Snooks 2nd / Betty Lou 3rd – ( 1:72 Bell P39-Q5 ferdigbygget)


p39-06Det har vært ganske stille på modellbyggingsfronten den siste måneden.  Rett og slett fordi det har vært ekstremt hektisk på jobb!  Heldigvis er jeg flink til å utnytte de stundene som er til rådighet, og omsider er jeg ferdig med et prosjekt jeg begynte så smått før jul.  Alt da hadde det ligget «på lager» et år eller to, så det var på høy tid.

Det var mange faktorer som spilte sammen.  For det første var det første gang jeg virkelig måtte klemme til med nesevekter. Siden jeg som oftes bygger fly fra 2. verdenskrig eller deromkring er det som oftest «haledragere», men dette var en «trehjulssykkel».  (Mine uærbødige forsøk på å oversette taildragger og tricycle.) I tillegg var det en profil som måtte males med airbrush og krevde omhyggelig maskering. Sist men ikke minst,  jeg hadde et par prosjekt for Armorama på nyåret som måtte prioriteres.

Men den som venter på noe godt og så videre!

Flyet

Bell P-39 Airacobra var en av de viktigste amerikanske jagerfly i tjeneste da USA gikk inn andre verdenskrig.p39-10

Designet av Bell Aircraft, hadde flyet en nyskapende layout, med motoren montert i midten av flykroppen, bak pilot. Propell ble drevet av en aksel i en lang sjakt. Det var også den første amerikanske jageren utstyrt med en trehjulssykkel-understell. Selv om den midtstilte motoren var nyskapende, ble P-39 hemmet av mangel på en effektiv supercharger. Det begrense flyet til operasjoner i lav høyde. I tynnere luftlag sank motoreffekten faretruende.  Resultatet var at RAF avviste å bruke flyet over Vest-Europa. Via lend-lease ble flyet i stedet levert i stort antall til Sovjetunionen. På østfronten var ytelsen i stor høyde mindre viktig siden de fleste trefningen skjedde i lav høyde.  Tyskland hadde ingen effektive langdistansebombefly til å angripe fra stor høyde. I stedet var det nærstøtte til bakketropper som var fokus.  P-39 var relativt tungt bestykket og pansret, og passet dermed den russiske strategien godt. Det hadde en 37 mm kanon i nesen (med 30 runder ammunisjon), og opptil fire tunge 12,7 mm maskingevær.

USA benyttet også flyet i Stillehavet,  der det gjorde greit fra seg, men ofte ble brukt  til strategiske rekognoseringer, mer enn som en rendyrket oppklaringsjager.p39-07

Total ble det produsert 9,588 eksemplarer mellom 1940 og mai 1944, når produksjonen stoppet.  Det er bevart en god del fly på museer og også en liten håndfull som fortsatt er flygedyktige.

Byggesettetp39-05

Academy er kjent for billige byggesett som er lette å bygge, og med ganske godt detaljenivå.  Plasten de bruker er litt hardere enn den som f.eks. Airfix bruker,  men i praksis er det ikke stor forskjell.  Cockpiten er som vanlig litt spartansk, men litt omhu med maling, og et hjemmelaget setebelte hever inntrykket fort.

Særlig viktig er det på en modell som denne. P-39 hadde nemlig såkalte «bildører», ikke en cockpithette til å skyve bakover.  Academy skal ha ros for ikke kun å bemerke at flyet må bygges med nesevekt, men også oppgir hvor mye som trengs.  Ellers er det ingen spesielle utfordringer knyttet til byggingen.  Det eneste var på propellnavet, der jeg måtte bruke litt strukket støpetapp for å dekke inn et tydelig skille mellom de to delene. Ingen stor utfordring, og resultatet ble veldig bra.

