Lynvingen og Stålmannen og en salig røre.


Batman-v-SupermanVåren har storfilmer linjet opp omtrent hver uke, så det gjelder å henge med.  Først ut er Batman og Supes. DC begynner snart å bli desperate i sine forsøk på å ta innpå det enorme forspranget Marvel har når det gjelder superheltfilmer. Dermed ble det en tur på Horten Kino, og vi så den selvsagt i 2D.

Batman v Superman: Dawn of Justice er en real munnfull, og med 2,5 times spilletid er det ikke akkurat en kortfilm. Likevel virker den til tider stressa. Det er som om Zack Snyder forsøker å klemme inn to spillefilmer i én.  Dermed blir det både flashbacks, frempek, og en solid serie eksposisjoner for å etablere «metamennesker» som konsept.

«For mye av alt kan være herlig», heter det,  men her blir det kanskje i overkant mye smør på flesk. Det er neste ironisk hvordan DCs utfordringer med å lage et helhetlig film-univers speiler de mange mislykkede forsøkene på å lage et helhetlig tegneserieunivers.  Det er lettere for Marvel, som har skrevet tegneseriene som et helhetlig univers fra starten av, og gjorde det samme med filmene.

Uansett,  her skal Gothams lokale rike og foreldreløse psycho, kryss klinger med den store blå speidergutten fra planetene Krypton.  Filmen er satt 18 måneder etter masseødeleggelsene og de enorme tapene av menneskeliv, fra finalen i Man of Steel. Politikerne i Washington er ikke overbevist om å ha et vandrende masseødeleggelsesvåpen vandrende omkring, kun styrt av sitt eget moralske kompass.

Skal vi trekke frem noen positive sider ved filmen er det Gal Gadots Diana Prince.  Hun  er kritisert for ikke å være muskuløs nok, men problemet er ikke henne, men snarere at Ben Affleck og Henry Cavill ikke kan begrensningens kunst, og la på seg mer muskler enn en wrestler under Attitude æraene med fri tilgang til nøklene til medisinskapet.

Tro likevel ikke at filmene har et moderne kvinnesyn,  en svale gjør ingen sommer. For å veie opp for at de har en kapabel superheltinne med mer vett enn Wayne og Kent til sammen, så har de skrevet inn en helt uprovosert badekarscene til Amy Adams.  Altså, jeg har ikke noe prinsipielt i mot en naken skjønnhet, men det er definitivt å foretrekke at det ikke er like gjennomskuelig «something for the dads» som det her.

Jesse Eisenberg gjør også en interessant tolkning av Lex Luthor, og Jeremy Irons som Alfred fungerer.  Men jeg kan ikke fri meg for tanken om at filmen hadde virket mye bedre om den ikke hadde sørget for å spoile seg selv i trailerene! Det er talentløst, og avslører at studioet ikke hadde særlig tro på sin egen film.

Dette er en helt grei popcornfilm, ingen klassiker, men ikke en brennende togkræsj som Fantastic4 rebooten heller. Likevel, dette er ikke det stødigste fundamentet å bygge et filmunivers på, og jeg er redd for at DC har forsøkt å gape over for mye. Sist men ikke minst: Når skal DC lærer filmene sine å smile og le?  Superhelter er i utgangspunktet et tullete konsept som er befengt med mange ulogiske momenter man bare må godta. Så når DC insisterer på at vi må ta det seriøst blir det vanskelig å leve seg inn i filmen.

Men om ikke annet gleder jeg meg nå enda mer til Captain America: Civil Warcivilwar