Portsmouth 2015 del 3


Portsmouth

Portsmouth

Siste hele dag i Portsmouth viste seg å være overskyet men mild. (Har du ikke lest de to foregående postene fra Portsmouthekspedisjonen, finner du dem her og her.)

Vi hadde vært tidlig ute for å kjøpe togbilletter til morgendagens hjemreiser.  En hjemreise som skulle vise seg mer  begivenhetsrik enn planlagt, men mer om det senere.  I alle fall fikk vi en snau halvtime på en benk utenfor inngangen til Royal Dockyards, som vi kunne bruke til å se på tidevannet komme inn, og studere alle de rare turistene som vimset rundt.

Så åpnet portene og vi kunne finne veien til dagens først severdighet.

HMS Warrior (1860)

HMS Warrior (1860)

HMS Warrior (1860)

HMS Warrior og søsterskipet hennes HMS Black Prince, var to 40 kanoners pansrede dampfregatter bygget for Royal Navy i 1859–61.  Det var første gang noen hadde laget et pansret krigsskip med jernskrog,  og det var et svar på franskmennenes Gloire, det første pansrede skipet som kunne operer på åpent hav.  Men Gloire hadde treskrog, og det var i Warrior kombinasjonen jernskrog, panser og dampmaskin ble bragt sammen for første gang. Hun opererte som del av styrken i den engelske kanal avbrutt av noen lengre gjestevisitter, men hun avfyrte aldri et skudd «i sinne» før hun ble dekomisjonert i 1883. Det var ikke så rart,  Warrior var nemlig så overlegen absolutt alt annet som fantes av marineskip, så det ville vært selvmord å prøve å engasjere henne i strid.

Kanondekket

Kanondekket

Men utviklingen går fort, og i 1883 ble hun altså strøket fra listene som aktivt skip, når en inspeksjon avslørte at to av mastene var råtne og måtte erstattes. (Årsaken til at det dampskip fortsatt var rigget med seil er enkel: «Kull er dyrt, vind er gratis.» Admiraliteten forventet at kapteinene bruket minst mulig kull på patrulje, men i stedet brukte seilene til fremdrift så langt det var mulig.) I dag er skipet utstyrt med stålmaster, med innvendige leidere.

Romtønna.  Det var først i 1970 ordningen med en daglig dose rom ble fjernet i Royal Navy

Romtønna. Det var først i 1970 ordningen med en daglig dose rom ble fjernet i Royal Navy

Hun ble liggende i havn som lager og depotskip, før hun i 1904 ble overført til Royal Navys torpedoskole i Portsmouth, og døpt om til Vernon III.  I 1923 ble skolen flyttet inn på land, og Warrior fikk igjen navnet sitt.  Marinen ville egentlig skrote henne, men takket være alle de utrangerte skipene som ble skrotet etter første verdenskrig var det liten etterspørsel, så hun ble liggende for anker frem til 1927. Da ble hun igjen bygget om,  denne gangen til en drivstoffbøye ved marinens depot i Llanion Cove. Under andre verdenskrig ble hun pansret med betong, og fungerte også som stasjon for en gruppe minesveipere.  Siden marinen ville bruke navnet HMS Warrior på et nytt eskortehangarskip, skiftet hun igjen navn, til Oil Fuel Hulk C77.

 

Om du lurer på hvorfor jeg ikke bygger skipsmodeller? Rigging!

Om du lurer på hvorfor jeg ikke bygger skipsmodeller? Rigging!

Så, på midten av 60-tallet begynte man å snakke om å restaurere skipet.  Men marinen ville ikke gi slipp på den praktiske hulken sin, og det kokte bort i kålen.  Først i 1976,  når det ble klart at depotet i Llanion skulle legges ned to år senere,  fikk prosjektet ny giv.

Skroget var i utmerked stand til å være over 100 år gammelt, men det det var et massivt prosjekt, som i stor grad var mer rekonstruksjon enn restaurering. Dampmotoren er for eksempel nå en replika i tynt stål, med noen få støpejernsdeler, som kun kan rotere ved hjelp av en skjult elektromotor. Mange av kanonene og våpnene om bord er kopier laget i glassfiber og resin, men det ble gjort et utsøkt arbeid for å sikre at skipet i dag fremstår så nær slik det gjorde som nytt i 1860.

Du kan løpe en hundremeter på dekk, uten større vanskeligheter.

Du kan løpe en hundremeter på dekk, uten større vanskeligheter.

Sammenliknet med HMS Victory som er snaue 100 år eldre, er det en massiv forskjell.  Her er det greit med plass under taket, selv for en på 2,09 på strømpelesten.  Og skipet er i tillegg overraskende lyst og luftig, siden det meste av vegger og tak er hvitmalt. I det hele tatt er den beste beskrivelsen av skipet «digert».  420 fot langt, med et mannskap på 700 og en  seilføring på 4500 m².  Vel verd et besøk!

MGB 81 "Spitfire of the Seas" (MGB=Motor Gun Boat)

MGB 81 (MGB=Motor Gun Boat, disse raske speedbåtene ble gjerne kalt «The Spitfire of the Seas» )

HSL 102 fra RAF. (HSL= High Speed Launch, oppgaven til disse båtene var å plukke opp piloter som var skutt ned over kanalen eller langs kysten)

HSL 102 fra RAF.
(HSL= High Speed Launch, oppgaven til disse båtene var å plukke opp piloter som var skutt ned over kanalen eller langs kysten)

HMS Alliance & u-båtmuseet i Gosport.

