En sjelden fugl


life2Norge har tradisjonelt hatt en binær tilnærming til forsvarsinnkjøp. Enten er det det brukne geværs politikk, eller det er alle kluter til og alle leveranser skal helst gjøres i går!  Det er ikke noe nytt, og sier vel kanskje mest om norske politikere.

Når det tar lang tid å få på plass leveranser skylder kritikere ofte på at Norge sjelden slår seg til ro med hyllevare.  Man skulle tro andre land også har problemer med kalde vintre, arktiske forhold og store avstander, men det er en annen historie.  Denne gangen skal jeg nemlig ta for meg historien om et amerikanskprodusert fly som kun hadde én eneste bruker: Det norske luftforsvaret!

Etter at Tyskland annekterte Sudetenland i 1938 gikk det opp for Stortinget at det brygget opp mørke skyer på det Europeiske fastlandet.  Nøytralitetsforsvaret hadde gått for lut og kaldt vann i de harde 30-åra, men nå måtte man gjøre noe. De øremerket dermed 50 millioner kroner til hasteinnkjøp.  En sum som tilsvarere ca 1,6 milliarder kroner i dag. Det skal dog bemerkes at militært utstyr var relativt sett billigere i 1939.

Det er verd å bemerke at i 1939 hadde vi ikke, i motsetning til i dag, luftforsvar som egen våpengren. I stedet hadde marinen og hæren hvert sitt luftvåpen.  Marinens flyvevesens andel av «nøytralitetsfondet» skulle investeres i 12 Heinkel He 115 torpedobombefly, oppgraderinger av flere baser, samt 24 nye sjøfly til rekognosering.

Disse 24 skulle erstatte de aldertegne, norskproduserte M.F.11. Det sto mellom fire ulike maskiner:  Dornier Do 22, Northrop 8-A, Northrop 2GP ogVultee V-11. Etter nøye vurdering falt valget ned på Vultees design, og 30. desember 1939 dro en kommisjon ledet av Kristian Østby fra marinen og Birger F. Motzfeldt fra hæren, til USA for å se på flyet.  Tanken var at begge våpengrener skulle bruke samme fly, for å gjøre logistikk og vedlikehold enklere.

Problemet var leveringstid. De bestemte seg for å se på alternativer, og Motzfeldt fant at Douglas A-33  (eksportversjonen av Douglas Model 8A-5), ville oppfylle hærens behov.  (Norge bestilte 36, men innen levering var Norge okkupert, og de ble sendt til flyskolen Little Norway i Canada.  Norge forsøkte å selge unna 12 fly til Peru, men USA hadde en våpenembargo mot det landet.)

Douglas A-33 flyet kunne ikke utstyres med flottører, så marinen tok heller en prat med Northrop.  Dette var et datterselskap av Douglas, og Douglas A-33 baserte seg på Northrops A-17 familie med lette bombefly.

Ingeniørene ga et utkast til en A-17 med flottører, og Norge bestilte 24 eksemplar av det som ble hetende Northrop N-3PB «på tegnebrettet».nomad02s

Den opprinnelige motoren til A-17 ble byttet ut med den sterkere Wright Cyclone stjernemotoren.  Dette fordi Norge også hadde bestilt jagerflyet Curtiss Hawk 75A-8 som erstatning for Gloster Gladiator biplanene som utgjorde Norges jagerforsvar.  Curtiss Hawk’en brukte nemlig samme motor, så det ville gjøre opplæring og vedlikehold enklere.   Norge ønsket også 20 mm maskinkanoner, og mulighet for å frakte en torpedo eller bomber.

Men igjen,  krigen kom for fort, og innen flyene var ferdig var Norge okkupert. De opprinnelige planene for norskprodusert bestykking falt bort, og flyet kom utstyr med våpen av amerikansk fabrikat. Fire .50 kaliber maskingevær i vingene, og to .30 mm maskingevær rettet bakover, ett over og et under flykroppen, styrt av observatøren.  I mars 1941 ble flyene  levert til eksilregjerningen.  6 endte i Little Norway, resten ble levert til England.

De øvrige flyene ble organisert i No. 330 (Norwegian) Squadron RAF. For å unngå misforståelser og feilidentifiserg, ble skvadronen med de uvanlige flyene stasjonert i Reykjavik på island.  Skvadronen var operativ fra 25. april 1941. (Flytypen viste seg forøvrig ikke veldig egnet som skolefly, så i mars 1942 ble de gjenværende tre eksemplarene i Canada også sendt til Island.) Skvadronen fløy anti-ubåt- og konvoieskorte-patruljer fra 23 juni 1941. (Men at to av dem deltok i jakten på Bismarck var et rent propaganda-fremstøt fra britiske overkommando. ) I RAF fikk flyet samme navn som sine landbaserte søske i A-17 serien: «Nomad».

I 1942 fikk skvadronen de første Consolidated PBY «Catalina» flygebåter, og fra februar 1943 de store Short Sunderland flygebåtene.  De små Northrop-flyene begynte å bli utdaterte og slitt, og de ble relegert til mindre glamorøse oppdrag som kommunikasjon, ambulanseflyginger og transport.

Når skvadronen relokaliserte til Oban i Skottland i mars 1943 var det kun 2 N-PB3’er som var i så god stand at de var verdt å ta med. De øvrige åtte maskinene ble etterlatt på Island, og skrotet i løpet av 1943. Marinen hadde planlagt å plassere de to  maskinene fra Skottland på Svalbard, men et tysk marineraid på Svalbard den 8 september 1943 resulterte i at utplasseringen ble kansellert.

I løpet av sin altive tjeneste fra 23 juni 1941 til 30 mars 1943,  utførte N-3PBene til 330-skvadronen  1,1011 operative tokt, på til sammen 3,512 timer flytid. Selv om de åtte angrepene de utføres på U-båter ikke førte til noen senkinger, var patruljene en viktig del av den allierte innsatsen i å holde de nordatlantiske transportlinjene åpen.  Flyene engasjerte også tyske flypatruljer flere ganger.

Nå tror du kanskje at dette er et fly som har gått in i historien uten overlevende eksemplar, særlig siden de to maskinene fra Skottland ble flydd til Norge etter krigen, men skrotet på 50-tallet? Vel det er heldigvis ikke sant!  I 1979 fant man nemlig vraket av fly «U», c/n 320, i muddert på bunnen av elva  Þjórsá på Island. Flyet hadde sunket etter å ha blit tvunget ned av uvær.  Etter en felles islandsk, norsk, britisk og amerikansk innsats ble det berget, og fraktet til Northrop i California. 300 frivillige inkludert 14 som hadde deltatt i den opprinnelige produksjonen av flyet, restaurerte det, og i dag er det en av de mest verdifulle flyene i samlingen til Forsvarets flysamling, Gardermoen.

Foto: Pål Næss

Foto: Pål Næss [CC BY-SA 3.0, via Wikimedia Commons]

Hvis du har lyst på denne særnorske raringen i din egen samling, er det beste alternativet Special Hobbies to byggesett i skala 1:72.  Forskjellen på de to settene, SH72250  og SH72299, er i prinsippet bare dekalene. Det ene inneholder profiler fra Little Norway, det andre fra aktiv tjeneste på Island.

sph-nomad

(Kommer jeg over dette settet, det ble utgitt i fjor, men er en typisk «limited edition» utgave,  skal det definitivt i stashen!)