Kosmo’16 – Dag 1: Is, drømmer, kjærlighet og sang


kosmorama-2016-logo-liggendeEndelig var Kosmorama i gang, for 12. gang! Jeg fikk tidlig en tekstmelding fra en kamerat som startet tidligere enn meg. «Komplett Pandemonium!»  I ettertid var det antagelig et innrykk av skoleelever som skal se en eller annen viktig film fra Midtøsten som ga inntrykk av fullt kaos,  men generelt var det bra oppmøte på de filmene jeg så i dag.  Siden jeg jobbet til 23:00 i går gikk jeg for en myk start og bare fire filmer.

To av filmene var dessuten svært passende, datoen tatt i betraktning.

Ice, ice baby!

Tradisjonene tro åpner jeg festivalen med en dokumentar.  La glace et le ciel er Luc Jacquets portrett av forskerene Claude Lorius.  Lorius dro til Antarktisk som førstereisgutt i 1953  for å drive grunnforskrning på is og snøavsetninger.  Stegvis kom han frem til en måte å bevise at teoriene om klimaets rytme stemte, men også innse at menneskelig påvirkning har bragt denne rytmen i ulage.

"Du och jag, Pingu, du och jag"

«Du och jag, Pingu, du och jag»

Is og snø gjør seg alltid godt i stort bildeformat og Lorius er en artig skrue, så dette var et godt valg som åpning.

Mamma mia

Jeg hadde opprinnelig tenkt å se en fransk-iranks film. Men når jeg så at den norske dokumentaren Mammas drøm som hadde premiere, var utsolgt og hadde fått en ekstra oppsetning, endret jeg planer.

På premierer så er det ofte mye tant og fjas og blomster og takketaler før filmen.  Egentlig burde det jo være slik som kom etter filmen,  tenk om den er skikkelig dårlig?  Og selv om jeg satt i «ekstra-salen» så var det her Petter spretts slekt og venner ble ropt opp for å få blomster og takk.  Jaja,  jeg hadde god tid,  men jeg synes Kosmorama kanskje burde legge inn slike ekstra opplegg i programmet.  Med nesten 30 minutter ekstra var vi ikke ute av salen før klokka var seks!

Selve filmen var en harmløs liten historie om hvordan filmskaperens mamma etter mange år endelig gjør alvor av en drøm om å gjøre det hun er utdannet til, tekstilkunst. Det er ikke noe i veien for å minne folk om at hvis du gjør alt du «må» så får du aldri tid til å gjøre det du VIL. De små historier kan bli gode dokumentarere de og. Selv om det er noen fine element, som at også filmskaperens mormor er med,  hun også en utdannet kunstner som aldri fikk etablert noe eget virke, blir det litt «bra til å være norsk» over det hele…

Love, actually

På tide å se en Oscarkandidat.  Amerikanske Carol hanket inn seks nominasjoner, men fikk ikke napp på noen dessverre.  Dette er en strøken amerikansk produksjon som oser 50-tallet. Den er også filmet på Super 16mm film, for å få det rette utseende. Historien er tradisjonell, men med en liten twist, og er basert på Patricia Highsmith banebrytende roman The Price of Salt. Societetsdamen Carol Aird møter den unge ekspeditrisen Therese Belivet.  Begge blir sterkt fascinert av den andre.   Men der Carol er involvert i en skilsmisse, og kjemper for omsorgen for datteren sin, støttet av sin barndomsvenninne, sjelevenn og ekskjæreste Abby. Therese på sin side pushet av en kjæreste som alt har begynt å legge planer for dem, uten å ta henne med på råd, samtidig som hun drømmer om å gjøre karriere som fotograf.

"Er det noen snille piker her da,  snart jul vet du..."

«Vet du hva julenissen gir til snille piker…»

Dette er en film som bæres av skuespillerprestasjonene.  Heldigvis holder det i massevis.  Cate Blanchett er isdronning som aldri før, der det syder under overflaten uten at hun fortrekker en mine. Rooney Mara er til å spise opp.  Hun er dessuten skummelt lik en ung Winona Ryder eller Keira Knightly her.

Filmen fikk 10 minutter stående applaus på filmfestivalen i Cannes, så hvem bryr seg om noen små statuetter i Hollywood!

Syng, syng og vær glad

Kvelden rundet jeg av med muscialen London Road.  Den tar for seg resultatet av en seriedrapssak i Ipswich i 2006.  Du gjetter ikke hva de er, men la meg bare si det blant annet involverer blomsterampeler.

"Yeah but no but yeah, but no."

«Yeah but no but yeah, but no.»

Librettoen er hentet ordrett fra en rekke intervju gjort med innbyggere i London Road mellom 2006 og 2009.  Ideen er god, men alt i alt blir dette mest rart.  Det hjelper ikke at de fleste karakterene beveger seg farlig nærmer karikaturer. Et overraskende kjent fjes (som jeg måtte få bekreftet via IMDB) var  Eloise Laurence, som jeg så på Kosmorama for 3 år siden i Broken. Og gjenkjenner du drosjesjåføren?  Ja det er han du tror det er…

Artig å få med seg, men dette fungerte nok bedre som scene-musical.

Antall filmer i dag: 4  – Antall filmer totalt: 4
Språk i dag: Fransk, Norsk, Engelsk.
Språk totalt: Fransk, Norsk, Engelsk.