Kosmo’16 – Dag 6: Fransk åpning med maskert svanesang.


kosmorama-2016-logo-liggendeSiste dag på Kosmorama for i år,  og selv om jeg fikk programmet litt amputert på grunn av en ubeleilig runde med hvilken virus det nå er som huserer kongeriket i disse dager, er jeg godt fornøyd.  Ikke minst siden dagen i dag ble rundet av med tre ypperlige visninger, og en helt middels grei dessert.  Kosmoramaprogrammet er uansett som et overdådig koldtbord,  bortsett fra at det ikke er magen som blir mett før øynene, men kanskje hodet?

Tradisjonen tro kommer det selvsagt en liten oppsummering, når jeg har fordøyd ferdig. (var da svært til matreferanser det ble da)  men jeg kan alt fastslå at vi sees neste år også. Superearlybird-pass er alt bestilt!

Men før det, en gjennomgang av søndagens meny!

That 70’s feeling

70-tallet var det siste kule tiåret. Det var siste gang mote og design var virkelig nyskapende, musikken var fresh og bilindustrien var ikke primært opptatt av fornuftige løsninger og lavt forbruk.  Røyking var ennå ikke helseskadelig,  møterommene kom utstyrt med barskap, og nattklubbene stengte aldri. P-pillene var blitt allekvinnseie og alle kjønnsykdommer kunne kureres med litt antibiotika. Det geopolitiske verdensbildet var oversiktlig.  Sikkerhetskontroll på flyplassen var en formalitet. Jeg ble født.  I det hele tatt: Siste kule tiår.

Den franske filmen La Dame dans L’auto avec des Lunettes et un Fusil bygger på boka ved samme navn av Sebastien Japrisot.  Den har blitt filmatisert før,  i 1970 (bombe), så kan man diskutere om dette er en remake eller ei.

Gnnnnn! *lyden av å bite seg i knoken for ikke å si noe seksuelt upassende*

Gnnnnn!
*lyden av å bite seg i knoken for ikke å si noe seksuelt upassende*

Uansett, vi følger Dany Doremus,  en ung sekretær i et markedsføringsbyrå i Paris.  Hun er hemmelig forelsket i sjefen sin, som nå er gift med en av hennes tidligere kollegaer. Hun er keitete, og uerfaren, og så frykter, fryktelig usikker på seg selv. Når blir hun invitert med hjem av sjefen, under påskudd av å skulle maskinskrive et nytt utkast til en presentasjon, takker hun gledestrålende «Ja såklart».  Til Danys store skuffelse er det akkurat maskinskriving hun blir satt til å gjøre mens sjefen og kona drar på fest.  Neste morgen må hun kjøre dem til flyplassen, og får beskjed om å bare parkere bilen, en strøken Ford Thunderbird, i oppkjørselen etterpå. Det går en liten faen i Dany, hun tar tre stive drinker på flyplassen, finner ut hvordan automatgiret fungerer etter litt prøving og feiling og setter kursen for Nice.  Ingen vil vel oppdage det om hun bare låner bilen over helgen? Hun har jo aldri sett havet! Men ganske snart oppdager hun at noe er galt,  for hvorfor blir hun hele tiden gjenkjent på en rute hun aldri har kjørt før???

Dette er så stilsikkert og vakkert at selve thriller-elementet havner litt i baksetet.  Det merkes at regissør Joann Sfar har en fortid som tegneserieskaper, for om noen hadde sagt dette var en filmatisering av et album hadde jeg tatt det for god fisk.  Og så Dany da.  Hovedrolleinnhaver Freya Mavor er en du snur deg etter på gata! Freya_Mavor_janvier_2016Hun kan huke av på alle de rette sjekkpunktene: Høy (1,78 og glad i høøøøye hæler), langlemmet, slank, store blå dådyrøyne, langt rødt hår (egentlig blond) og full av fregner.  Jeg så filmen med en kamerat og vi kommenterte etterpå at hun kunne minne om «en fransk Karen Gillan».  Nesten sant.  Hun er nemlig skotsk, hun også. Hva er det med vannet der oppe mon tro?

De complete waanzin

Alex Van Warmerdam er en regissør jeg kun har et forhold til via Kosmorama.  Men etter Emma Blanks Siste Dager i 2010  og Borgman i 2014, så er det et varmt og kjærlig forhold.  Det er noe deilig befriende med de ravnsvarte surrealistiske komediene hans der karakterene dør som fluer. Vanligvis som resultat av forviklinger de selv setter i stand, alt med en aura av oppgitt og resignert normalitet. Om fransk er et språk for amorøsitet, og tysk et språk for ordre, er nederlandsk et språk for komisk effekt.

