PolCos Julekalender 2015 – Luke 6


En kollega sendte meg en mail for en tid tilbake:  «Tenk om flyge-ekorn og grevlinger kunne få barn sammen? Det ville vært en skummel verden.» 

Fritt frem til å åpne luke nummer 6.

Wrestling

Tag team har alltid en utfordring når de skal prøve å bygge en felles gimmick. Få velger som Matthew «Matt» Rehwoldt a.k.a. Aiden English og John Smith a.k.a. Simon Gotch å baere den på et omreisende karneval fra forrige århundreskifte. English hadde opprinnelig en musikal-gimmick,  men  det var først når Gotch dukket opp de fikk suksess.  At The Vaudevillains sømløst beveget seg fra å være stumfilmskurker til elskede publikumsfavoritter er bare å forvente.  Gotch er forøvrig en ivrig twitrer,  og jeg har blant annet diskutert bartevoks, Wenche Foss og den korrekte måten å håndhilse med ham.

Tegneserier

Jeg er ikke noen stor fan av Manga.  Men amerikansert superhelt-manga som leker med alle klisjeene om sexy superheltinner?  Det er noe annet. Adam Warrens serie Empowered begynte som en parodisk one-shot for bondage-fantaster, men utviklet seg fort til en ekte historie. Elissa Megan Powers, er den mest sympatiske superhelten som finnes. Selv ikke stadige pinlige nederlag og kolleger som enten er misogyniske, åpenlyst misliker henne eller i beste fall ser henne som en klønete amatør, klarer å knekke henne.  At superkreftene stammer fra en utenomjordisk superheltdrakt, en hypermembran, som er så kroppsnær at du kan se om hun har slurvet med intimfriseringen hjelper heller ikke når hun har gallopperende kroppskomplekser. Drakten gir henne en lang rekke superkrefter, men effekten avhenger av Emps humør, og drakten er svært utsatt for rift og flenger som svekker egenskapene. (Den reparere seg selv over tid.) Heldigvis har Elissa en kapabel kjæreste (han startet karrieren som en profesjonell henchman for superskurker han kunne svindle for penger) og en trofast, om enn noe alkoholisert og bi-curious bestevenninne, (den beste ninjaen som noensinne har kommet fra New Jersey). For når det kniper vil hun dra til helvete og tilbake om det trengs. (Det har hendt.)

For å la henne oppsummer selv hvorfor hun holder ut som superheltinne: «I don’t do this stupid job because I wanna be liked or accepted or whatever — thought that would be ****ing nice — ! I do this stupid job because I’m ****ing driven to do it! Unlike you, ****, I do this stupid, stupid job, because — BECAUSE THIS IS WHAT I AM!!!»

Fly

Rare lille Polikarpov I-16 var verdens første monoplan-jagerfly med understell til å trekke opp. Flyet var en videreutvikling av biplanet I-15, og tok av første gang i 1933. Påvirkningen av amerikanske konkurransefly som Gee Bee R-1 er åpenbar. Flyet var en utfordring å fly, motoren var for nær tyngdepunktet, piloten hadde dårlig utsikt, i begynnelsen hadde maskingeværene i vingen en tendens til å låse seg (de var montert opp ned for å få plass), og det fantes ikke stabilt i lengderetning, så piloten måtte stadig korrigere.

Likefullt, sammenliknet med de fleste samtidige desig var det enormt avansert,  det var billig og enkelt å produsere,  og det ble en populær eksportartikkel.  I dag forbindes det særlig med den spanske borgerkrigen.  Republikanerne døpte det «Mosca» (flua)  mens nasjonalistene kalte den «Rata» (rotta). (Finnene kalte det en mellomting: «Siipiorava», flygeekornet). Men når Condorlegionen ankom Spania med sine Bf109-jagerfly viste svakhetene seg, og selv om I-16 også ble brukt på Østfronten var det tydelig at den teknologiske utviklingen hadde passert det. I Kina, der motstanden oftest var japanske andrelinje-fly gjorde det bedre fra seg. Totalt ble 8644 produsert, og takket være det store antallet og den enkel konstruksjonen finnes det fortsatt en god del som fortsatt kan fly.

Modellbyggere har mye å velge mellom her. Armory gav ut et nytt sett i 1:144 i 2013. Som vanlig for denne skalaen selger de det i 2-for-1 byggesett med et stort utvalg profiler. (Forøvrig deres første utgivelse av et komplett byggesett. Det er best kjent for å lage ettermarked-dekaler og resindeler.)  I 1:48 er det særlig Eduards utgivelse som har godt ord på seg, og jeg har en av dem i stashet, (en weekend-edition I-16 type 18). ICM og Hasegawa har de beste utgivelsene i 1:72.