Youtube anno 1941


Det sies med rette at det mest effektive angrep på en ideologi er latterliggjøring. Det er en grunn til at fundamentalistiske religiøse klynger seg til blasfemilovgiving, og at Tyrkias president blåser en sikring når en tysk komiker fornærmer ham etter noter i et dikt som danser elegant over alle grennser for skalighet eller smaklighet. Jo mer seriøst en politiker tar seg, jo vondere er det for dem å bli gjort narr av og avkledd til spott og spe.

Dette er ikke noe nytt.  Særlig britene har en utpreget evne og vilje til å benytte den taktikken.  Når tyske soldater i 1940 sang «Denn wir fahren gegen Engeland, Engeland»  i Engelandlied, repliserte britene med å skrive en ny tekst til Colonel Bogey March, der de diskuterte testiklene til assorterte nazister.

Nazistene var opphengt i «degenerert» kust og musikk, og særlig amerikansk populærmusikk fikk kjørt seg.  Jazz var «jungelmusikk» og helt uegnet for ariere.   Så ikke overraskende omtalte de den populære låta The Lambeth Walk, fra den britiske muscialen Me and My girl skrevet i 1937, som «jødiske fantesteker og animalistisk hopp og sprett».

I 1941 gikk det et lys opp for Charles A. Ridley. Han bestemte seg for å lage det vi i våre dager ville kalle en mash-up/remix.  Han hentet arkivbilder fra den tyske propagndafilmen Viljens Triumf, og tilpasset dem The Lambeth Walk, og resultatet var dette:

Ikke så verst til å være over 60 år før Youtube, er det vel? Britene spredde filmen til britiske og amerikanske filmaviser, og publikum syntes selvsagt det  var hysterisk festelig.  Tyske styresmakter var naturligvis ikke like begeistret. Det sies at da den tyske propagandaministeren Goebbels fikk se et erobret eksemplar av filmen fikk han nesten et apoplektisk anfall. Han ble så sint at han stormet ut mens han skrek uartikulerte eder, og lovet hevn!

Vi kan vel heller ikke se bort fra at når Mel Brooks skrev manus til «Springtime for Hitler» så hadde han spillopper som denne i bakhodet…