Portsmouth 2015 del 1


I fjor var jeg og broder’n en tur i London.  Vi lekte da med tanken på å ta en dagstur ned til Portsmouth, men det endte med at vi heller prioriterte ting å oppleve i hovedstaden.

Derfor var det kanskje ingen stor overraskelse at vi i år booket en tur til Englands svar på Horten,  marinebyen som er hjemhavn til 60% av Royal Navy og hjemstedet til Portsmouth Historic Dockyards.

Portsmouth flagg (via Wikipedia)

Portsmouth flagg
(via Wikipedia)

Portsmouth ligger ca 10 mil sydvest for London og er den eneste byen i UK som ligger på en øy.  Det bor ca 200.000 mennesker i selve Portmouth, noe som fører til at det er den tettest bebodde byen i UK (foran London).

Dag 1 – Ankomst

Vi tok Norwegian til Gatwick, og derfra var det tog nedover, med to togbytter underveis.  Selv om det var en liten forsinkelse på det ene toget, hadde det forplantet seg til somletoget vi skulle ta siste strekket, så det var ikke noe problem.

Vi hadde booket inn på 3-stjerners hotellet Kepple’s Head Hotel, bygget i 1779. Det er nedslitt, med en aura av forloren storhet, men det er ikke akkurat dyrt, ligger 100 meter fra togstasjonen, og ikke særlig mye lenger unna handleområdet Gunwharf Quays og porten til Historic Dockyard. Dessuten bød de på en real engelsk frokost, med pølser, tomatbønner, bacon, eggerøre og sopp.  I tillegg til masse toast og syltetøy, og en halvliter kaffe pro pers.

Hotellet. Vegg i vegg lå det en co-op som var åpen fra syv til 23,  veldig praktisk!

Hotellet. Vegg i vegg lå det en co-op som var åpen fra syv til 23, veldig praktisk!

Etter å ha satt fra oss bagasjen (som alltid reiste vi kun med håndbagasje,  mer trenger du ikke på 4 overnattinger), dro vi bort på Gunwharf Quays for å finne noe mat.  Løsningen ble den lokale Slug & Lettuce, som hadde all mat til halv pris på mandager.  Jeg gikk for en solid hamburger på 14 oz.  For sikkerhets skyld bestod garnityret av en rikelig mengde pulled pork og et grillet kyllingbryst, i tillegg til tomater, ost, salat, chips og jalapeno-pepper.

Dag 2 – Shopping

Gunwharf Quays var tidligere marinebasen H.M.S. Vernon, (opprettet i 1923), men før det hadde området helt siden 1700-tallet blitt brukt til ulike militære formål. I 1995 hadde ikke marinen lenger behov for området, og det ble solgt til private interessenter.  I 2001  åpnet så Gunwharf Quays som en blanding av leiligheter, retail outlets og spisesteder.  I dag er det ca 90 ulite outlets, over 30 butikker, ett casino og en kino med 14 saler på området.  Tenk det en skikkelig velykket utgave av Aker Brygge, men med bedre butikker og mye lavere priser.

Jeg trengte en ny skulderveske til kamera, men når man først går i slike butikker er det lett å rive seg med.  Dermed ble det også et par Adidas-sneakers satt ned fra £65 til £45,  før jeg fant en veske som var helt perfekt.  Det gjorde ikke noe at den hadde en førpris på £60 og nå kostet £12!

Med shoppingen unnagjort for i dag var det tid for å angripe museeene!

Antikviteter og Mary Rose

Det første stedet vi var innom på området var den fantastiske Antiques Storehouse. Skulle de friste med en huggert fra 1789? Eller en duellpistol fra 1810? Hva med et  sett medaljer til en pilot i Naval Air Service fra 1. verdenskrig?  Eller kanskje uniformen til en tysk feldwebel anno 1944?  En KGB-special Nagant-revolver fra den kalde krigen? Autografen til Winston Churchill?  Eller kanskje bare noen tinnleker fra mellomkrigstiden?  Denne butikken har det meste! Prisene er heller ikke så absurde som man skulle tro,  men særlig våpen kan være litt vanskelige å få gjennom tollen vil jeg tro! Med andre ord en real antikvitetsbutikk, med en naturlig slagside mot militaria av alle typer.

Vi bestemte oss for å ta museumsskipene i kronologisk rekkefølge, så da var Mary Rose,  Henrik VIIIs mektige carrack som sank i The Solent (havomårdet på innsiden av Isle of Wight) i 1545 under en trefning med den franske flåten, og mens kongen selv bivånet det hele fra Soutsea Castle. Skipet var da 35 år gammel, og hadde gjennomgått en utvikling fra middelalderens krigsskip der soldater ombord utgjorde slagkraften, til en mer moderne marine der bestykking med grove kanoner utgjorde slagkraften.

