Den største isbiten i Atlanterhavet med tresmak


Habbakuk2Det sies at nød lærer naken kvinne å spinne, og det er sant nok at teknologisk utvikling går 100 ganger raskere under kriger enn i fredeligere tider. Enten det er radar, autopilot, servostyring, superlim eller bare Fanta, de fleste er i befatning med teknologi og oppfinnelser som vi kan takke smådesperate vitenskapsmenn i krigstid for.

Men det kan og bety at terskelen for å gå videre med ville idéer blir desto lavere.

I 1941 hadde Storbritannia et alvorlig problem.  Dönitz ulveflokker hadde fritt spillerom i «hullet» i Atlanterhavet der konvoiene fra Nord-Amerika var uten luftstøtte.  Smartingene på Bletchley Park jobbet hardt med å knekke den tyske Enigma-koden, og nær sagt alt som var av gamle og utdaterte krigskip ble hentet ut av møllposene, fikk et strøk maling og ble satt i eskortetjeneste.

Likevel, det så dystert ut for den frie verdens eneste gjenværende ankerpunkt i Europa. Øystaten var helt avhengig av forsyninger sjøveien.  Da fikk den geniale, og eksentriske Geoffrey Pyke en idé.  Han befant seg på dette tidspunktet i USA der han overså produksjonsstarten på en annen av sine oppfinnelser, de lette beltebilen vi kjenner som M29 Weasel.

pyke_1940sPyke tenkte som så: Is er billig, og is flyter.  Så når vi trenger flystøtte langt ute i havet, hvorfor ikke lage et isfjell som kan utstyres med en flystripe? Det eneste problemet med is er at det smelter.  Pyke hadde løsningen: Pykrete. Tidli i 1942 utviklet han dette materialet som består av is blandet med trefiber (sagmugg) i et forhold på 86%/14%.  Dette stoffet var ikke bare langt hardere enn is (nesten jevngodt med betong)  det smeltet også langt saktere, siden det daner seg et isolerende lag av tremasse på overflaten som stanser videre smelting. Det var riktignok ikke uten problemer det heller.

For det første var det en utfordring å støpe ut materialet, siden det, som vanlig is, ekspanderer når det fryser til. I tillegg må det kjøles ned til under 16 minusgrader for å unngå at det siger.

Churchill var likevel entusiastisk, og godkjente videre praktiske forsøk: Prosjekt Habbakuk var født! (Habbakuk er egentlig en skrivefeil, det skulle jo vært Habakkuk, etter profeten i det gamle testamentet, men det virker som om Pyke ikke var så stø på sin bibelhistorie.)

Det ble besluttet å bygge en stor modell i Jasper National Park i Canada for å undersøke isolasjon- og kuldeteknikk, og å se hvordan pykrete ville stå opp til artilleri og eksplosiver. Store isblokker ble bygget ved Lake Louise, Alberta, og en liten prototype ble bygget på Patricia Lake, Alberta. Den målte bare 60 med 30 fot (18 meter med 9 meter), men veide 1000 tonn og holdt frosset av en motor på bare 1 hestekraft. Churchill varslet at med mindre modellforsøkene var  komplett mislykket ville han beordre bestilling av minst ett slik skip, men mulighet for å bestille flere. Canadierne mente de ville kunne ha et slikt skip ferdig i løpet av 1944. de meldte at de hadde alle nødvendige materialer for hånden i form av 300.000 tonn tremasse, 25.000 tonn trefiberplater til isolasjon, 35.000 tonn øvrig trevirke og 10.000 tonn stål. Kostnadene ble anslått til £ 700.000.

I mai 1943 ble det klart at problemet med sig var større enn først antatt, og forsterkninger, bedre isolasjon og kjøleanlegg ville få prisen til å stige til over £ 2,5 millioner.  Samtidig ble kravspesifikkasjonene strammet inn. For å takle maritime bombefly måtte ladingsstripen være minst 600 meter,  og «skipet» måtte ha en rekkevidde på over 11.000 km.  For å være sikker mot torpedoangrep ønsket admiraliteten en tykkelse på veggene på over 20 meter.

Eventuelle bombekratere på overflaten ville lett la seg reparere med sjøvann og sagmugg, med et lett dekke over, og hangarheisene var designet for å toåle en direkte treff fra en 1000 kg bombe. Til slutt sto man klar med et endelig design:

HMS/HMCS/USS Habbakuk skulle være 1200 meter langt og en bredde på 180 meter bredt, med en displacement på 2,2 millioner tonn. Turbodampgeneratorer skulle levere 33 000 hk (25 000 kW) til 26 elektromotorer montert i separate poder på siden av skipet, med hver sin propell, (normale, interne skipsmotorer ville generert for mye varme). Dens bevæpning ville ha værtmed 40 dobbeltløpede  4,5″ (115 mm) DP (dual-purpose) kanontårn og mange lette luftvernkanoner. Flystripe og hangarplass til opptil 150 tomotors bombefly eller jagerfly.

Men tiden begynte å løpe ut for prosjektet.  Ennå hadde man ikke startet med de sluttførende testene, men behovet var redusert av to grunner.

For det første hadde nøytrale Portugal akseptert en avtale om å la allierte fly operere fra Azorene.  I tillegg hadde antallet eskorte-hangaskip økt. Sist men ikke minst: Coastal Command og USAs USAAF (som nå var blitt del av krigen) begynt å motta de første flyene av typen Consolidated B-24 Liberator VLR (Very Long Range).  Dette tunge firemotors bombeflyet er kanskje ikke så berømt som sin «søster» Boing B-17 Flying Fortress, men VLR-utgaven lukket «det svarte gapet» en gang for alle.  VLR-flyene ofret noen panser og kanontårn til fordel for enorme bensintanker, og utstyrt med  ASV (Air to Surface Vessel) Mark II radar og kraftige Leigh-light søkelys kunne disse patruljebomberne ha en rekkevidde på opptil 4000 km.

Den siste møte i styret for Prosjekt Habbakuk fant sted i desember 1943. Det ble offisielt konkluderte med at «Det store bergskipet  (modell Habakkuk II) laget av pykrete har vist seg å være upraktisk på grunn av de enorme produksjonsressurser som kreves og tekniske vanskeligheter involvert.»

Så mens prøveblokken i Patricia Lake sakte smeltet (det tok tre sommere før den var helt borte), gikk dette prosjektet inn i glemmeboken.

habbakuk

Det er selvsagt ingen byggesettprodusenter som har vært gale nok til å lage et byggesett av denne leviathanene,  men jeg fant en modellbygger som har laget en modell i skala 1:700 fra scratch, bildet over er hentet derfra.