Hvordan fornærme en diktator og overleve


Forleden hadde jeg en liten prat med en numismatiker om medaljesamling. I etterhånd  lette jeg for moro skyld opp litt informasjon om de høyeste utmerkelsene for tapperhet som ble delt ut under 2. verdenskrig.  jeg bet meg merke i at den siste som fikk utdelt den tyske Ritterkreuz des Eisernen Kreuzes mit Eichenlaub, Schwertern und Brillianten eller «Ridderkorset av Jernkorset med eikeløv, sverd og diamanter», ble tildelt det så sent som 8. mai 1945.  (På et tidspunkt der Tyskland de facto hadde oppgitt kampen og overgitt seg. Mottakeren var General Friedrich Wilhelm Eduard Kasimir Dietrich von Saucken, øverstkommanderende for Tysklands 2. arme, og dagen etter overga han seg sammen med troppene sine til Russiske styrker.

Dietrich von Saucken var litt av en karakter, som rømt ut av en billig paperback-roman. Om en billig Hollywood film skal ha en «prøyssisk offiser», er dette utseendet de går for.

Han var født i Preussen i 1892, og valgte, på tross av et betydelig kunstnerisk talent, å følge sin fars ønske om en militær karriere.  Han vervet seg like før krigsutbruddet i 1914, og når første verdenskrig var over hadde han nådd kapteins grad, fått et rykte som en usedvanlig kompetent offiser, samlet en anseelig samling medaljer, og en like anseelig samling arr.Saucken

Etter krigen ble Tysklands forsvar skåret ned til beinet i tråd med kravene i Versaille-traktaten.  Men von Saucken hadde gjort en så god figur at han behold jobben i militæret, der mange av hans kolleger ble satt på gaten og ble del av den folkebevegelsen som ga grobunn for nazistens fremvekst.

Gjennom mellomkrigstiden fortsatt von Saucken å stige i gradene,  og når krigen igjen brøt ut var han nådd oberst-grad.  Han fortsatte å utmerke seg, men i februar 1945 ble han satt på sidelinjen, etter litt for ofte å ha kommentert at krigen ikke lenger kunne vinnes.  At han konsekvent omtalte nazistene som die braune Bande, den brune mobben, gjorde ham neppe videre populær heller.

Men et var ikke lenge han var i unåde, i mars 1945 var Hitler desperat etter erfarne feltkommandører som kunne forsøke å stanse både de allierte i vest og Stalins hærer i øst.  Så han sendte bud etter von Saucken til førerbunkeren i Berlin.  Og det var da von Saucken tydeligvis bestemte seg for at nå fikk det være nok maskespill.

Han ankom førerens kontor med en en hånd på sverdskjeftet, monokkelen på plass og hilste med en nonchalant militær honnør og et lite nikk. Dermed hadde han allerede brutt tre viktige regler: Etter attentatforsøket 20 juli 1944 hadde Hitler krevd at alle offiserer leverte fra seg alle håndvåpen før de skulle møte ham.  Han krevde også at de tok ut monokler, dette symbolet på preussisk aristokrati og sist men ikke minst, han forventet en nazihilsen. Hitler overså fornærmelsen og informerte kort von Saucken om at han skulle fly til Øst-preussen og overta kommandoen over den 2. armé, og rapportere til Gauleiter Forster.  En Gauleiter var en sivil øverste administrator for en region, og de var valgt ut for sin fanatiske nazistiske overbevisning, snarere enn sin kompetanse og lederegenskaper. Albert Forster i Danzig var intet unntak.

Hitler hadde vendt seg bort til kartveggen sin igjen, men snudde seg brått når von Saucken smalt hånden i skrivebordet og snerret.  «Jeg har ingen intensjoner om å ta order fra en Gauleiter, Herr Hitler!» De fikk det til å senke seg en illevarslende stillhet i rommet, og Hitlers adjutanterfryktet det verste.  Hitler hadde fått folk skutt for mindre fornærmelser, og dette var ikke kun en direkte ordrenekt, von Saucken hadde og tiltalt Hitler som om han var en vanlig sivilist, og ikke med det obligatoriske mein Fuhrer.

Til alles forbauselse sank Hitler bare sammen og sa stille.  «Ok, von Saucken, du får kommandoen på egenhånd.»  Så viftet han vekk den obsternasige generalen med hånden. Von Saucken ga en minimalt nikk, snudde på hælen og marsjerte ut.

Etter alle solemerker gjorde han sitt beste av en umulig situasjon. Når han fikk anledning til å rømme vestover i et lett fly, for å kunne overgi seg til de vest-allierte, takket han nei.  Han overga seg med restene av hæren sin til sovjetiske styrker 9. mai 1945.

Derfra ble han sendt til det fryktede Lubyanka-fengselet i Moskva, før han havnet i et gulag i Sibir i 1949. Hele tiden ble han holdt i streng isolasjon, sulteforet og jevnlig utsatt for tortur i et forsøk på å få ham til å signere oppdiktete «tilståelser».  Når han endelig fikk returner til Tyskland i 1955 var han lenket til rullestolen. Stalins torturister hadde klart å bryte ned kroppen hans, men ikke viljestyrken, han hadde ikke signert noen dokumenter.  Kanskje ikke så rart,  når du kan se verdenshistoriens mest labile og stormannsgale diktator i hvitøyet og bevisste fornærme ham etter noter, så har neppe brutale KBG-menn så mye å stille opp med.

Von Saucken levde resten av livet i anonymitet i en liten landsby nær München, og døde i 1980, 88 år gammel.

Nå er det selvsagt lett å gå i fella som en del filmer a’la Valkyrien, gjør.  Bare fordi du er motstander av nazismen er du ikke nødvendigvis et godt menneske. Rett nok så von Staucken på nazister med samme entusiasme som en dampende hundekabel han måtte tråkke i med de nypussede ridestøvlene sine. Men han hadde også en inngrodd preussisk arroganse. Det innebar at selv om han ikke hadde noe til overs for de som startet krigen, hadde han ingen skruppler med å gjøre  sitt ytterste for å vinne den for fedrelandet.  Det var et spørsmål om ære og yrkesstolthet.