99 problems: 24 – Klimaforliket


Tick tock...

Tick tock…

På forvinteren var den store snakkisen «Paris-avtalen».  151 statsledere (eller representanter for sådanne) møttes i Mellom-Europas Tromsø for å diskutere seg frem til et konsesus for klimasamarbeid og felles kutt i klimagassutslipp.

Jeg er absolutt for alle gode forsøk på miljøvern, men det er så mye som skurrer her. For det første,  ikke kjøp argumentet om at dette «redder verden».  Hvis man har noen som helst tro på at det tynne laget biosfære på denne planatene kan påvirke himmellegemet i seg selv, har man virkelig stormannsgalskap. Atmosfæren (som avtalen stort sett dreier seg om) utgjør 0.014% av klodens samlede masse,  og selv om vi tar med hele jordskorpen, det ytre skallet, kommer vi ikke opp i 3% [1][2]. Så jorda er helt trygg,  nær sagt uansett hva vi finner på.

Det neste spørsmålet er liv.  Kan vi risikere at vi utrydder livet på jorden?  Nei selvfølgelig ikke.  Det sier seg egentlig selv. Opp i gjennom de milliarder av år denne kloden har eksistert har det vært enorme forskjeller på gass-sammensetning og temperaturer i atmosfæren.[3] I tillegg har vi jo små rakkere som bjørnedyrene. 

Water BearDisse krabatene kan overleve i temperaturer fra 1K til 150ºC, trykk 7 ganger det vi finner i de dypeste havgropene, ionisert stråling i doser hundrevis av ganger det som ville drept oss, og vakumet i verdensrommet. Med andre ord, de er skikkelig, skikkelig vanskelige å ta knekken på.

Ikke for det, vi klarer jo ikke engang å utrydde livsformer når vi virkelig gjør et forsøk, det er jo derfor sykehusinfeksjoner har blitt en stadig vanligere dødsårsak, og 5% av alle som bli innlagt pådrar seg en slik. [5]

Det er altså ren egoisme, vi vil redde oss selv.

Da er vi fremme ved elefanten i rommet (og er den der så er den i det minste ikke skutt av krypskyttere):

Det er for mange av oss

humanitySenhøsten 2011 passerte vi 7 milliarder[6], og de mest optimistiske regner med at vi kommer til å nå et platå rundt 9 milliarder i løpet av de neste 100 årene.  Problemet er at naturen og ressursene ikke strekker til. Det er mulig man ved å smøre tynt kan klare å dekke de primære behovene, men det blir uansett et steg tilbake. Den åpenbare løsningen er selvsagt i stedet å sørge for en reduksjon i antall mennesker. Det er rett og slett ikke behov for så mange mennesker lenger, når industrien kan bruke roboter og 4 mann på et havbruk kan produserer like mye mat som 400 fiskere.

Rundt år 1900 bodde det ca 1,5 milliard mennesker på kloden [7], og det er et nivå vi burde sikte oss inn på. Menneskeheten har siden 1900 vært inne i et «lemmen-hundreår»  og  det kan ikke bære seg i lengden.  Selvsagt kan vi ikke bare «tynne ut bestanden»  men om de som var samlet i Paris i stedet for å diskutere eksos, hadde forpliktet seg til å redusere jordens befolkning til 1 milliard mennesker i år 2250?

Akkurat hvordan man skulle gjort det er det sikkert like mange meninger om som det er folk. En kombinasjon av pisk og gulrot. Gratis utdannelse og helsestell for førstefødte?  Gi alle myndige individ 0,5 «fødselslisenser» som kan omsettes fritt? Kraftige bøter for flere enn ett barn? Burde medisinsk forskning dreie seg fra «livsforlengende» til «smertelindrende» som primær oppgave?

Uten å redusere menneskeheten er jeg redd de fleste forsøk på miljøvern er like nytteløse som å plastre beinbrudd.  I riktig gamle dager sørget krig og sykdom for at befolkningsveksten var lav. Men ikke nå i «lemmen-århundret».  Selv Spanskesyken, Ebola, Aids og to verdenskriger har knapt ført til mer enn en liten bulk i grafen som peker til himmels.

Det vil selvsagt kunne føre til noen kjedelige bieffekter, som at f.eks. Kina, USA eller andre folkerike land begynner å kaste lange blikk på for eksempel Afrika, og vurdere om vi egentlig trenger så mange kontinenter.  For ikke å snakke om at nyhetssendingene kan bli litt rare:Melissa_Theuriau_07

«Vi avslutter med en gladnyhet: GuFraSu-landene ble i går rammet at et jordskjelv som målte 4.8 på Richters skala. Det meldes om 1,3 millioner omkomne, men tallene forventes å stige.»