SkullPoopL skuffet ikke.


deadpoolI likhet med for mange andre så var Valentines day i år for meg tid for et stevnemøte med Marvels største motormunn: Wade Wilson.

Filmen har hatt en helt enestående promoplan, med trailere, youtubeklipp og mildt sagt uortodokse plakater. Og det har visst virket.  Filmen har slått en hel bråte rekorder for åpningshelger.  Beste R-rated film, beste film regissert av en debutant (Tim Miller har «bare» kortfilmer og dataspill på CVen fra før), og beste åpning i februar. Det er også Ryan Reynolds beste åpningshelg, ironisk nok var det X-men Origins:Wolverine som var hans beste åpning fra før. Kanskje passende at denne filmen raderte den fra historiebøkene.  Sist men ikke minst, det er 20th Century Fox  Noe som beviser at alle de som sa at det var en dårlig plan å lage en superheltfilm med R-rating tok veldig, veldig feil. 

Så hva kan man si om filmen?  Vel Ryan Reynolds ER Deadpool. Det er ikke spørsmål en gang. Deadpool er akkurat så ufin, voldelig og morsom som han skal være, og han bryter den 4. veggen gang på gang, uten at det blir for påklistret.

Ellers er filmen stort sett bemannet og bekvinnet med skuespillere som enten er best kjent fra TV, eller mindre produksjoner.  Det er faktisk forfriskende med noen nye fjes! Blind Al (Leslie Uggams) og Weasel (T.J.Miller) løser oppgavene som comic reliefs slik de skal. Karan Soni som den stadig plagede taxisjåføren Dopinder er også god. Morena Baccarin er ikke bare skjønn som Wades bedre halvdel, Vanessa de er faktisk jevnaldrene (Hun er født i 1979, han i 1976). Uvanlig casting for en Hollywood-produksjon! Jeg oppfattet dog ingen referanser til hennes alter ego i tegneseriene, Copycat.

Vi fikk omsider en Colossus som er så massiv, konservativ og russisk (takket være stemmen til Stefan Kapicic) som han skal være, og Brianna Hildebrand gjør en framifrå jobb som hans protégé Teenage Negasonic Warhead. (Og selvsagt spekulere Deadpool høyt på om det er filmens begrensede budsjett som er årsaken til at vi ikke ser flere X-men.)deadpool2

Der filmen kanskje er svakest er i valg av opponenter. Ed Skrein, som du kanskje husker som «den utgaven av Daario Naharis i GoT som åpenbart kledde av Daenerys med øynene første gang de møttes», er en helt grei skurk som Ajax Francis. Gina Carano husker jeg best fra Soderberghs Haywire, men det er om ikke annet en fri vri at det er hennes Angel Dust som er musklene i operasjonen (selv om Ajax Francis ikke akkurat utmerker seg ved smarte planer han heller.)  Det er et pluss i boka at kampkoreografien tar hensyn til at man faktisk har en tidligere MMA-utøver på rollelisten. Til slutt må vi ikke glemme Bob!

Til gjengjeld var det gjensyn både med Xaviers (Steward eller McAvoy?) skole for begavet ungdom, og det som definitivt var en forhenværende helicarrier. (Det var ikke bare min ønsketenkning nei?)

Musikken er en eklektisk blanding av dette og hint, kanskje ikke så rart siden det er Tom Holkenborg, bedre kjent som Junkie XL som er ansvarlig.  Han stod jo blant annet ansvarlig for musikken i en annen liten kinoperle for ikke så veldig lenge siden, en fin liten sak som het Mad Max: Fury Road.

Med denne suksessen så er det nok lett duket for en oppfølger (enten Kiera Knightly sier ja til å spille Cable eller ei). Den viktigste effekten filmen har tror jeg likevel er at den viser at superheltstrikken kan tøyes enda litt lenger enn filmstudioene kanskje trodde,  og det er ingen grunn til ikke å fortsette å eksperimentere med formatet.