Leselystig 15: Ardennen 1944 – Hitlers siste sjansespill


 

Historien kan ofte utmanøvrere selv den mest kreative fiksjonsforfatter. Særlig når det kommer til menneskehetens mest kritiske vendepunkt; 2. verdenskrig.

For noen uker siden la jeg inn en bestilling hos Adlibris på diverse tegneseriealbum (mer om dem ved en senere anledning), men jeg tok også med et godt tilbud.

ardennes

Ardennes 1944 – Hitlers siste sjansespill
Av Anthony Beevor
Cappelen – 2015  ISBN: 9780670918645
480 s. Pris: 274,-  hos adlibris ( Kjøpt på tilbud for 149,-)

 

Egentlig litt pussig at jeg ikke har hatt Beevor i bokhylla fra før, siden de fleste bøkene hans om 2. verdenskrig er kritikerrost. Denne er intet unntak. Ja, det er en oversatt utgave,  jeg hentet kun illustrasjonen fra Penguins hjemmeside.  Ardennene-offensiven i desember 1944 er på engelsk best kjent som Battle of the Bulge,  eller «slaget om utbuktningen».

Det var Tysklands siste desperate forsøk på å snu krigslykken.  I desember 1944 angrep de i de Belgiske Ardennene, i et område der de allierte kun hadde fire divisjoner stasjoner, deriblant noen som hadde fått grundig juling tidligere den høsten. I løpet av kort tid klarte tyske styrker, som de vest-allierte hadde regnet for tilnærmet utslettet, og gjenerobre store områder, og drive inn en kile mellom de ulike frontenhetene.

Hitlers håp var at det skulle fremskynde et sammenbrudd i samarbeidet mellom Storbritannia og USA. Som Beevor fremstiller det knaket det alvorlig i sammenføyningene.  Den britiske feltmarkskalken Montgomery syntes selv han var den selvsagte lederen for de allierte styrkene,  noe som gikk både Eisenhower, men særlig Omar Bradley, den amerikanske generalen som ledet US First Army, på nervene. Beevor spekulerer i om Montgomerys gjentatte umuskalske utspill rett og slett bunnet i at han var en høyt fungerende Asperbergers. Denne maktkampen var i alle tilfelle ikke til mye hjelp.

Ardennene blir regnet som det første tilfellet der Vestfronten fikk smake den samme brutaliteten som kjennetegnet Østfronten.  Tyske avdelinger, særlig fra SS startet ballet, men snart brøt begge sider alt som var av konvensjoner.  Krigsfanger ble summerisk henrettet på begge sider.  Særlig SS-soldater lå tynt an, men de fleste amerikanske fotsoldatene klarte ikke å se forskjell på SS’ sorte uniformer, og de sorte uniformene til Wehrmachts pansertropper.

Den mest beryktede krigsforbryteren var Joachim Peiper. Hans Kampfgruppe Peiper, stod bak den kanskje best kjent krigsforbrytelsen i dette felttoget, når de henrettet 84 krigsfanger fra 285th Field Artillery Observation Battalion, ved Malmedy i Belgia. På den andre siden rapporterte andre amerikanere som ble tatt som krigsfanger av de samme enhetene fra 1. SS Panzer divisjon, at de ble behandlet i henholdt til alle regler. Peiper overlevde krigen, og satt 15 år i fengsler etter krigen, før han jobbet for Porsche og Volkswagen før han emigrerte til Frankrike og jobbet som oversetter. Han ble skutt i sitt hjem i 1976, før huset ble satt i brann, ett drap so aldri ble oppklart, selv om teorien er at det var tidligere medlemmer av den franske motstandsbevegelsen som stod bak.

Et tema som Beevor stadig kommer tilbake til, er den dårlige kvaliteten på de amerikanske erstatningene som ankom og ble fordelt for å erstatte tropper som var omkommet i kampene frem mot Rhinen.  De var dårlig trent,  hadde dårlig opplæring, og var i mange tilfeller en direkte fare for seg selv og andre. Ikke overraskende utgjorde det brorparten av amerikanske tap.  «Veteranene» som hadde vært med siden landgangen i Normandie, hadde sjelden overskudd til å lære dem opp,  og befalet valgte bevist å ikke risikere sine mest erfarne tropper, men ga de vanskeligste oppgavene til «grønnskollingene.» Som det står i ett av sitatene som er gjengitt:  Overlevde du de to første ukene ved fronten, steg dine overlevelsessjanser enormt.

Et annen problem var været. Begge sider hadde problemer med forsyninger, og dårlige klær, våte sko og sokker, og dårlig rasjoner førte til mange tap.  Særlig den fryktede «skyttergravsfoten» som hadde kostet titusenvis av soldater under første verdenskrig livet, viste sitt stygge åsyn igjen. Forfrysninger og infeksjoner utviklet seg til koldbrann,  og mangelen på drivstoff gjorde at de fleste troppene primært måtte forflytte seg til fots i dyp snø.

Boka nevner også Luftwaffes feilslåtte Unternehmen Bodenplatte den 1. januar 1945.  Det som var mulig å oppdrive at tyske jagerfly ble satt in i et forsøk på å smadre de allierte luftstrykene på bakken. En av grunnene til krigslykken i begynnelsen av kampanjen var nemlig at dårlig vær holdt de allierte jagerbomberne på bakken. Uheldigvis for Göring var «operasjon bunnplate» en katastrofal affære,  ikke minst fordi man i et overdrevet forsøk på å beholde overraskelsesmomentet «glemte» å varsle tyske antiluftskyts, så de skjøt ned minst 20 tyske fly.

Boka er velskrevet og spennende, selv om sluttresultatet jo er godt kjent. Som vi vet var det en gambling som ikke holdt stikk. Og når januar opprant startet Stalin den Røde Armees siste støt mot Berlin. Det har vært hevdet av Tyskland hadde kastet bort sine siste reserver i de belgiske skoger, og det var derfor de ble smadret av den sovjetrussiske krigsmaskinen.  Men Stalin hadde over 10 ganger s mange soldater, nesten 7 ganger så manger stridsvogner, og nesten komplett kontroll i luften, så det er nok å overdrive.

Boka er rikt illustrert, og bruker oversiktlige kart for å beskrive de ulike stadiene i kampanjen.

Anbefales definitivt for alle som interesserer seg for militærhistorie!