Etter Warrior tok vi waterbus’en over til Gosport, og The Royal Navy Submarine Museum. Her er det selvsagt HMS Alliance. En u-båt av A-klassen, igangsatt på slutten av 2. verdenskrig og levert i 1947.  Senere ombygget flere ganger og i aktiv tjeneste som hunter-killer under den kalde krigen. I 1973 ble Alliance tatt i bruk som skoleskip på u-båtskolen HMS Dolphin i Gosport, og i 1979 ble kjølen forsterket og båten ble satt på land som museumsskip.

Baugen på HMS Alliance

Baugen på HMS Alliance

En stor restaurering ble i gangsatt i 2011, og i mars i fjor åpnet HMS Alliance på ny.  Det er nå mulig å gå gjennom båten, du må bare registrere deg i resepsjonen på museet og få et puljetidspunkt. Du kommer da først inn i fremre torpedorom, slik det så ut på en typsik A-klasse ubåt under andre verdenskrig.  Her får puljen (8-10 stykker av gangen)  en introduksjon til ubåten fra en av de pensjonerte sjøfolkene som nå fungerer som omvisere. De er, som nær sagt all britiske museumsansatte,  joviale, hyggelige og meget kunnskapsrike, og de oser stolthet over sine objekter.

Fra torpedorommet følger du gangen v idere forbi messene og byssa, samtidig som du «reiser i tid»  gjennom 50 og 60-tallet,  og kan se hvordan innredning og tilpassinger endret seg.  Så kommer du til kommandorommet, slik det så ut på begynnelsen av 70-tallet.

Kontrollpanelet

Kontrollpanelet, mye å holde styr på!

Deretter er det motorrommet,  som holdt seg relativt uforandret gjennom 35 års tjeneste,  før du kommer til utgangen.  (Inngangen og utgangen i skutesiden er selvsagt laget med tanke på museumsgjester,  så lenge båten var aktiv var det luken i tårnet som var eneste inngang.)

Inngangen

Inngangen i baugen

Ubåtmuseet har også noen andre interessante objekt.  Miniubåten X-24 som to ganger lurte seg inn i Bergen havn på sabotasjeoppdrag under andre verdenskrig,  og Holland 1,  Storbritannias første ubåt.  Holland 1 overlevde på havets bunn i 70 år.  På vei til opphugging i 1913 sank båten,  og den ble først reddet i 1982, i overraskende god stand.

Holland 1

Holland 1

Ellers har museet det meste som kan forventes av et museet for britisk undervannstjeneste,  en rekke «Jolly Rogers», eller piratflagg.  Tradisjonen med piratflaggene oppstod etter at Admiral Sir Arthur Wilson VC, Controller of the Royal Navy oppsummerte sine tanker om det nye våpensystem  som «underhand, unfair, and damned un-English. … treat all submarines as pirates in wartime … and hang all crews» i 1901.

Sola hadde tittet frem og stekte godt,  og vi hadde blingset på når det var lunch for waterbus’en så vi fikk en halvtime ekstra i Gosport, til en is i skyggen.  Derfor var vi først tilbake i Portsmouth halv tre,  og da begynte det å bli tid for vår lunch.

Innsiden av X-24,  litt mindre armslag her!

Innsiden av X-24, litt mindre armslag her!

En hyggelig pub, med The Ashes på TV, og ciderfestival  (med Kopparbergs cider, men likevel), ble løsningen.  Vi bestemte oss for å stå over havne-sightseeing, og tok heller en pause på rommet  før vi rundet av dagen med mer shopping og middag.  (Bokhandlere er farlige saker!)

Hjemreisen

I utgangspunktet skulle det være grei skuring.  Direktetog fra Portsmouth til Gatwick, snaue halvannen time. Men så viste streikedyret det stygge hodet sitt, så direktetogene ble innstilt. Vi kastet oss derfor på første og beste tog nordover retning London.  Via høytaleranlegget fikk vi beskjed om at vi, og andre reisende til Gatwick  måtte gå av på Havant, første stopp på hovedlinjen.

Men når vi kom dit ble toget stående, før en konduktør kom løpende langs linjen og sa at alle skulle bare sette seg ombord igjen, vi skulle få bli med til Guildford.

Broder’n begynte å bli litt stresset,  men vi hadde heldigvis beregnet god tid.  Fra Guildford gikk det nemlig en real somleute til Redhill. Det stoppet på når sagt det som var av busstopp og melkeramper, men heldigvis er det ikke lange strekket.  Fra Redhill gikk det fire tog i timen til Gatwick, så da var vi safe,  og vi ankomm flyplassen ca en time før flyet skulle gå, med all verdens tid (når man kun reiser med håndbagasje.)

At Norwegianflyet var en halvtime forsinket fra Norge, og det var en rullestollbruker som måtte lastes ombord, gjorde egentlig ikke å mye,  vi var på vei hjem etter en minnerik tur til Englands marineby nr 1.