I Schneider vs. Bax starter det hele tilforlatelig med at Schneider blir vekket på bursdagen sin av kone og syngende barn.  Dessverre ringer sjefen hans, Mertens. Det er et oppdrag som ikke kan vente.  Så han smører matpakke,  kysser kona adjø og lover å prøve å rekke hjem for å hjelpe til med forberedelsene for kveldens fest.

Å ja,  oppdraget?  Ta livet av den fallerte og forfyllede forfatteren Roman Bax som bor øde til ved en sivfylt innsjø. Enn så lenge ikke så uvanlig,  leiemordere er vel lønnsmottagere de og.  Men første twist kommer raskt:  Mertens har og leid Bax til å drepe Schneider.  Hvorfor?  Helt uvesetlig informasjon, som filmen synes er unødvendig å dvele med. Mertens forklaring når begge de to etter tur spør? «Han er en barnemorder».

"Ja dette var en fin suppedass å befinne seg i, gitt!"

«Ja dette var en fin suppedass å befinne seg i, gitt!»

Som om ikke dagen var ille nok for en bakfull Bax som hadda glemt av hele avtalen, må han slite med en forsmådde elskerinne,  en depressiv datter og en lidderlig far av typen «slem onkel» som kommer på overraskende visitt med sin nyeste purunge erobring.  Schneider på sin side får en middelaldrene prostituerte og hennes uforsiktige hallik, samt en vennlig masende kone som stadig ringer for å hløre hvordan han ligger an med tanke på å rekke sin egen fest, å bale med. Som kronen på verket: Mertens begynner å rote med hvilken leiemorder som har hvilken telefon…

Joda, typisk van Warmerdam, som også ikler seg rollen som Bax.  Det er en real farse, med karakteristisk høye tapstall på begge sider.  Stor underholdning, og årets morsomste film for mitt vedkommende.

Krigsforbrytelser i Norden

Sommeren 1945 har freden kommet til Europa.  Men fortsatt er det mange tyskere i Danmark.  Ikke fordi de vil, men fordi de ikke får reise hjem.  Danmark trenger de nemlig til å fjerne de titusenvis av minene som er gravd ned langs Danmarks vestkyst.  Et ekstremt slitsomt og livsfarlig arbeid, som danske slett ikke ser noen grunn til ikke å bruke den tapende part til å ta seg av.  Det var jo «dem som la dem der»?

Riktignok er det et åpenbart brudd på alt som heter internasjonale  lover og konvensjoner for behandling av krigsfanger. Så de omdefineres som «frivillige»  og settes i arbeid.

Den danske filmen Under Sandet følger en slik tropp med tyske «frivillige». Gutter i alderen 15-18 som helst av alt vil hjem til et hjem og familie som de ikke aner om eksistere lenger. Etter en rudimentær opplæring i mine-desarmering, med forbausende lave dødelighet er de klare for tre måneders tjeneste.

Når det å stryke på eksamen betyr noe mer enn at du mister studielånet på grunn av manglende progresjon

Når det å stryke på eksamen betyr noe mer enn at du mister studielånet på grunn av manglende progresjon

De settes under kommando av Sgt. Carl Rasmussen,  en bitter og streng sersjant, som ikke liker sine overordnede, ikke liker seg selv, og i hvert fall ikke liker tyskere. Vil hans oppfatninger måtte endre seg, når han må leve med disse skremte ungguttene som ser døden i hvitøyet hver dag i en krig som er ment å være slutt?

Den danske praksisen med å bruke tyske barnesoldater til minerydding etter krigen har blitt omtalt av danske historikere som den verste krigsforbrytelsen Danmark noensinne har gjort seg skyldig i.  Av de ca 2000 tyske krigsfangene som ble «rekruttert» døde over 50%  tapstall som er langt høyere en for de fleste stridsavdelinger disse kom fra. Men det er først i de senere år at det har blitt mulig å ta opp dette temaet. Det er ikke unikt for Danmark,  svært mange av seiersmaktene begikk overgrep.  I Norge hadde vi behandlingen av «tyskertøser» og Lebensborn, og også i mindre utstrekning bruk av tyske «frivillige» til farlig oppryddingsarbeid. (Selv om de her til lands ikke i så stor grad var mindreårige.)  Både amerikanske og britiske enheter er anklaget, med rette skal vi tro bevisende, for enten å selv summerisk henrette tyske krigsfanger, særlig fra SS, eller overlate dem til lokale lynjemobber.  Og så har vi selvsagt den Røde armes fremferd på veien fra Østfronten til Berlin,  et skrekkvelde av drap, massevoldtekt og plyndring som ikke står noe tilbake for hva den verste fremferden tyske tropper hadde gjort på veien til Moskva.

