X-Travaganza


xmenposterEtter å ha skrevet ferdig quizkategoriene jeg er ansvarlig for til vårseongfinalen i Piasquiz, og etter å ha tilbrakt halve dagen på en benk i parken med diverse lett lesestoff, ble det en impulstur på kino. Det var på tide å se om Bryan Singer har lært av sine feil, og om våre mutantvenner på Earth 10005 var seg selv lik. Med andre ord – X-men:Apocalypse.

La oss innrømme først som sist at filmen har noen svakheter.  Den mest åpenbare er at de igjen holder på å male seg inn i et hjørne, når stadig mer står på spill, og hver film må forsøke å høyne innsatsen. Heldigvis holder retcon-reparasjonene av franchisen som ble iverksatt med X-men: First Class fortsatt. En svakhet de ennå ikke har klart å riste av seg er dårlig pacing.  Det er sekvenser som kunne vært strammet opp, eller kuttet helt. På den positive siden er de jevnt over samlet i den første timen av den to timer og 24 minutter den varer.

Det er flust med fine cameoer og detaljer for tegneseriefansen, uten at det blir overlesset. Noen ganger virker det som om filmskapere går for en bestemannpremie for flest obskure referanser, men her holdes de greit i sjakk.  Det er også definitivt en styrke at antagonisten denne gang, den 10.000 år gamle supermutanten En Sabah Nur har en klar og logisk motivasjon. Og det er en riktig elegant måte de får James McAvoy til å nærme seg Sir Patrick Steward i utseende.

Skuespillerprestasjonene har fått blandet kritikk. Jeg synes faktisk ikke Jennifer Lawrence var så uinspirert som ryktene vil ha det til. Samtidig sliter hun åpenbart med å gjenskape den uutgrunneligheten som kjennetegner Mystique i tegneseriene. Magneto er fortsatt et par hakk for sympatisk (av forståelige grunner), mens det er et trivelig gjensyn med Quicksilver, og Beast er fortsatt i dorky nerde-modus.

De nye fjesene gjør seg heller ikke bort. Scott Summers, a.k.a. Cyclops har ofte et sort hull karisma-messig, men her fungerer Tye Sheridan bra i rollen.  (Selv om det er mer sannsynlig at Scott ville vært en mobber, enn ett mobbeoffer på high school.) Kodi Smit-McPhee leverer en fin Nightcrawler og så er det Sophie Turner da. Hun beviser at hun bør ha en lovende fremtid også på kinolerretet.  Ikke overraskende er det også hun som står for The Crowning Moment of Awesome. At ikke Apocalypse luktet luntet litt tidligere…

For de som ikke skjønner et fnugg fordi de ikke har lest tegneseriene: Jean Grey, (som har aldri egentlig brukt noe dekknavn annet enn «Marvel Girl» en kort periode på 60-tallet), bærer som del av sin mutasjon på Fønixkraften. Det er en kosmisk, udødelig og foranderlig manifestasjon av de primære universelle energiene livskraft og lidenskap. Med andre ord,  når Jean slipper selv en brøkdel av den fri så må vanlige dødelige mennesker og mutanter bare søke dekning.

Filmen tar seg noen friheter med forhistorien til Storm, men Alexandra Shipp er nydelig i rollen, så jeg skal la det passere.  Olivia Munn har også Psylockes look spikret, men får ikke mye å jobbe med her.  Heldigvis legges det opp til at vi vil få et gjensyn med henne ved en senere anledning. 

Sist men ikke minst er det, selvsagt, en scene etter rulleteksten i klassisk Marvel-ånd.  Der ser vi en blodprøve fra Logan /Weapon X bli hentet av mystiske menn fra Essex Corp.  De som kjenner sine tegneserier vet at det tyder på at neste bad-guy blir Mr. Sinister,  og ryktene går om at vi da vil intrduseres for neste generasjon Wolverine: Hans «datter» X-23.

Alt i alt er dette altså en underholdende popcorn-film med en del høydepunkt, og en del svakheter.  Den er mye, mye, mye bedre enn Batman vs. Superman, men ikke like engasjerende og stramt produsert som Captain America: Civil War.  Det er liv i mutantene fortsatt, og det skal vi alle være glad for.