Liberté, égalité, fraternité


tricolor© Michael Evans photographer 2013
Terroranslagene i Beirut på torsdag og Paris på fredag har atter en gang bragt Daesh frem i mediebildet.  De er selvfølgelig fortsatt mistenkt for å ha bombet Metrojets Airbus på Sinai-halvøya tidligere i måneden også. Men der vet vi jo fortsatt ikke om det faktisk var et angrep, eller om slurvete vedlikehold i et russisk billig-selskap forårsaketen ulykke. (Men det er verdt å minne om at om det faktisk var en terroraksjon var dødstallene høyere enn både Beirut og Paris tilsammen.)

Det er relativt åpenbart at angrepet på Paris var et desperat forsøk fra Daish på å fremprovosere det fiendebildet de trenger for å sikre seg påfyll av fortapte sjeler som kanonfôr. Jeg tror ledelsen deres er såre klar over at ren terrorisme aldri har vunnet noen konflikt. 

Jeg vet det er noen som vil være uenig med meg i dette, og trekker frem for eksemple IRA og ETAs terrorkampanjer, frigjøringskampen i Algerie, Zionistenes terroraksjoner mot de britiske styresmaktene i Palestina eller sågar terroraksjonene som rammet i Sør-Vietnam under krigen mot Nord-Korea.  Disse overse et viktig moment.  Det er en forskjell på asynkron krigføring mot militære og sivile myndigheter, og rene massakre mot uskyldige utenforstående.  IRA og ETA angrep i utgangspunktet politi og ordensmakt, samt det de selv regnet som kollaboratører og femtekolonister.  I Algerie og Palestina var det vestlige myndigheter som ble angrepet for å tvinge frem en løsrivelse.  (Frankrike oppga sin koloni, mens Stor-Britannia overlot Palestina-mandatet til FN.)  Og i Sør-Korea var det landets allierte styrker som ble angrepet med bilbomber.  I alle tilfelle utartet det, en uungåelig utvikling, siden lysskye element naturlig trekkes mot slike grupperinger.

Det spesielle med Daesh er at de ikke har noe land,  de er ingen enhetlig etnisk gruppering og har tilsynelatende store interne stridigheter om ideologi.  Det er lettere å sammenlikne dem med den anarkistiske terroren på starten av 1900-tallet og de venstreradikale cellene som skapte frykt og ødeleggelser i Mellom-Europa på 60 og 70-tallet.

Fredagens angrepspunkt var ikke tilfeldig valgt.  Frankrike har lenge fremstått som «USAs samvittighet». De har manet til å måtehold, og kritisert amerikanske ryggmarksreflekser om å skyte først og spørre etterpå.  Det førte til at de mer ukultiverte elementene i amerikansk intelligensia mumlet om «cheese-eating surrendermonkeys», men de vet også at USA er grunnlagt med fransk støtte, har en grunnlov inspirert av franske idealer, og har en diger grønn statue ved innseilingen til New York som ett av sine nasjonalsymbol,  en statue som var en gave fra nettopp Frankrike.

I tillegg var det de progressive miljøene i le Xème, og Stade de France,  hjemmebane til det flerkulturelle franske landslaget, som ble angrepet. Det var de unge, liberale og velintergrerte som var målet. For det er slike miljøer som er den største trusselen mot Daesh og dess like. Å ofre liv og helse for å dø i «hellig» krig er ikke like forlokkende når alternativet er et lykkelig sekulært liv, så det er ikke uten grunn terroren viktigste mål er å slå en kile mellom de vestlige samfunn og deres muslimske innbyggere.

For som følgende grafikk fra The Economist viser,  den muslimske befolkningen i Europa utgjør en liten minoritet, langt mindre enn resten av samfunnet later til å tro.muslim

Det er ved en marginalisering av slike grupper bandittene i Daesh kan finne villige idioter til å dø for seg. Husk at Daesh ikke består av mer enn 80.000 personer,  inklusiv alt fra gamle og syke til lettlurte europeiske fjortisser og leiesoldater som deserterer så fort de finner et bedre tilbud.  Om det en gang var en religiøs tanke bak gruppen er den forlengst borte, erstattet med et urgamle målet om makt, penger og sex.  Snakket om et verdenskalifat er dermed kun en skyggespill for å lokke fortapte sjeler til seg, så de kan misbrukes i det kriminelle korstoget.

En ofte gjentatt logisk feil er å hevde at alle muslimer er islamister, og alliert med hverandre. Et kjapt titt på verdenshistorien viser fort hvor feil det er.  Det er riktignok mange som er drept av ulike muslimske faksjoner opp i gjennom, men den overveldende massen av disse ofrene var andre muslimer.

islam

Å gjøre Daesh til representanter for Islam blir dermed som å bruke Branch Davidians til representanter for Kristendom.

