passkontroll helautomatisk og gjennomført på 3 sekunder.) Oppholds- og arbeidstillatelser kan være formalia som ordnes via en nettside.  Det kan også tvinge frem en protokoll for å gå ut av Eurozonen.  Da vil land som har etablerte økonomiske problemer kunne tre ut og gjennom egen valuta få kontroll over egen økonomi, uten å svekke hele EU. La oss heller ikke glemme at Storbritannia på mange områder har fungert som en bremsekloss for resten av EU.  For noen nasjoner kan det tvert i mot sees som en styrke for EU at «sutrekoppene» nå har hoppet av bussen.

Det viktigste EU kan gjøre er å ikke lage et stort nummer av Storbritannias utmeldelse.  For som en politisk kommentator på BBC sa i natt.  «They cannot be shown to be a club that knee-caps you when you try to leave, because that is a club no-one in their right mind would want to be member of.»

[Bilder: stressedjenny.deviantart.com / guardian.co.uk/express.co.uk]