PolCos Julekalender 2015 – Luke 24


Så var den store dagen her!  Sølvguttene smører strupen med en tidlig aquevit.  Det er kun noen timer igjen å stresshandle de siste presangene til grandtanter og bonusbarn som plutselig skal feire jul sammen. Juleheftene er hentet frem, det knekkes tre nøtter til Askepott og fire nøtter til Rudolf Gasolini og Heinrich von Schnellfahrer.  Ribba står i ovnen og

Med andre ord,  da kan du med god samvittighet åpne siste luke, nummer 24.

Wrestling24-w-brock

På slutten av de fleste dataspill finnes det en ultimate bossfight. Akkurat i det du tror du har rundet spillet dukker det opp en motstander som er så over-the-top at du som spiller ikke kan gjøre en eneste feil om du skal ha sjanse til å slå ham/henne.

Det samme gjelder i for eksempel rollespill, mange eventyr og fabelprosa.  Hva hadde vel D&D vært uten Tarrasquen, eller Lovecrafts noveller uten The Great Old Ones?

Wrestling baserer seg på de samme enkle faktorene,  og etter ett tiår der Taker var den siste store, uovervinnelige utfordringen i WWE endret alt seg i 2012. Da returnerte nemlig en legenden. Den eneste wrestleren i manns minne som gikk fra «lissomslåssing» til å holde den jevneste tittelen i MMA i det største forbundet i verden: Brock Lesnar.

8 år hadde gått siden sist han var i en WWE-ring, men alt var tilgitt.  For etter alt for mange år med John Cena i tittelbeltet krevde det kun en tur til «Suplex City, bitch», før Cena var permanent var redusert til en «gammel veteran» som skal gi glans til sekundærtitler.

For å hamre inn Lesnars dominans fikk han Paul Heyman som «talsmann».  Den beste hypemannen i bransjen gjør at selv med Lesnars svært lukrative og eksklusive kontrakt der hovedpersonen selv nøyer seg med noen få opptredener i ringen pr år, kan historier holdes varme.

Kritikere hevdet Lesnar kun returnerte fordi han etter år med diverticulitis og mageoperasjoner ikke lenger kan gå MMA-kamper.  Andre vil hevde at det faktum at han ble en dominant mester i UFC på tross av en sykdom som vanligvis gjør folk ute av stand til å fungere i hverdagen bare viser hvilket fysisk unikum han er.

Fansen mistet munn og mæle når den 24 år lange seiersrekken til Undertaker på Wrestlemania ble sendt i graven i fjor, takket være nettopp Lesnar.  Det var en symbolikk i den bookingen, og det var kanskje den eneste mannen med skuldre sterke nok til å bære vekten av å ha brutt «The Streak».  Han oser en bøllete selvsikkerhet som er hevet over alle face/heel skiller,  og selv om den umenneskelige fysikken hans gjør ham i stand til å med brutal styrke beskytte en motstander i nær sagt alle manøvre, uansett om de kløner det til eller ei, er det også vanskelig å glemme at om en motstander er dum nok til å «ta i litt» så er Lesnar fortsatt fullt i stand til å sette deg på plass.24-w-brock

For Heyman er mer enn villig til å fortelle deg at det finnes kun én som er: «The Next Big Thing», «The Anomaly», «The Beast Incarnate», «The One in 21–1»BRRRRRRRROCK LESSSSSNAR!

Tegneserier24-c-tano

Det er vel ingen stor overraskelse at jeg nesten må gjøre litt stas på Star Wars nå som den etterlengtede Episode 7 har nådd kinosalene, og de ivrigste har fått sett den både 2 og 3 ganger.  Jeg har lovet en egen bloggpost om den filmen, men siden den nødvendigvis vil inneholde flere spoilere enn en gatebilfestival i indre Østfold, skal jeg la det bero noen dager til.

Men en ting har du kanskje har fått med deg var at de hadde en real julerengjøring i historikken, og relegerte det aller meste som er skrevet og laget utenom de opprinnelige seks filmene til Legende-status. Canon-status er forbeholdt det som er opplest og vedtatt som «historisk korrekt».

Heldigvis er det ikke bare de 6 filmene som ble bevart; de høye herrer i Lucasfilm/Disney sparte også animasjonsserien The Clone Wars og Rebels.  For selv om Rey får fortjent mye skamros som en makeløs kick-ass hovedrolle i Force Awakens  så har Star Wars faktisk hatt en skikkelig actionheltinne.  Og nei jeg snakker ikke om hverken General Organa eller Senator Amidala. Jeg snakker naturligvis om Snips…  også kjent som Ahsoka Tano!

