H#1:AD 200 – Det har vært en lang sommer!


RAW_1158_Photo_160-3888893674I motsetning til mange andre kan jeg ike klager over sommerværet.  Ferien var fin, og jeg rakk både bli solbrent og solbrun.  Derimot har jeg stort sett bare hatt et halvt øye på det som har skjedd på wrestlingfronten.

Siden jeg var kommet til et rundt tall i denne artikkelserien som ble startet i…2010(?) (jeg kunne sjekket, men jeg gidder/orker ikke) så tenkte jeg det passet å introdusere et nytt format.  Siden jeg i stor grad har begynt å samle opp noen uker med show, og så binge, med mindre word-of-mouth tilsier at noe bør sees sporenstreks, så forsvinner litt av poenget med recaps. Det finnes andre (bedre) alternativ som varmt kan anbefales, om du savner den biten.  I stedet kommer jeg til å poste noen sammendrag/kommentarer/bløte vitser/nyheter,  når jeg føler for det.  Kanskje en gang i uka, kanskje en gang i måneden,  helt etter humør og om det er noe som det faller meg inn å skrive om.

Så hva har jeg bitt meg merke i i løpet av sommeren?

Ingenting varer evig, særlig ikke wrestlere

Jeg har nevnt det før tror jeg,  et skår i gleden med å være wrestlingfan er at wrestlere har markant lavere snittlevealder enn gjennomsnittsbefolkningen.  Mange år med stadige små og store skader,  et liv på stadig reisefot og null ferie er ikke oppskriften på å få kongens ærestelegram. Og selvsagt var det både en del suspekte «kosttilskudd» og relativt fri flyt av smertestillende medikament.  For ikke å snakke om en relativt romslig kultur med tanke på alternative rusmidler.  I våre dager er det blitt en ganske annen innstilling, men noen feilskjær er det utvilsomt.

Men sommeren var en solid tankevekker.  Først gikk Dusty Rhodes bort, så døde karrieren til Hulk Hogan,  og til slutt gikk «Rowdy» Roddy Piper bort.  Dusty har slitt med mye sykdom de siste årene,  og Hogans karriereselvmord er en varslet tragedie.  Men Piper?  Det kom som lyn fra klar himmel.  :(

Diva-revolusjonen

Lyset i enden av tunnelen (WWE)

Lyset i enden av tunnelen
(WWE)

WWE har visst bestemt seg for å forsøke hele denne «kvinner i wrestling» greia fra scratch igjen. Første ledd i omprogrammeringen var å hente opp tre utøvere fra NXT som de vet kan håndtere kamper på et kvarter eller mer.  SÅ for man heller fylle på med den typiske NXT-dybden i karakterene etterhvert.  Når sant skal sies så får jo ikke akkurat de mannlige utøverne all verdens tumleplass til å presentere personlighetstrekkene sine de heller.

Det eneste problemet nå er at man låser seg fast i et trio-oppsett, som tenderer til «lærerinnen deler inn lag». Årsaken er selvfølgelig at WWE intenss ønsker å holde tittelen på Nikki lenge nok til at hun tar rekorden fra en viss obsternasig liten ex-wrestler som tilfeldigvis er gift med en UFC-utøver som ligger i rettsforhandlinger med WWE.

NXT

Det gamle merkevareskillet mellom RAW og Smackdown ble droppet for noen år siden. Men det har på sett og vis gjennoppstått. For NXT er snart et like solid varemerke som RAW.  Det er også det viktigste salgsargumentet til WWE Network,  og liveshowene trker publikum.

Ja faktisk i den grad at NXT har solgt ut Takeover-showet kvelden før SummerSlam, i samme arena. Det har tidligere vært rykter om at utøvere på hovedshowet føler at NXT stjeler rampelyset, særlig siden de som HHHs private prosjekt får friere tøyler til å skrive gode historier.  Tenker stemningen ikke blir bedre om NXT Takeover i Brooklyn viser seg som et bedre show enn SummerSlam!

