Et gledelig gjensyn 1 (The Truth is Still Out There)


The-X-Files-season-10-FOX-poster-2016«Du skal aldri oppsøke dine barndoms helter, du blir bare skuffet» sies det. Nostalgi er skummel slik.  Du oppdager ofte at minnene dine er filtrert gjennom ett lyserøde filter.

Og enda verre er det når man arrangerer gjenforeninger, og prøver å fortsette som før. Er egentlig Futurama nå like bra som det var før Fox trakk ut pluggen første gang, og blir det egentlig noe gøy med enda en Friends gjenforening?

Men på den andre siden «ekte kjærlighet ruster ikke»gjør den vel…

Så det var med blandede følelser jeg gav med X-files sesong 10 i kast,  14 år etter sesong 9, og 7 år etter den forrige filmen, som ikke var noen stor høydare.

Episode 1 «My Struggle»  var til tider en rotete blanding av oppdatering, og eksposisjon til glede for nye seere.  Det har vært en rivende utvikling innen TV-serie fronten siden X-files sist var på TV.  Serier som The Wire, Life on Mars, Dexter, House, Agents of Shield, Jessica Jones og Orphan Black har kommet ( og gått).   Men likevel, det var en nerve der.  For samspillet mellom Mulder og Scully / Duchovney og Anderson,  det virket å ha taklet pausen uten problem.  Samtidig falt manusforfatter Chris Carter i fella med å forsøke å gjenskape status quo. Mulder og Scully har tross alt levd i de 14 årene som ar gått siden sist.  De har en sønn (bortadoptert) og mens Mulder har levd i samfunnets blindsone i de mer aparte områder av internett, har Scully viet seg til medisinen igjen.

Når en gravende TV-reporter begynner å grave der ett helt hundespann ligger begravet, dras de to mer eller mindre motvillig inn i spillet igjen.. og episoden avsluttes med at Assistant Directer Skinner gjenoppretter X-files og gjeninnsetter de to som FBI-agenter.  (Noe en viss kjederøykende nemesis får nyss i…)

Episode 2 «Founder’s Mutation» var vesentlig sterkere. En mystisk doktor som jobber med barn med sjeldne arvelige sykdommer er hovedtemaet, mens subteksten tar for seg Scully og Mulders sønn William, som de adopterte bort som spedbarn. Historien er litt «Doktor Mengele på Professor X’s skole for begavet ungdom». Men bevares.  James Wong som står bak denne episoden er en ringerev som fint klarer å skape den rette X-files stemningen.

Episode 3 «Mulder and Scully Meet the Were-Monster» er signert Darin Morgan.  Det sier egentlig alt. Han står bak en langt rekke av X-files beste episoder, og vant fortjent en Emmy i 1996 for manuset til  «Clyde Bruckman’s Final Repose» (S03E04).  X-files er ofte på sitt beste når de leker med det i bunn og grunn veldig tullete grunnlaget. Det hjelper naturligvis at begge hovedrolleinnehaverne både har komedisk timing og vet hvordan man skal være en deadpan straight man, når surrealismen tårner seg opp. En typisk «moster of the week» episode som er lastet til primsollen med påske-egg, interne vitser og referanser til alt mellom himmel og jord.

Enten det er Mulders likefremme innstilling til transseksuell (alle som har sett Twin Peaks  skjønner hvorfor), eller litt real fanservice fra Scully, (hun var jo definitivt en skuespiller som  gjorde søkemotorene varme i internettets spede barndom).

"Pussig" (Bilde: FHM 1996)

Pussig…
(Bilde: FHM 1996)

Som alltid fra Morgan går tøysete humor og menneskelig alvor hånd i hånd.  Dette er ikke en god X-files episode til å være 2016, dette er en god X-files episode, punktum.

Det er tre episoder igjen av denne minisesongen, jeg håper bare at de gjør det bra nok til at det blir mer!