24-c-tanoDet hele begynte med at Jedi Master Plo Koon fant en hjem- og foreldreløs 3 år gammel togruta på planeten Shili som var åpenbart synkronisert med Kraften. Han reddet henne, og tok henne med til Coruscant.  Etter grunnleggende trening ble hun 14 år gammel utnevnt til Padewaan, og hennes læremester var ingen andre enn Jedi Knight Anakin Skywalker.  Yoda valgte å sette de to sammen fordi Tano på den ene siden hadde Obi-Wans visdom og pragmatisme,  samtidig som hun hadde Anakins eventyrlyst og engasjement.

De to hadde mange eventyr, som ledere for den 501. legion i Klonekrigen,  men Jediordenen begynte alt å slå sprekker. Ahsokas venninne Barriss Offee brukte henne som syndebukk i et plott for å skape indre rift mellom de ulike gruppene jedier gjennom et bombeangrep på Jeditempelet på Coruscant. Tano ble stilt for retten og kastet ut av ordenen, og kun i 12. time fikk Anakin reddet henne ved å bevise hennes uskyld. Hun var fortsatt glad i sin mester, men hadde ikke lenger tillit til Jedi-ordenen og takket nei når hun ble tilbudt å bli medlem igjen.  I stedet reiste hun ut på egne eventyr. Og der trodde man at historien hennes var over.  Det beste man kunne håpe på var at hun på et eller annet vis hadde sluppet unna Ordre 66.

Det var helt til Star Wars: Rebels dukket opp i 2014.  For i denne serien, satt 14 år etter hendelsene i Episode III (og altså ca 5 år før Slaget ved Yavin der en ung bondetamp fra Tatooine flyr X-wingen med radiokjennetegn Red 5) dukker det opp en mystisk aktør som kun kalles seg Fulcrum.  Denne mystiske skikkelsen har åpenbart svært god kjennskap både til Kraften, jedier og ikke minst mannen nå kjent som Darth Vader. Før det i sesongfinalen i den første sesongen kommer en bekreftelse på det mange fans hadde spekulert på:

-Fulcrum?
-Ahsoka. My name is Ahsoka Tano.

Tano har aldri vært kjent for å være en som valgte finesse når hun skulle i kamp,  selv om årene med trening har slipt vekk de verste utslagene av rasebakgrunnen hennes. Hun bygget seg tidlig et ekstra lyssverd (kortere, og mer gulgrønt i fargen) for å kunne bruke en tohåndsstil og valgte dessuten ofte et uortodoks reversert grep. I løpet av årene hun har ligget i dekning har hun bygget seg to nye lyssverd:  Sithene har tradisjonelt valgt røde klinger, mens Jedi-ordenen vanligvis valgte grønne eller blå, selv om lilla og gule ikke var ukjente.  Men Tanos nye lyssverd er hvite, for hun er hverken en Sith eller en Jedi. 24-c-Ahsoka_Tano_white_lightsabersAt hun i tillegg er en utmerket diplomat, og Vaders eneste svake punkt, gjør henne til et uvurderlig aktiva for Rebellene. Så joda Rey,  du var et realt lyspunkt i en filmunivers som har vært rimelig mannsdominert, men du er ikke den første jenta som vet å svinge et lyssverd!

(Og for de som sier at jeg jukser, siden både Clone Wars og Rebels er animasjonsserier.  Det finnes selvfølgelig tegneseriealbum også,  selv om deres canon-status er litt mer omstridt.)

Fly24-f-spit

Du trodde kanskje jeg hadde glemt noe?  Neida,  jeg sparer det beste til slutt. Supermarine Spitfire er mest sannsynlig verdens mest kjente jagerfly. Spitfiren ble konstruert av den legendariske konstruktøren R.J. Mitchell, som en ren avskjæringsjager for RAF, med høy ytelse og kort rekkevidde. De karakteristiske elliptiske vingene ble utviklet for å være tynnest mulig, noe som førte til at dette flyet, det første flyet i helmetall-monocoque i RAF, var raskere enn de aller fleste andre i sin samtid. Mitchell hadde tatt utgangspunkt i de prisvinnende konkurranse-sjøflyene han hadde bygget tildligere på tredvetallet. Og det synes: Der de fleste andre jagerfly fra denne perioden har noe litt klønete og utilitaristisk over seg,  de er krigsmaskiner bygget for et formål, oser en Spitfire elegant hastighet.  Det er som forskjellen på en arbeidsgamp og en veddeløpshest. Mitchell døde dessverre i 1937, ett år etter Spitfirens jomfrutur på vingene.  Men grunnlaget var lagt.  En kraftig Rolls Royce Merlin V-12 motor på 27 liter sørget for kraft i massevis med 1030 hk.  (Selv om mangelen på direkte bensininnsprøyting, Merlinmotoren hadde en vanlig forgasser, ga tyske maskiner en fordel i brå stup.) Senere modeller av Spitfire var utstyrt med den kraftigere Rolls Royce Griffon V-12eren på 37 liter som leverte solide 2340 hk, altså over dobbelt så mye som de første flyene hadde. De stadige forbedringer gjorde at det var lite som gjenstod av den opprinnelig Mk. I utgaven i de siste 81 eksemplarene, Mk 24, som ble bygget i 1948. (Etter krigen gikk britiske fly over fra romerske til latinske tall i utgave-betegnelsen.) Normalt ville man kanskje introdusert ett nytt navn med så store endringer, men «varemerket» Spitfire var så sterkt.  Det medførte også at dette er den eneste flytypen Storbritannia hadde i kontinuerlig produksjon gjennom hele krigen.24-f-spit2