Og for sikkerhets skyld har de toppet cardet ved å invitere Jushin «Thunder» Liger til en match mot Tyler Breeze.  Det er litt som om Kolvereid plutselig kan avdekke at de skal møte Blackburn i 1. cup runde i fotball…

Hvem tror du egentlig fant opp The Shooting Star Press?

Hvem tror du egentlig fant opp The Shooting Star Press?

Igjen bekrefter NXT at i det minste i deres verden finnes det andre promosjoner, som NJPW.  Og Liger, som Balor har en gimmick som i praksis kan beskrives som «demon i menneskeham».

Lucha Underground sesongslutt

Rart med det. Når du skriver et wrestlingshow som en sesong på 40 episoder, og klarer å holde tunga rett i munn, så slipper du mange løse ender.  Jada det var noen små endringer underveis for å ta høyde for skader og slik, men alt i alt var LU sesong 1 noe v det beste som har vært vist på TV.  Avslutningen, de to episodene på tilsammen 3 timer, døpt Ultima Lucha hadde det meste.  Inklusiv den blodigste hard-core matchen jeg kan huske å ha sett på TV noensinne. Og selvfølgelig la man kimen for neste sesong med en fantastisk promovideo…

Undertaker

På den ene siden kan man spørre hvor lenge WWE skal melke kua.  På den andre siden, hvis du vil la andre leke i mesterskapsbildet, så må du avspore Brock Lesnar på en eller annen måte.  Når jeg kan akseptere, for historiens skyld, Ricky fucking Banderas som en legemliggjøring av døden, med kreftene til et jordskjelv og styrt av en teleporterende spøkelsesdame i Lucha Underground, så er Taker lett å forholde seg til.

Det gjør ikke noe at Mark Calaway har blitt 50, og fortsatt ser corny ut med for mye kajal.  Han er The Phenom, THE UUUUNDER-TAKER™! Brock Lesnar er en anomalitet, en tilnærmet uslåelig juggernaut som fungerer som WWEs Final Boss. Men Undertaker?  Han er kopibeskyttelsen.  Han er hanglideren som ikke folder seg ut i Arkham Asylum, eller kameraet som  rister i Grand Theft Auto, hvis du har en cracket versjon. Han er mannen med ljåen,  universets ubønnhørlige entropi i ringgear og tatoveringer. Du kan kanskje vinne en kamp,  kanskje til og med en feide,  men før eller siden er dine dager talte…

John Cena nesegrus beundring

Etter at Seth Rollins smurte nesa til John Cena ut over fjeset hans har WWEs residente supermann vært ute av drift.  Og pussig nok har det overhode ikke synes på seertallene!  Gode nyheter!

Dårlige nyheter: Når nesa di får Wade Barrett til å skutte seg! (WWE)

Dårlige nyheter: Når nesa di får Wade Barrett til å skutte seg!
(WWE)

Stephen Amell Green Arrow

Mannen som spiller Green Arrow og mannen som vinner med en Red Arrow  mot en dedikert tegneserie skurk. (Og Barrett)  Vel skal du først lage en historie med en kjendis har du tradisjonelt enten funnet noen som er wrestlingfans men ikke kan bumpe (Seth Green)  eller noen som kan bumpe, men ikke har noe forhold til wrestling (Hugh Jackman).  Eller du finner en som både kan bumpe og er fan, men overdriver katatrofalt (David Arquette, WCW World Champion).  Ok du har Maria Menounos, men hun faller vel i kategorien C-kjendis.

Stephen Amell derimot?  Ikke bare er han en akrobatisk atlet og spiller hovedrollen i en populær TVs-seire, han er en blodfan som har prøvd å mase seg til en gjesteopptreden i WWE i åresvis.  Stardust presenterte sin motivasjon i et intervju med Comicbookresources.com, og det er like far out som det bør være.