Leselystig 13: The Battle of Britain


Jeg har en lei vane med å lese 4-5 bøker samtidig. Plutselig kommer jeg på en bok jeg enten har liggende, eller kanskje alt har lest,  og så blåser jeg gjennom den på en kveld, mens andre blir liggende.  Det er bare sånn jeg er. Jeg har også lagt merke til at jeg leser «faglitteratur» raskere enn skjønnlitteratur.

En bok jeg fant frem igjen og leste ut i løpet av en sen kveld er tema for denne runden med Leselystig.  

bob
The Battle of Britain
Av John Frayn Turner
Pen&Sword – 2010  ISBN: 978-1-84884-243-4
256 s. Pris: £14.99 ( Kjøpt på tilbud for £9.99 på RAF Museum Hendon)

 

John Frayn Turner var en britisk forfatter som spesialiserte seg på militærlitteratur.  Best kjent er han antagelig for sitt samarbeid med den berømte krigsflygeren Douglas Bader som ble innledet på 60-tallet.

Selv om Turner selv tjenestegjorde i Marinen, var han senere i livet i mange år tilknyttet RAF, og han skrev mange av hovedverkene om britisk luftkamp under 2. verdenskrig.

The Battle of Britain var en av de avgjørende konflikter i vår sivilisasjones historie. Det startet offisielt den 10. juli 1940, og endte den 31. oktober 1940. Hitlers planer for invasjonen av England ble forpurret av to typer jagerfly, Spitfire og Hurricane, og en relativ håndfull unge piloter, «The Few».

Denne boken forteller den viktige historien om denne ujevne kampen, fra de viktigste hendelsene som ledet opp til det, grundige beskrivelser dag-for-dag av krigshandlingene og vendepunktene og kommentarer om strategiene.  Turners personlige kjennskap til nøkkelpersoner betyr at det er mange spennende førstehånds beretninger fra flygeress, som Peter Townsend , Bob Standford Tuck, Douglas Bader, Richard Hillary, Sailor Malan og andre.

Boken dekker bidragene fra Fighter Command tre involverte grupper (10, 11 og 12) samt de sentrale rollene bakkepersonell både fra RAF og WAAF spilte,  kvinner og men hvis utrettelige innsats bidro til at Storbritannia gikk seirende ut av slaget.

Det er merkbart at Turner er en venn av Douglas Bader, og han tar særlig for seg hendelsene rundt Duxfords «Big Wing».  Fighter Command var i 1940 oppdelt i fire grupper. 10. Group (ledet av Air Vice Marshal Sir Quintin Brand)  dekket Sør-Vest-England og Wales, 11. Group (ledet av Air Vice Marshal Keith Park) Sør-Øst England, 12. Group (ledet av Air Vice Marshal Trafford Leigh-Mallory) Nord-England og 13. Group (ledet av Air Vice-Marshal Richard Ernest Saul) hadde ansvar for Skottland og Nord-Irland.

Øverstkommanderende for Fighter Command var nominelt sett Air Chief Marshal Sir Hugh Dowding.  Men i praksis var det Park, opprinnelig fra New Zealand, som måtte organisere det meste av forsvaret, siden det var hans 11. gruppe som fikk brorparten av tyske angrep i sine sektorer. Det hjalp ikke at Park og Leigh-Mallory var rykende uenig om strategi. Pilotene i 12. gruppe, som Douglas Bader, oppfattet det som om Park så på det hele som en kamp mellom 11. gruppe og Luftwaffe, og kun når de måtte involverte styrkene nordover. Og når de ble bedt om hjelp var det ofte med alt for kort varsel. Park på sin side, likte ikke å bli «overprøvet» av kommandanter utenfra, og han slet i tillegg med at mange av de mest utsatte satellitt-flyplassene under hans kommando lå så nærme Frankrike at selv med radar-varsling rakk ikke hans piloter å nå rett høyde før de måtte engasjere fienden. Park var tilhenger av å la skvadronene operere separat nøye styrt fra bakken ved hjelp av radiokontakt, mens Leigh-Mallory var en ivrig forkjemper for «The Big Wing»,  der tre eller flere skvadroner opererte sammen, under ledelse av en dyktig kommandør i luften.

Det skal sies at etter at slaget var over var det forkjemperne for «The Big Wing» som vant maktkampen.  Da Charles Portal ble forfremmet til Chief of the Air Staff i oktober 1940, erstattet han Park og Dowding med henholdsvis Leigh-Mallory og hans støttespiller William Sholto Douglas som hadde vært Assistant Chief of the Air Staff under slaget.

Som nevnt kjøpte jeg boka på RAF-museet når jeg besøkte det med lillebror for to år siden, så det er også en fin souvenir.

Turner gikk dessverre bort i fjor, 91 år gammel.