Academy tilbyr to profiler (Academys beskrivelse)

  • P-39Q USAAF, 71st TRS/82nd TRG, Lt.Col. William Shomo, 1944
  • P-39N Soviet Air Force, 17th IAP, Maj. V.F. Sirotin, 1944

En morsom detalj er at på dekalarket var det to grå felt. Academy har «sensurert» både produsentnavnet og modellnavnet på flyet.  På boksen er det heller ingen referanser til Bell eller Airacobra. (Selv om jeg på nett ser at de tidligere brukte Airacobra-betegnelsen på tidligere utgivelser.) p39-09Mistanken min er at de har oppdaget at de risikere å måtte betale lisenspenger for å bruke varemerkene. I stedet har de da valgt å kun bruke de militære betegnelsene, som ikke er varemerkebeskyttet.  Forøvrig en ikke ukjent problemstilling når det gjelder ulike byggesett, både av kjøretøy og fly!

Jeg valgt å gå for den amerikanske profilen,  da dette flyet er relativt godt beskrevet. Den særegne hvite halen var et kjennetegn for alle amerikanske jagerfly stasjonert på Ny-Guinea.

Snooks 2nd/Betty Lou 3rd

Kjært barn har mange navn.  P-39Q-5-BE «Snooks 2nd / Betty Lou 3rd» Serienummer 42-19995 ble bygget av Bell i Buffalo, NY, og skipet ut.  I følge nettsiden Pacific wrecks var flyet først tildelt 36. jagerskvadron, 8. jagergruppe,  før det ble oveført til 110 Taktiske rekognoserings skvadron, 71. taktiske rekognoserings gruppe. Med andre ord virker det som om Academy har oppgitt feil enhetstilknytting. Academy oppgir ikke undertype  (kun «Q»), mens Eduard som har gitt ut et sett med samme profil i skala 1:48, oppgir det som en Q-1.  Den stor forskjellen på en N og en Q er at i sistnevnte er de fire vingemonterte 0.30» (7,62 mm) maskingevær erstattet med to 0.50» (12,7 mm) maskingevær, hver med 300 runder med ammunisjon, i gondoler under hver vinge. Forskjellen på Q-1 og Q-5 var kun mengden med panser.  Q-1  hadde mer enn N-modellene, mens Q-5 noe mindre. (Det ble kun produsert 195 Q-1 og 950 Q-5, så det heller også til at den sistnevnte modelltypen er riktig.)p39-04

Oberstløytnant William Shomo, som ble dekorert med USAs høyeste militære utmerkelse, The Medal of Honor, fløy flyet frem til det i desember 1944 ble etterlatt ved flystripen Tadjii på Ny-Guinea. Der sto det og rustet i 30 år før det i 1974 ble berget som ett av flere.  Etter flere perioder med restaurering ble det i 1981 utstilt i Buffalo and Erie County Naval and Serviceman’s Park i Buffalo, New York.  Der er det fortsatt. Selv om det ble berget flere flykropper, og restaureringen antagelig brukte deler fra flere vrak, er det profile til Shomo som er presentert på museet.

Modellen

Jeg brukte grunning fra Citadel, før de hvite områdene ble malt med en titanhvit farge fra franske Army Painter.  De ble så maskert, før resten ble malt med US Olive Drab og US Neutral Gray fra Vallejo Model Color. Det er verd å merke at mange bruke olivengrønne farger på amerikansk militærmateriell fra denne perioden, men det korrekte er egentlig «trist oliven», en farge produsert ved å bruke pigmenter fra oker og karbonsort. Det er første gang jeg bruker denne malingen, og det ser straks «riktigere» ut synes jeg.p39-08

Dekalene var typiske Academy-dekaler.  Fargesterke og opake, men tilnærmet skuddsikre og svært blanke! Det betyr at de tåler masse juling, og med litt dekalmykner er de ikke så verst.  Men jeg vurdere sterkt å gi hele flyet en runde med matt klarlakk!p39-03

p39-02

p39-01

Hvis jeg skulle bygget denne modellen på nytt hadde jeg definitivt valgt et ettermarkedsett med dekaler!