Et høyere kall – Da Luftwaffe eskorterte USAAF i trygghet


A Higher CallFire dager før julaften 1943 hendte det noe besynderlig i luften over tyskokkuperte Europa.  Noe som reddet livet til 9 unge amerikanere, og gikk inn i historien som en anekdote som viser at selv i den mest intense krig er det plass til menneskelighet.

Den dagen tok en B-17F  av fra RAF Kimbolton i England. Flyet, med kallenavnet «Ye Olde Pub» var fra 379th Bomber Group, USAAF, og det var flymannskapets første operative flyging sammen, med 21 år gamle Charles Brown som pilot. 

Mannskapet «Ye Olde Pub»

  • 2. løytnant Charles «Charlie» Brown: pilot.
  • 2. løytnant Spencer «Pinky» Luke: co-pilot.
  • 2. løytnant Al «Doc» Sadok: navigatør.
  • 2. løytnant Robert «Andy» Andrews: bombardør.
  • Sersjant Bertrund «Frenchy» Coulombe: skytter, øvre kanontårn/mekaniker.
  • Sersjant Dick Pechout: radiooperatør.
  • Sersjant Hugh «Ecky» Eckenrode: haleskytter.
  • Sersjant Lloyd Jennings: skytter, venstre side.
  • Sersjant Alex «Russian» Yelesanko: skytter, høyre side.
  • Sersjant Sam «Blackie» Blackford: skytter, kanontårn buk.

Målet for angrepet var Focke-Wulfs fabrikkompleks i Bremen.  Et målområde godt beskyttet av jagerfly fra JG11, i tillegg til over 250 luftvernskanoner, bemannet med elite-skyttere fra offisersskolen i byen.

På denne tiden var det forsatt standard prosedyre for USAAF å fly disse bombetoktene uten eskorte. P-51 Mustang-flyene hadde såvidt begynt å ankomme Europa, og de øvrige allierte jagerflyene i utstrakt bruk hadde ikke rekkevidden som trengtes for å følge bombeflyene hele veien til målet og tilbake. Tankegangen var at de store bombeflyene, med sine ti eller flere 0.50 kaliber maskingevær i tett formasjon ville være i stand til å forsvare seg selv i tilstrekkelig grad. Det var derfor B-17 var kjent som Flying Fortress, «flygende festning». Praksis viste seg å være noe helt annet.  De møysommelige konstruerte formasjonene ble ofte revet opp av tett luftverns ild og dumdristige tyske jagerpiloter, og da ble situasjonen straks en annen for flyene som ikke lenger kunne gi hverandre støtte.

Som om ikke det var nok,  hadde «Ye Olde Pub» blitt tildelt plass på  «Purple Heart Corner» i ytterkanten av formasjonen.  (Purpurhjertet var medaljen amerikanske soldater mottok om de ble skadet i strid.)  I en høyde av 27,300 fot (ca 8300 meter) begynte de sitt angrep, en prosedyre som tar ca 10 minutter.  Men alt før de fikk sluppet lasten sin hadde de blitt truffet av mye antiluftskyts.  Plexiglassnesen på flyet var knust, så luft som holdt 60 minusgrader blåste gjennom flyet.  Motor nummer 2 var ødelagt, og nummer 4, som alt før avreisen hadde vært tvilsomt, var blitt ytterligere ustabil, og jobbet med redusert gasspådrag.

Reduksjonen i motorkraft betydde at flyet ikke klarte å holde formasjonen, og sakket akterut, et fristende bytte for jagerflyene fra JG11 som svermet over formasjonen.  Etter ti minutter var situasjonen godt fra ille til verre.  Motor nummer 3 var også skadet, og jobbet med redusert kraft.  Haleroret var skadet og venstre høyderor var så godt som skutt bort.  Hydraulikken og det elektriske anlegget var skadet, radioen var ødelagt, og takket vær den lave temperaturen, og dårlig forberedelser av de uerfarne skytterne, hadde mange av maskingeværene låst seg. Haleskytteren, Eckenrode var drept, og nesten alle i mannskapet var skadet. (Og med morfinen bunnfrosset var det ingen smertelindring for de skadede.) Flyet hadde gått i ukontrollert spinn, og Brown forteller etterpå at det eneste han husket var at han febrilsk rettet opp flyet i tretopphøyde mens han blødde kraftig fra en ødelagt skulder.

Det var med andre ord et bokstavelig talt sønderskutt fly som haltet seg vestover i fiendtlig luftrom.  Heldigvis hadde jagerflyene fra JG 11 returnert til basene sine, antagelig i troen på at byttet deres hadde styrtet, men det var mange mil og mange luftvernskanoner mellom Browns mannskap opp britisk Terra Firma. Det eneste lyspunktet var at denne lave høyden var det litt varmere, og de var ikke lenger avhengig av oksygentilførsel.