Spitfire-flyet EN409  satte en bemerkelsesverdig rekord i april 1944. Under høyhastighetsforsøk,  fløyet av Squadron Leader Anthony F. Martindale fra RAFs frivillige reserve, oppnådde flyet en sann hastighet på 975 km/t, eller Mach 0.92 i et stup.  I denne hastigheten ble propellen revet av, og flyet, nå baktungt, steg ukontrollert. Martindal svimte av under påkjenningen av 11 G,  og kom til seg selv i  til 40.000 fot i et propell-løst fly hvis opprinnelige rette vinger nå pekte tydelig bakover!  Han seilfløy flyet hjem til basen, og ble belønnet med The Air Force Cross. Dette er fortsatt den høyeste hastigheten oppnådd  i et fly med stempelmotor!

Den siste operative sortie av en RAF Spitfire ble fløyet 1. april 1954 av PR Mk 19 Spitfire, PS888 fra RAF Seletar, i Singapore. (Et fly jeg forøvrig har bygget en modell av.) Også det norske Luftforsvaret arvet Spitfire etter krigen, ikke så rart siden mange norske piloter var vant til flytypen, inklusive  den «norske wingen» RAF 132 (Norwegian) Wing som bestod av No. 331 (Norwegian) Squadron og No. 332 (Norwegian) Squadron. (Betegnelser som altså er bevart i dagens luftforsvar.) Det siste luftvåpenet til å pensjonere flytypen var et irske, som parkerte sine Spitfire for godt i 1961.

Eller,  det stemmer ikke helt.  For i 1962  tok RAF i bruk en Spitfire som egentlig var definert som museumsgjenstand for å analyserer strategier for å engasjere propellfly i strid med moderne jetjagere.  Utviklingen i Malaysia hadde økt risikoen for at man kunne risikere å komme i kamp med det malaysiske luftvåpenets P-51D Mustanger.  RAF innså fort at å bruke varmesøkende raketter var bortkastet, siden varmesignaturen til et propellfly er for svak til at de kan låse seg på dem. Jetflyene var dessuten for raske, mens propellflyene hadde en så krapp svingradius at vanlige taktikker ikke fungerte. Løsningen ble å anbefale jetjagerne å angripe nedenifra med full etterbrenner og kun kanonild. (Det ble heldigvis ikke nødvendig å teste det ut i praksis.)

Total produksjon var på 20351 eksemplar, av disse er 53 fortsatt flygedyktige, men det antallet kan faktisk øke, siden det er stadig nye restaureringsprosjekt på gang.  Det skal sies at mens en akseptabel P-51D Mustang kan koste deg så lite som halvannen million +/- er en restaurert Spitfire minst 10 ganger så dyr! Det er også flere produsenter som lager replikaer, vanligvis i 80-90% størrelse.  (Siden man da trenger mindre motorkraft, og det er enklere å håndtere og vedlikeholde. Når det først er i luften er det umulig for tilskuere og se størrelsesforskjellen.)

Jeg må avslutte med en vandrehistorie om det tyske jagerpilotesset Adolf Galland.  Under Slaget om Storbritannia ble jagerflypiloter kritisert av Luftmarskalk Hermann Göring på grunn de stadig økende tapstallene av bombefly. Under et besøk ved fronten avholdt han en rådslaging om Luftwaffe-taktikk med sine feltkommandanter. Göring spurte hva hans jagerflypiloter trengte for å vinne kampen. Werner Mölders som ledet JG 51 svarte at han ønsker at Bf 109 ble utstyrt med kraftigere motorer. Galland, som da var Gruppenkommandeur for III./JG 26 svarte: «Og jeg skulle gjerne hatt en staffel Spitfires, Herr Reichsmarschall!» noe som gjorde Göring målløs med raseri. (Galland sa senere at han fortsatt foretrakk Bf 109 for offensive sveip, men han oppfattet Spitfiren til å være en bedre defensiv jager, på grunn av bedre manøvrerbarhet.)

Spitfire finnes selvfølgelig som et utall modellbyggesett. Personlig har jeg bygget en rekke av Airfix sine utgivelser i 1:72. (1)(2)(3)(4)(5), og jeg har flere i stashet.  Jeg har også en Airfix-utgivelse i 1:48 i stashet.  I skala 1:144 har jeg bygget Eduards utgivelse. (En 2-for-1, (6)(7))