Kosmo’16 – Dag 2: Milgram, meta, gjenferd og livet som dødsdømt


kosmorama-2016-logo-liggendeDag 2 av årets Kosmorama og jeg har fortsatt en litt myk start, med kun fire filmer.  Ellers er det gledelig å se at det er godt besøk, og også gledelig at matvarekjedene har startet en intens priskrig på smågodt! Gjelder å holde blodsukkeret oppe, har jeg hørt. Dagens tema, om det var noe, må være at den 4. veggene er oppskrytt!

Elefanten i rommet

Stanley Milgrams grensesprengende psykososial forskning er vel kjent for flere enn kun de med psykologi som fagfelt.  Når han på starten av 60-tallet beviste at to tredjedeler av et tilfeldig utvalg testpersoner var villige til å gi en ukjent et tilsynelatende dødelig elektrosjokk, kun fordi en autoritetesperson med laboratoriefrakk ba dem gjøre det,  var det ikke like lett å svelge for alle.

"What goes in where?!?"

«What goes in where?!?»

Filmen gjør mye ut av et antagelig begrenset budsjett, med en del stilistiske grep.  Det at hovedpersonene konsekvent henvender seg til oss, publikum i salen, med sine eksposisjoner er ett av dem,  også den utstrakte bruken av arkivbilder på grønnskjerm bak handlingen. Sist men ikke minst, når man snakker om sola… Winona Ryder dukker opp i rollen som Milgrams kone Sarah.

Nå er jeg utdannet blant annet innen psykologi, så de meste var «kjent stoff» men Experimenter var absolutt en hyggelig kinoopplevelse.  Ikke så ofte du ser filmer der hovedpersonen stopper opp i en fotgjengerovergang og sier.  «This is 1984,  a significant year,  it was the year that I died.»

Bygdeoriginalen

Neste film var en liten kort-dokumentar om den eksentriske Arvid Sletta. Frøyaværingen med liv og lyst gir ut CD etter CD på tross av at han behersker engelsk omtrent på høyde med salige Thor Heyerdahl.  Ikke helt Eilert Pilarm, men jaggu ikke langt unna.  Men det er vel så mye regissør Joern Utkilen som dekonstruerer hele dokumentarsjangeren.  Uansett,  Statement Too er ikke lenger enn at den kommer i mål med sjarmen i behold,  som et kjærlig og raust portrett av en kaill som ikke gjør som alle andre, men følger sine egne stier, og mister vi slike, så får vi et fattigere samfunn.

"Har ikke begått ran av postkontoret i Trondheim"

«Har ikke begått ran av postkontoret i Trondheim»

Hjemmefronten

Neste post på programmet var Reinert Kiils nye norske skrekkfilm: Huset. Her males det med bred pensel i mørke farger,  selv om denne utgaven er vesentlig lysere enn den første pre-release versjonen noen kanskje har sett. To tyske soldater er på vandring i trøndelag, etter at et fallskjermdropp gikk skeis.  De kommer over en nordmann som gir hjelp til en hardt skadet tysk soldat. Soldatens liv er ikke til å redde, men de to, en løytnant og en fallskjermjeger tar med seg nordmannen, Rune, på sin vandring mot møteplassen ved fjorden.  Det går opp for dem at de har gått seg alvorlig bort,  da de kommer over et stort øde hus.  Der står det varm mat på komfyren, men ikke er en sjel å se.  Og er det ikke litt rart at det flagges med norske flagg, og en radio står på i stua?

"Kvinnelig biskop? Er du faren fra vettet gut?"

«Kvinnelig biskop? Er du faren fra vettet gut?»

Dette er skrekkfilm etter læreboka, men det gjør ikke noe, når alle ingrediensene brukes så kløktig som her. Det er kanskje litt uklart akkurat når under krigen dette skjer,  Løytnant Kreiner nevner at han har sett Disneyfilmen Saludos Amigos i Berlin (den kom i 1942), samtidig som de bekymrer seg over mulige bakhold.  Uansett, det er ikke så viktig.  Krigshistorikeren i meg gledes dog over at filmskaperne har gjort hjemmeleksen når det gjelder uniformene. Fleiss er utstyrt både med det korrekte gule kragemerket til en fallskjermjeger, og den spesielle hjelmen de brukte.  (Det hadde sikkert vært mange rekvisitører som bare hadde nøyd seg med en typisk tysk stahlhelm.) Begynner forresten Sondre Krogtoft Larsen snart å bli typecastet til filmer satt til 40-tallet.  Han har tidligere spilt i både Max Manus og Into the White.

Filmen nøster ikke opp alle løse tråder på slutten, men lar mange spørsmål stå ubesvart.  Normalt sett ikke helt heldig, men akkurat i denne sjangeren er det faktisk en fin ting når ikke alt forklares… Tommel i været!

Triskaidekafobi

"Arkitekturen er en blanding av funkis og brutalisme, med et snev empire"

«Arkitekturen er en blanding av funkis og brutalisme, med et snev empire»

kveldens siste film er igjen en dokumentar. Denne gangen er det Nick Yarris,  som etter over tyve år på death row i Pennsylvaina, i 2002  skriver et brev der han ber om at dødsdommen må iverksettes. Dette etter at et siste forsøk på å få renvasket seg via den nye DNA-teknologien har slått feil, og han har pådratt seg Hepatitt i fengselet.  Men hvordan kan han så fortelle oss sin historie i en dokumentar fra 2015?  Hva skjedde,  hvordan kom han opp i denne situasjonen i første omgang?

Yarris er en dyktig forteller, men det kan kanskje bli litt mye «talking head» til tider, og fremstillingen virker innimellom litt ustrukturert, slik at du nesten mister tråden. Fear of 13 er bra, men å se den klokken ti på kvelden rett etter en skikkelig gyser av en skrekkfilm var kanskje litt antiklimaktisk.

Antall filmer i dag: 4  – Antall filmer totalt: 8
Språk i dag: Engelsk, Norsk, Tysk, «Demonsk».
Språk totalt: Fransk, Norsk, Engelsk, Tysk, «Demonsk».