Motivene for angrepene er dermed ikke vanskelig å resonnere seg frem til. Vesten har helt siden fadesen i Libya stort sett latt Midt-Østen seile sin egen sjø. Det er neppe så mange vestlige ungdommer, uansett hvor emo og utilpass de føler seg, som bryter opp for å reise inn i døden i den tredje verden i kamp mot andre tilfeldige bandittgrupper, eller den syriske hæren. Uten et vestlig nærvær i regionen er Daesh vingeklippet. At Russland nå har kommet sin allierte til unnsetning er en fattig trøst.  Ikke bare fordi det er begrensede rekrutteringspotensiale i Russland.  Det er også tydelig at Putin ikke ser noen grunn til å være tilbakeholden i sin militære tilstedeværelse. Han behøver i motsetning til vestlige verdensledere ikke å frykte noen politiske konsekvenser på hjemmebane ved å slå hard og nådeløst ned på alle mulige mål, «militære» som sivile.  Tvert i mot ser han det som en fin fin mulighet til å vise at ryktene om at det Russiske imperiums militærmakt har dovnet hen og blitt tannløs er betydelig overdrevne.  Med krysserraketter send fra trygge baser i det Kaspiske hav, og en luftvåpen som Daesh har absolutt ingen mottrekk mot, har det blitt klart at de er på defensiven.

Spørsmålet er om de nå har forregnet seg stygt, og faktisk forvekslet Vestens tendens til å søke fredelig løsninger på konflikter, med en manglende vilje eller evne til å ty til maktmidler ved behov. Da kan fredagen ha vært et «selvmordsangrep» på mer enn en måte. Hvis resultatet ikke kun er en økende skepsis mot muslimer generelt, noe som vil skape fruktbare forhold for Daesh rekrutteringsoffiserer, men et militært svar,  kan 1001 være ute. Da har de nemlig klart å tirre på seg både Russland og Nato.  Med mindre Daesh håper at de to supermaktene skal snuble i hverandres ben, er det da ingen «safe havens» igjen, der de kan forvente at ikke den ene parten snur et blindt øye til om den andre involverer seg.

medDet er ingen teknologiske eller militære hinder for at man kan eliminere samtlige nåværende og potensielle ledere i gruppen, de som ikke blir tatt ut av teppebombing eller målrettede drone-angrep vil kunne «forsvinne» for godt i militære fengsel i Sibir eller tredjeparts-land der menneskerettigheter trumfes av en tilstrekkelig stor pengesum. Daesh bygger på en ideologi, og kan ved første øyekast virke som den mytologiske hydra: Kutter du av ett hode vokser to frem. Men den liknelsen tar ikke hensyn til hvor massivt militært overtak den frie verden faktisk har.  Når de 10 foregående lederne enten har blitt sprengt i luften ved høylys dag eller har forsvunnet i nattens mulm og mørke uten et spor, er det ikke like attraktivt å selv rykke opp i hierarkiet. Selv selvmordsangrep bygger på ideen om at en skal ta med seg fienden inn i døden. Det gir ikke det samme skinnet av martyrdom å dø alene på en utedo omtrent før man har fått på seg uniformen første gang.

Mørkemenn har som forventet benyttet muligheten til å utgyte sin fremmedfrykt, hobbyrasisme og dommedagsspødommer. Særlig når det ble kjent at to av de mistenke gjerningsmennene var blitt registrert som asylsøkere i Hellas tidligere i år. Men samtidig er den eneste bekreftede gjerningsmannen født og oppvokst i Frankrike, og hans bror er nå ettersøkt over hele verden som mulig medhjelper. Det er ikke akkurat vanskelig å skaffe seg en falsk identitet for den del, så selv om det kan ha lurt seg inn personer med onde hensikter i flyktningekaoset, så er det fåfengt å tro at de ikke hadde klart å komme inn i Europa selv med strengere grensekontroller, hvis det var det som var målet. Og la oss for en liten stund se bort fra at det uten tvil er en god del økonomiske flyktninger og lykkejegere (når ble det et skjellsord forresten, jakter vi ikke alle på lykken på en eller annen måte?) i gruppene med migranter som har ankommet Europa de siste månedene. Det er også en solid andel «ekte» flyktninger, og det er jo nettopp slike angrep som rammet Paris de flykter fra. De som tror at rasjonelle mennesker gir slipp på hus, bil og karriere i Syria i bytte mot NAVs minstesatser og en teltleir i Østfold frivillig, har en noe overdrevet tro på det norske samfunns fortreffelighet.

Sist men ikke minst har det blitt reist kritikk om en uproporsjonal fokus på angrepet i Paris på bekostning av angrepet i Beirut, og tidligere angrep.  Det er naturlig at kritikken kommer, men det er samtidig naturlig at det blir mer oppstyr når terroren treffer oss nærmere.  De fleste har vært i Paris, eller det minste Frankrike, langt færre har besøkt Beirut, Bombay eller Bagdad. Det er også en langt større vestlig tilstedeværelse på sosiale medier. En funksjon som «jeg er trygg»-løsningen til Facebook har kun en mening i samfunn der nettsiden har høy penetrasjon i befolkningen. Ett annet bevis på dette er hvordan Twitter eksplodere i live-kommentarer, referat og delinger mens det hele stod på.

Facebooks «sikkerhets-markør» har eksistert lenge, men iverksettes primært når noe skjer i nasjoner Der de har stor penetrasjon. Sist men ikke minst.  Tricoloren er ikke kun et symbol på Frankrike som nasjon, men på idealene nasjonen bygger på: Frihet. Likhet. Brorskap. Det er antitesen til Daesh ideologi. Det er derfor det var et fristende mål. For selv om også den franske revolusjonen utartet til et terrorregime, sådde det en kime som var grunnlaget for hele den vestlige verdens humanistiske verdier.

Tricolor© Michael Evans photographer 2013