«Never in the field of human conflict was so much owed by so many to so few»


battle-of-britainDagen i dag er ganske spesiell.  15. september er nemlig Battle of Britain Day,  til minne om slaget om Storbritannia i 1940, med andre ord er det atpåtill 75 års jubileum!

Du kan for eksempel markere dagen med å se spillefilmen fra 1969. (Du finner den for eksempel her om du er gnien.) Eller frister det mer med Battle of Britain-episoden fra den amerikanske propagandaserien «Why we fight», som ble laget for å forklare unge amerikanske rekrutter hvorfor USA hadde gått med i krigen i Europa?

Det finnes naturligvis et utall sider som presenterer historien.  En side jeg har likt å navigere rundt på er battleofbritainblog.com.

Men hvorfor akkurat 15. september?  Vel søndag 15. september sendte Luftwaffe et hittil uhørte antall fly i et dedikert angrep på London.Etter flere dager med ruskete vær var tiden inne for nådestøtet. RAF lå, mente tysk overkommando, med brukket rygg, og så snart hovedstaden lå i ruiner ville de ikke ha noe annet valg enn å gi opp og be om nåde.  500 bombefly, eskortert av 620 jagere fløy over kanalen den klare høstdagen.

Lite visste de tyske strategene at skiftet fra å angripe radarinstallasjoner og flyplasser til å angripe byer hadde gitt RAF den pustepausen de trengte,  stadig nye jagerfly ble lever, eller overført fra Nord-England, og dusinvis av ferdigutdannet piloter fra beseirede nasjoner, i første rekke Polen, hadde fylt opp underbemannede skvadroner.

Takket være radar og observatører på bakken kunne flyveledelsene til 10., 11. og 12. Group, sørge for at det ventet intet mindre en 30 skvadroner, over 600 fly, på det tyske angrepet.

Selv om vi i dag vet at de ikke skjøt ned mellom 50 og 60 tyske fly, ikke de 183 de gjorde krav på, var det imponerende tall, tatt i betraktning at de kun mistet 29 fly selv.  Og der tyske piloter som hoppet ut i fallskjerm og overlevde havnet rett i en krigsfangeleir, var de britiske pilotene ofte bare en tekopp og en busstur unna basen sin der det forhåpentligvis ventet ett nytt fly på dem.

Riktignok ble London truffet, men slett ikke så ødeleggende som Tyskland hadde håpet.  Et behendig skydekke skjulte store deler av byen. I tillegg gjorde ofte den tysk eskorten, som alt opererte helt i ytterkanten av rekkevidden til Messerschmittene, vendereis så snart de ble engasjert av de britiske avskjæringsjagerene, og overlot de tregere og mindre manøvreringsdyktige bombeflyene til sin egen skjebne.  (Det hevet ikke akkurat moralen i Luftflotte 2 og 3.)

Det viktigste var ikke at dette var det mest omfattende luftslaget i hele kampanjen, med over 1500 involverte fly.  Det viktige var at Hitler innså at tiden hadde løpt fra ham.  Det som hadde virket som et lett bytte i slutten av juli viste ingen tegn på å være i nærheten av nedkjempet, og uten luftherredømme vil et invasjonsforsøk være dømt til å mislykkes.  Operasjon Sjøløve ble lagt permanent på is og Luftwaffe gikk over til å konsentrere seg om terrorbombing,  den såkalte Blitzen, i et fåfengt forsøk på å svekke britisk moral i stedet.

Tonen hadde egentlig vært satt helt siden holdt sin tale i Underhuset 16. juni 1940, den dagen Frankrike kapitulerte og Storbritannia i praksis stod alene igjen mot en tilsynelatende ustoppelig tysk krigsmakt:

….However matters may go in France or with the French Government or with another French Government, we in this island and in the British Empire will never lose our sense of comradeship with the French people. If we are now called upon to endure what they have suffered we shall emulate their courage, and if final victory rewards our toils they shall share the gains, aye. And freedom shall be restored to all. We abate nothing of our just demands—Czechs, Poles, Norwegians, Dutch, Belgians, all who have joined their causes to our own shall be restored.

What General Weygand has called the Battle of France is over … the Battle of Britain is about to begin. Upon this battle depends the survival of Christian civilisation. Upon it depends our own British life, and the long continuity of our institutions and our Empire. The whole fury and might of the enemy must very soon be turned on us. Hitler knows that he will have to break us in this island or lose the war. If we can stand up to him, all Europe may be freed and the life of the world may move forward into broad, sunlit uplands.

But if we fail, then the whole world, including the United States, including all that we have known and cared for, will sink into the abyss of a new dark age made more sinister, and perhaps more protracted, by the lights of perverted science. Let us therefore brace ourselves to our duties, and so bear ourselves, that if the British Empire and its Commonwealth[note 5] last for a thousand years, men will still say, This was their finest hour.

Og han fulgte det opp den 20. august med en ny tale i Underhuset,  der sitatet i overskriften er hentet fra.

The gratitude of every home in our Island, in our Empire, and indeed throughout the world, except in the abodes of the guilty, goes out to the British airmen who, undaunted by odds, unwearied in their constant challenge and mortal danger, are turning the tide of the World War by their prowess and by their devotion. Never in the field of human conflict was so much owed by so many to so few.

All hearts go out to the fighter pilots, whose brilliant actions we see with our own eyes day after day, but we must never forget that all the time, night after night, month after month, our bomber squadrons travel far into Germany, find their targets in the darkness by the highest navigational skill, aim their attacks, often under the heaviest fire, often with serious loss, with deliberate, careful discrimination, and inflict shattering blows upon the whole of the technical and war-making structure of the Nazi power. On no part of the Royal Air Force does the weight of the war fall more heavily than on the daylight bombers who will play an invaluable part in the case of invasion and whose unflinching zeal it has been necessary in the meanwhile on numerous occasions to restrain…

Det sies at at når den amerikanske presidenten, Franklin D. Roosevelt mottok informasjon fra Berlin om at den planlagte tyske invasjonen av Storbritannia var utsatt på ubestemt tid sa til en av sine rådgivere:  «England might not have won this war singel handedly, but they have singel handedly not lost it.»

Og det er kanskje derfor dagen fortsatt minnes i de fleste land i det gamle britiske imperium.  Det skulle ennå gå nesten to år til slaget ved El Alamein, der britiske tropper under Montgomery bekjempet Rommels Afrikakorps og fikk Churchill til å si:

«The late M. Venizelos observed that in all her wars England — he should have said Britain, of course — always wins one battle — the last. […] Now this is not the end. It is not even the beginning of the end. but it is, perhaps, the end of the beginning.»

Men det var takket være Slaget om Storbritannia det faktisk ble mulig å nå frem «slutten på begynnelsen» og det som kanskje er en sannhet med visse modifikasjoner: «Before Alamein we never had a victory. After Alamein we never had a defeat.»