Leselystig 14: Nådeløse Nordmenn – Statspolitiet 1941-1945


 

Ettersom jeg nylig fikk en velfylt bokpakke i posten, så må det ryddes plass på nattbordet. Med andre ord har jeg en plan om å bruke innspurten av mai til å få lest ut noen halvleste bøker som har ligget på lur.

En av dem var resultatet av en Mammut-jakt for noen år siden.

NNkaggefront
Nådeløse Nordmenn 1 – Statspolitiet 1941-1945
Av Eirik Veum
Kagge – 2012  ISBN: 9788248911746
1007 s. Pris: 417,-  hos adlibris ( Kjøpt på tilbud for 175,- på Mammutsalg)

Mange har lett for å se på historien i svart/hvitt.  Klare skillelinjer. Gode mot onde.  Det er ikke like stas å minnes at det var en anseelig mengde nordmenn som mer enn gjerne ønsket «den nye tid» velkommen, og sluttet opp om det nasjonalsosialistiske eksperimentet.

Journalisten Erik Veum ga i 2012 den første boka i sitt trebinds-prosjekt Nådeløse Nordmenn. Der tar han for seg Statspolitiet, inkludert Grensepolitiet og vaktene ved Berg interneringsleir. De to andre bindene, dekker henholdsvis Hirden og Gestapo. (Kommer jeg over dem på tilbud slår jeg nok til på dem.) I bøkene navngir han rubbel og bit av landssvikere som gikk tyskerne til hånde i de tre tjenestene.

Noe av kritikken mot bøkene  har vært at de for det første navngir alle,  for det andre bruker fulle navn, noe som en kritiker tolket som at Veum ikke kjente sin historie. Etter mitt syn er begge deler valgt for å entydig identifsere personene,  slik at ikke mistanken skal falle på uskyldige med lignende navn.

Et viktigere ankepunkt er at det blir en tendens til oppramsning.  De beste partiene av boka er der Veum løsriver seg noe fra alle detaljene om skjerpede avhør og tjenesteområder, og heller setter handlingene til Statspolitimennene i kontekst. Nødvendigvis bli de kapittelvise oppsummeringene av tjenestemennene (og i noen tilfeller -kvinnene), skjematisk, men de er der av  kompletteringshensyn.

Statspolitiet var en politisk spesialavdeling underlagt den tyske okkupasjonsmakten, opprettet 1. juli 1941. Mandatet var tydelig. Alle former for motstandsaktivitet,»terrorisme» i tyske øyne, skulle bekjempes med alle midler. Statspolitet ble beryktet som en brutal og hensynsløs enhet, og var en viktig samarbeidspartner for det tyske sikkerhetspolitiet.

Det som kommer tydelig frem er at det er ganske distinkte grupper som var rekrutteringsgrunnlaget for Statspolitiet. For det første hadde vi de overbeviste nasjonalsosialistene, som hadde vært vennlig innstilt ovenfor Tyskland helt siden 30-tallet.  Mange med en fortid i Ordenspolitiet eller Hæren. Videre var det det vi våre dager ville kalt «tapere».  Unge menn,  gjerne lettere evneveike,  var de ett lett bytte. For dem var «den nye tid» på mange måter en mulighet til å begynne med blanke ark. Noen av de verste torturistene kom fra denne gruppen, og det var kanskje de som hadde mest å tape. Den siste grupen vr hjemvendte frontkjempere.  Ungdom som kanskje av eventyrlyst, kanskje med en vag drøm om å «knuse bolsjevismen» hadde vervet seg til tjeneste i SS.  Når de returnerte, gjerne med et koldtbord av post-traumatiske lidelser, oppdaget de fort at det var få arbeidsgivere, «gode nordmenn» som ville ta i dem med ildtang. Men de hadde militær opplæring, og var «politisk trygge» så Statspolitiet ansatte dem så fort de fikk anledningen.

At en ikke uvesentlig andel av særlig de to sistnevnte gruppene hadde et uforsvarlig høyt forbruk av alkohol og sentralstimulerende middel bidrog neppe i positiv retning. Mange ble utstøtt av tidligere venner og familie, og «livets harde skole» er like lite en velegnet utdanningsinstitusjon for politiarbeid som for samfunnsdebatt i riksmedias kommentarfelt. Noen av tjenestemennene hoppet av underveis, rømte til Sverige, eller sluttet frivillig.  Andre ble kastet ut, på grunn av fyll og bråk, eller utstrakte tyverier.

Ofte trekkes det frem at «nordmennen var verre enn tyskerne», når det kommer til krigshistorien.  Men er det så rart?  De fleste tyske soldater i Norge var enten utskrevne soldater, eller yrkesmilitære offiserer fra Wehrmacht.  De førstnevnte var antagelig bare glad for å bli stasjonert i en relativt fredelig plett, med pene jenter, mat som ikke var så uvant og lav risiko for plutselig blyforgiftning. Og offiserene i Wehrmacht var gjerne konservative, fra gammel adelsslekt som de ofte var.  De hadde fint lite til overs for sosialismen til den østerriske oppkomlingen, og så ikke noe poeng i være mer hardhendt enn de måtte som okkupanter. De norske medhjelperne derimot var jo nødvendigvis sterke i troen.  Så at en bande mer eller mindre desperate og utilpasse norske nazister var verre enn et tverrsnitt av den tyske befolkning er ikke det minste overraskende.

Boka tar selvsagt også for seg rettsoppgjøret, det skulle bare mangle. Det var noen dødsstraffer, men de fleste ble idømt kortere eller lengre fengselsstraffer eller tvangsarbeid. De som tidligere hadde hatt stillinger i Hæren, politiet eller andre embedsstillinger ble også fradømt disse.  Samtidig ser vi at de fleste ble dømt flere år etter krigen,  dermed fikk de fratrekk for opptil 3 års varetekt. Stemningen hadde også blitt roligere, og blodtåka hadde begynt å legge seg.  Dermed var det mange som fikk vesentlig kortere opphold bak murer og piggtråd enn straffen skulle tilsi.  Noen ble sågar sluppet fri samme dag som de møtte til soning.  Årene i varetekt og tap av anseelse skulle være straff nok fikk man mene.  Innen 1952 var de aller fleste frie menn, kun noen som hadde fått omgjort dødsstraffer av Kongen i statsråd satt fortsatt og sonet noen år.

Jeg synes bøker som dette er interessante, men også viktige. De må skrives nå, mens det fortsatt ikke er for mange generasjoner siden hendelsene. Så lenge de er gjenværende vitner, eller i det minste folk som kjente vitnene personlig. Samtidig skal man ikke sette seg til doms over de involverte. Det tok landssvikoppgjøret seg av. Selv om det var langt fra perfekt, var det et forsøk på å gå videre.  I stedet må man, som alltid, forsøke å lære av historien.