Et gledelig gjensyn 2 (H#1:AD 202 – Lucha Underground)


Det er ikke bare X-files som har gjort ett etterlengtet comeback på en skjerm nær deg.  El Rey Network hadde nemlig en uventet killer i sitt forsøk på å lage Lucha Libre på amerikansk.  Lucha Underground ble fornyet for  sesong 2, som ble spilt inn i desember og januar, og den er ikke før kommet i gang på TV før det bekreftes av produsent Mark Burnett og MGM at LU nå er fornyet for sesong 3 i 2017.

Hva er det som har ført til denne suksessen, og fått både WWE og TNA til å lufte muligheten for et samarbeid?

Ok, for det første er det verd å repetere den viktigste forskjellen mellom mexicansk lucha libre og amerikansk pro-wrestling. Amerikansk har tradisjonelt spilt på sportens verden.  De henter inspirasjon fra MMA og Boksing, og settingen er gjerne en turnering, eller kamp om titler. Så fyller man ut med elementære såpeoperaelementer som vennskap, svik, forelskelser og sjalusi.

I Mexico derimot er «sporten» ikke fokuset.  Der rapper man glatt inspirasjon fra tegneserier, skrekkfilmer, action, religion og mytologi.  En ekte luchador er det nærmeste du kan komme en levende superhelt, og mange av de legedariske lucadorene tok sitt døpenavn med seg i graven og lot seg aldri avbilde uten maske.

I tillegg er den mexicanske stilen mye mer akrobatisk og spektakulær.  Det finnes riktignok eksempler på det i USA også, men når den desidert største promosjonen, WWE i mange tiår har hatt hovedfokus på «størrelse, styrke og muskler», blir det fort prototypen på «amerikansk stil».

LU har lekt med disse klisjeene, og mange av amerikanerne på showet, har gimmicker som spiller på fordommen om «wrestlere» som muskelbunter.

Det som kanskje er  LUs sterkeste kort, er måten de håndterer «kayfabe».  Der japansk wrestling stort sett har droppet det, har amerikansk wrestling lenge hadde et schizofrent forhold til dette.  På den ene siden er det plenty av corny gimmicker, samtidig som man hele tiden lar publikum «titte bak forhenget». Problemet med det er at det blir som en magiker som med jevne mellomrom forsikrer deg om at alt gjøres med «røyk og speil». (OK, det høres verre ut en det er. Har du noensinne sett et show med Penn&Teller vet du at knepet er å forklare hvordan trikset gjøres,  men slik at publikum plutselig innser at forklaringen er like umulig som den opprinnelige illusjonen. )

I LU gjelder fortsatt regelen «Kayfabe is King».  Det er et lukket system som operere på sin egen indre logikk. Wrestling blir bare et element i et mytos som presenteres gjennom utsøkte små filmklipp og trailerer i telenovella stil. I disse segmentene er det ganske synlig at Robert Rodriguez (han som Grindhouset med Quentin Tarantino, du vet) er grunnlegger og styreformann for El Rey.

I stedet for å forsøke å oppsummere sesong 1. lar jeg heller Matt Striker gi en recap:

Sånn, sett videoen?  Da er du klar for sesong 2!