Franz Stigler

På vei vestover fløy den skadeskutte bombeflyet over flyplassen der Leutnant Franz Stigler fra JG27 hadde landet for å tanke opp sin BF109-G6 etter luftkamp tidligere på dagen der han hadde skutt ned to B-17 bomberer.  Han hoppet i flyet og tok av, på jakt etter et nytt bytte, på tross av at jagerflyet hans hadde tatt en .50 kule i radiatoren og risikerte å overopphetes. 28 år gamle Stigler hadde alt rukket å sanke en imponerende rekke på 22 luftseire, og han var på god vei mot å sikre seg Ridderkorset av Jernkorset. Han hadde dessuten all mulig grunn til å mislike allierte bombere, da broren hans nylig var drept i et alliert bombeangrep.

Han la seg bak bombeflyet, men lot fingeren hvile på avtrekkeren,  usikker på hvorfor ikke skytterne hadde åpnet ild mot ham. Han fløy nærmere og tok en nærmere titt. Han ble rystet av de store åpne hullene i flykroppen, der han kunne se mannskapet forsøke å gi førstehjelp til de hardest skadde. Han så også at geværmunningene hang ubemannet, og liket av haleskytteren. Da husket han noe hans kommandant i JG27, Gustav Rödel, hadde sagt når han kom til enheten i Afrika tidligere på året:

«Dere er jagerflypiloter første, siste, alltid. Hvis jeg noen gang hører om noen av dere skyte på noen i en fallskjerm, vil jeg skyte dere personlig! «

Fortsatt varsom, og bevisst på å holde seg ute av skuddlinjen til de få maskingeværene som fortsatt var operative ombord i bombeflyet, mens han la seg tett opptil flyet. Han anslo i ettertid at han kanskje lå ti meter unna. Siden han så det forskremte blikket til piloten, og innså at han ikke kunne se seg selv i øynene om han angrep nå. Mannskapet i «Ye Olde Pub» var like forsvarsløse som om de hadde hengt å dinglet i en fallskjerm.

Stigler forsøkte derfor å gestikulere til Brown at han enten måtte lande på en tysk flyplass og overgi seg, eller fly nordover og komme seg til det nøytrale Sverige, for det var helt usannsynlig at flyet hans ville holde helt frem til England. Brown derimot skjønte ikke hva den ukjente tyske piloten forsøke å kommunisere og fløy standhaftig vestover.

Da kunne Stigler enten gitt flyet dødsstøtet, eller returnert til basen og latt de tallrike luftvernskanonen langs ruten gjøre jobben.  I stedet trakk han på skuldrene og la seg i tett formasjon på venstre fingespissen av bombeflyet. Han viste nemlig at tyske luftvernmannskap ikke ville åpne ild mot et alliert fly eskortert av en lett gjenkjennelig Messerschmitt. (Luftwaffe hadde nemlig en god samling allierte fly som var tatt i krigsbytte, og be brukt til eksperimentering og hemmelige oppdrag.)

På tross av at det nå fløy på lykke, fromme og en bønn, klarte «Ye Olde Pub» å komme seg til kysten.  Brown var usikker på Stiglers intensjoner, og han fikk ryggskytteren sin til å vente kanontårnet mot jagerflyet, men ikke skyte. Stigler tok signalet, ga en plettfri honnør til sin kollega, og brøt av til siden.

Undrenes tid var ikke forbi, og etter 400 km over Nordsjøen landet Brown flyet sitt på RAF Seething. Han fortalte om den underlige jagerpiloten som hadde spart livet hans og resten av mannskapet. Han fikk streng beskjed om ikke å fortelle historie videre.  Ledelsen i USAAF ville ikke at skytterne deres skulle nøle med å åpne ild mot tyske jagerfly, selv om de ikke var åpenbart truende.  Stigler på sin side fortalte selvsagt heller ikke noe.  Å fortelle at han sparte et fiendtlig bombermannskap ville neppe falt i god jord.

Etter krigen hadde Brown en lang karriere i luftvåpenet, helt frem til 1972. Han emigrerte til Canada og på et veteranmøte i 1983 ble han spurt om han hadde noen interessante anekdoter fra sin krigstjeneste.  Da fortalte han historien om den ukjente tyske piloten som hadde eskortert hm til kysten og hilst til luen som et siste adjø.  Etter møtet kunne ikke Brown glemme den tyske piloten, og i 1986 begynte han for alvor å lete.  Etter fire år uten hell der han hadde forsøkt mange måter å finne ut hvem det kan ha vært fikk han plutselig et overraskende brev.  Det viste seg at Stigler også hadde emigrert til Canada etter krigen! De to ble gode venner og hadde jevnlig kontakt frem til de gikk bort med noen måneders mellomrom i 2008.

Før det hadde historien blitt en bok,  og det inspirerte kunstneren John D. Shaw til å lage bildet øverst i artikkelen. Et bilde som ble solgt i et sterkt begrenset opplag, signert av de to pilotene. (Og nei, det er et samleobjekt jeg dessverre ikke eier!)