Selv om det ofte kan være ubehagelig å erkjenne at i den virkelige verden finnes det ingen «good guys» eller «bad guys» som er hugget i sten, tror jeg det er viktig å bringe det frem i lyset igjen, i en verden der stormaktspolitikken igjen begynner å utkrystallisere seg i «dem og oss».  Regimer og ideologier kan være ondskapens instrumenter, men menneskene som utgjør byggeklossene i dem er akkurat like mangslungne og nyanserte som alle andre.

Etter filmen rakk jeg å få med meg en liten Q&A med Roland Møller som spiller Sgt. Rasmussen,  noe som var veldig interessant.

Roland Møller med Kosmoramas filmsjef Ola Lund Renholen til høyre

Roland Møller med Kosmoramas filmsjef Ola Lund Renholen til høyre

Men salen måtte ryddes for neste film, og jeg måtte videre til det som var dette årets punktum for mitt vedkommende.

Pepsi Max

Jimmy Ellis, en enkel mann fra Orrville, Alabama, som var gudbenådet og forbannet med en stemmeprakt som var dønn lik kongen sjøl: Elvis Arôn Huckleberry Presley.

Ingenting sier "rockabilly" som solgul karnevalsmaske og nyfønet hår!

Ingenting sier «rockabilly» som solgul karnevalsmaske og nyfønet hår!

Han oppga planene om en platekarriere og startet et stutteri,  men drømmen forlot ham ikke, og han slgte det han hadde, dro til California, og forsøkte en siste gang. Etter ett år var ressursene slutt og han dro slukøret hjem.  Historien kunne sluttet der.

I stedet havnet han via omveier hos legendariske Sun Records i Nashville.  Året var 1977,  Elvis var død, fansen i sjokk, og en skruppeløs promotør ved navn Shelby Singleton.  Han rappet bakgrunnshistorie fra en roman, kjøpte en maske til Jimmy og den mystiske artisten ORION var født.

Singleton sa aldri at Orion var Elvis som hadde feiket sin egen død, og nå gjenoppstått under ny identitet. Han bare sørget for å be fansen legge sammen 2,99 og 2,99 og håpet de endte opp på 4…

6oriona

…tittelen på «debutalbumet» bidro også.

Ellis var frustert,  hans drøm om platekontrakt og utsolgte konserter var blitt virkelighet, men han var kontraktsforpliktet til å bære maske i offentlighet, og ingen visste hva han het eller hvem han var.  Han var bare hyret inn for å spille en rolle.  Men en stadig strøm av groupier, og det faktum at han tross alt levde livet til en superstjerne gjorde at han gikk på akkord med seg selv…

Jeg skal ikke si å mye mer enn det.  Orion: The Man Who Would Be King er en vel sammenskrudd musikkdokumentar om en artist som nok ikke er særlig godt kjent her til lands.  Det er noe tragisk over Ellis skjebne på mange måter.  Alt han ville var å være en artist i kraft av seg selv.  Men det var kun plass til en Elvis, og han var på mange måter dømt til bare å bli verdens beste kopi.  Litt musikkens svar på Pepsi, altså.

Og albumcoverene da… De er av typen som gir Herr Dryck på Katastrofala Omslag vann i munn og tårer i øyenkroken.

Bra de ikke forsøker å klargjøre nærmere hvilke "følelser" de henspiller på. Er det Frykt, fortvilelse eller kanskje en begynnende kvalme, som når du har kjøpt prisdumpet smågodt for 50 kr og spist alt opp før kveldsnytt?

Bra de ikke forsøker å klargjøre nærmere hvilke «følelser» de henspiller på. Er det «frykt», «fortvilelse» eller kanskje «den begynnende kvalmen du opplever når du har kjøpt prisdumpet smågodt for 50 kr på Rema og spist alt opp før Kveldsnytt»?

Det ble siste film for meg i år altså.  En rolig avslutning på en fin festival.

Antall filmer i dag: 4  – Antall filmer totalt: 16
Språk i dag: Fransk, Nederlandsk, Dansk, Tysk, Engelsk.
Språk totalt: Fransk, Norsk, Engelsk, Tysk, «Demonsk», Norrønt, Estisk, Dansk, Russisk, Fransk, Nederlandsk.