Vi vil oss ett land


Postkort_17_Mai_1814

Vi vil oss et land som er frelst og fritt
og ikke sin frihet må borge.
Vi vil oss et land som er mitt og ditt,
og dette vårt land heter Norge.
Og har vi ikke det land ennu,
så skal vi vinne det jeg og du.

«Syttendemai, er vi så gla’i» – Grunnlovsdagen har alltid lent seg tungt på nødrim, men er veldig fin for det. Særlig siden vi har en staselig monark høyt hevet over politikerens kjekling og spillfekteri. Dermed blir det en fest der hele landet er invitert og kan føle seg velkommen.

Opprinnelig hadde jeg et litt ambivalent forhold til nasjonaldagen.  Jeg trådte mine barnesko i Asker på 80-tallet. Siden det innebærer at barnetoget skal innom Skaugum for å hilse på den daværende kronprinsen m/famile, før de skulle inn og stå på slottsbalkongen, starter det tidlig.  Jeg var nemlig ikke noe mindre B-menneske dengangen! Også gnagsårene da.  Ullsokker og nye pensko og killometre med stå-og-gå  er en dårlig kombiasjon. For det var jo nye sko hvert år, siden man vokste. Den korte tiden fra snøen forsvant og til man skulle ut å gå i tog, var så alt for kort til å rekke å gå inn skoene skikkelig.  Dermed ble det mye halting uken etter 17. mai,  upraktisk for en krabat som egentlig var klar for å få i gang fotballsesongen!  Denne skosyklusen innbar også at penskoene egentlig var akkurat for små, men heldigvis grundig inngått, nå det var tid for juletrefester på slutten av året…

Når jeg vel ble student ble det ikke slutt på tog av den grunn. Da måtte man jo pent opp etter alt for få timers søvn,  få på seg en hastig og lemfeldig strøket skjorte og sløyfe, og troppe opp for å gå bak linjeforeningens fane i Borgertoget. Der gikk man med mørke briller og ropte ikke alt for høyt «Hurra» mens man i sitt stille sinn gledet seg til man kunne synke ned i en myk sofa på Samfundet med noe kaldt i glasset.

Jeg er heldigvis ikke satt opp med småbarn, så jeg kunne med god samvittighet droppe barnetoget til fordel for en bedre frokost med eggerør og røkelaks. Men Borgertoget må man få med seg.  Jeg har registrert at det stadig oftere omtales som «folketog»,  men ærlig talt! Litt konservatisme må man innvilge seg på en slik dag, og toget er jo for byens borgere,  ikke tilfeldig sammenraskede «folk».  

I år var det vær av typen «vente og se», så jeg gamblet på at paraply ikke ville være nødvendig, og det holdt stikk.  Som vanlig gikk jeg til Kjøpmannsgata, siden det er folkemengde nok der for min smak. Jeg er heldigvis høy nok til at folkemengder ikke har noe klaustrofobisk over seg,  det er mer at jeg stadig er bekymret for å tråkke på hunder, små barn og lignende som rører seg i knehøyde. Jeg hadde med kamera, men lysforholdene var ikke optimale, så det ble dessverre mye silhuetter.

Jeg er heller ikke imponert over forsøkene på eksersermarsj og sluttet orden. At barnetog tar fasong av en flodbølge av bittesmå mennesker i finklær,  så burde da voksne folk vite å kunne gå taktfast! 17mai1945TromsoOg så korpsene da…  Jeg har egentlig ikke noe i mot hverken messingblåsere eller drillpiker.  Men er det noe som bare blir pinlig når korps forsøker seg på arrangement av poplåter eller andre musikkstykker som definitivt ikke er skrevet for korps.  Det blir som når idrettsstjerne skal rappe live på TV for å vise at de «egentlige er kule de og»…  Det blir bare pute-TV-aktig og en mistanke om at deltagerne egentlig ikke synes det de driver med er så gøy, og at de egentlig ville spilt el-gitar enn tverrfløyte om de kunne. Det burde være nok av fine marsjer å ta av,  så om et korp vil variere litt, så trenger de ikke tvinge seg gjennom en haltende utgave av Britney Spears Toxic eller 4 pils og en pizza slik Åge Aleksandersen aldri har drømt å få høre den.

Det at Norge feirer nasjonaldagen sin med barne- og borgertog, ikke militærparader nevnes ofte som et eksempel på den norske folkesjelen.  Det er helt riktig,  selv om jeg personlig ikke hadde hatt noe i mot en aldri så liten militærparade,  f.eks. på frigjøringsdagen! 😉

Vestfold_Borre_Det som er nesten like artig som å se de som går i tog er å se på tilskuerne.  Norge har egentlig flaks som har nasjonaldrakter som baserer seg på brukstøy.  Men det er ikke bare bunader og moderne finklær å se.  Jeg så både samekofter,  noe jeg antar var en søramerikansk festdrakt, en tyrkisk mundur og en kimono. Men også tre jenter i ungdomsskolealder i full trønderbunad, selv om det var tydelig at deres besteforeldre nok var kommet til verden på langt sydligere strøk.  Jeg vet det irriterer bunadspolitiet,  men jeg synes det er fint jeg.  Nordmenn er ikke akkurat en truet minoritet, så at våre «etniske folkedrakter» adopteres av andre som synes de er stilige plager meg ikke.

Personlig har jeg ikke bunad.(Skulle jeg hatt det, måtte det vært som avbildet, såklart.) På en dag som denne er det litt trist, men jeg har mentalt plassert bunader litt i samme skuff som havseiler og hytte i det skotske høylandet.  Sikkert veldig stilig akkurat når du benytter deg av det,  men det er dyrt og krever mye admin og vedlikehold!

Likevel,  17. mai er en fin nasjonaldag. Våren har akkurat rukket å sette seg, og det går mot lysere tider. Akkurat perfekt for å innlede is- og utepils-sesongen.  Vi kan feire at vi er et lite, fredelig og selvstendig land langt mot nord. Selv om vi er små har vi gennom vår historie ofte været brukt som gode eksempler til etterfølgelse.  Enten det var Nobel som sørget for at det var Norge, ikke Sverige som fikk ansvar for den gjeveste prisen i hans navn,  Nobels fredspris.  Eller slik daværende amerikanske president Franklin D. Rooseveldt sa det den 16. september 1942:

«If there is anyone who still wonders why this war is being fought, let him look to Norway. If there is anyone who has any delusions that this war could have been averted, let him look to Norway; and if there is anyone who doubts the democratic will to win, again I say, let him look to Norway.»

Det er like relevant den dag i dag.  Den amerikanske Bernie Sanders, som kjemper om nominasjonen som demkoratenes presidentkandidat, har ofte trukket frem den skandinaviske modellen, og Norges suksess. Og rett over Nordsjøen har Norge blitt brukt som et eksempel på hva som er mulig å få til selv om man er liten, enten det er selvstendighetspartiene i Skottland, eller Brexit-kampanjen.

Ibsen tok feil når han skrev sin berømte nidskrift over den norske folkesjelen, Peer Gynt. For selv om vi kan være både navlebeskuende, egoistiske og uansvarlige, er det kombinert med en omsorgstanke, eventyrlyst, og troen på at alt er mulig.  Norge er ikke Peer Gynt,  Norge er Askeladden.

Ha en fortsatt fin nasjonaldag! Hipp, hipp, HURRA!