Deler av riggen ble berget like etter at skipet sank, og dykkere på 1800-tallet redde opp flere kanoner og løse gjenstander som ble solgt til museer,  men det var først i 1982 selve vraket ble hevet.  Det er i dag i de siste stadiene av konservering, forventet ferdig i 2017.

Publikum kan titte inn i tørkehallen via små glassvinduer

Publikum kan titte inn i tørkehallen via små glassvinduer

Metoden de bruker er kjent fra det svenske skipet Wasa som sank på jomfruturen sin i 1628.  Det vasstrukne trevirket kan nemlig ikke bare tørkes, porevannet utgjør det meste at styrken i materialet, så det må erstattes med en vokslignende substans.

Museet er veldig forseggjort, og presentere de tusenvis av gjenstander som ble funnet i og rundt vraket,  noe som gir et unikt øyeblikksbilde av hverdagen ombord på et 1500-talls krigsskip.

EN av de mange gjenstandene som var funnet i vraket var dette Backgammon-bordet. Brettspill: Også populært på 1500-tallet!

EN av de mange gjenstandene som var funnet i vraket var dette Backgammon-bordet. Brettspill: Også populært på 1500-tallet!

 

Det var naturlig nok også mye man kan si om de som tjenestegjorde ombord på skipet, og ble med det til bunns. I hvertfall mer eller mindre komplette skjellett ble funnet, og noen av dem har man identifisert som ulike representanter for mannskapet, selv om vi ikke har navnene deres.  (Det var over 400 ombord når skipet sank, og kun en håndfull overlevde,  men 400 år på havets bunn har naturligvis gjort sitt.)

Absolutt verd å få med seg hvis man skal til sør-øst England.

HMS Victory

Hva er det å si om HMS Victory som ikke er sagt fra før?  Nelsons flaggskip ved Trafalger var på det tidpunktet 40 år gammelt og hadde en ærerik karriere bak seg.  I 1824 ble hun konvertert til havneskip, men ikke hulket,  rett og slett fordi signifikansen av at det var her en av Englands største helter,  Admiral Horatio Nelson, mistet livet.  I 1922 ble hun satt i tørrdokk og satt i stand som museumsskip,  men hun er fortsatt listeførst som aktiv, og er i dag flaggskip for the First Sea Lord,  øverstkommanderende for Royal Navy.

Deler av master og rigg var tatt ned for sommeren på grunn av restaureringer.

Deler av master og rigg var tatt ned for sommeren på grunn av restaureringer.

Det betyr at hun er verdens eldste aktive marinefartøy, og amerikanske U.S.S. Constitution (fra 1794)  må litt fårete bære tittelen som verdens eldste, flytende, marinefartøy.

Skipet er trangt og mørkt, og det var nok ikke bare-bare å tjenestegjøre ombord på et slikt marinefartøy,  selv om ryktene om vilkårlige avstraffelser og seilere presset til å ta tjeneste er litt overdrevne. I motsetning til handelsflåten var du tross alt sikret både mat og en viss medisinsk oppfølging,  og kom det til slag kunne et velykket prise, sikre deg en halv årslønn i prisepenger. (Målet med en trefning på denne tiden var nemlig ikke primært å senke fiendens skip,  det var langt å foretrekke å ta skipet til fange, og belønningen for et slikt rov kunne være enorme, selv for en menig matros. Historien forteller om flere skip som skiftet hender opptil to og tre ganger mellom de ulike krigsmaktene!)

Trangt ja?  Nelson var jo en liten sprett, og et marineskip på begynnelsen av 1800-tallet var absolutt best egnet for de mer vertikalt begrensede av menneskeslekten.  På de lavere dekkene kunne det være en fri takhøyde på bare 5 fot,  snaue 1,50!

Lord Horatio Nelson of the Nile i egen lave person

Horatio Nelson, 1st Viscount Nelson, i egen lave person

Det er såklart et skip man må få med seg når man er i Portsmouth, og du skal ikke lete lenge før du finner referanser til Nelson eller hans legendarisk flaggbeskjed før slaget «England Expects Every Man Will Do His Duty».

Nelson ba egentlig om ordlyden "England confides every..."  men signalofficeren påpekte at det ikke var noen kortkode for "confides" så da måtte det bokstaveres,  "Expects" derimot...

Nelson ba egentlig om ordlyden «England confides every…» men signalofficeren påpekte at det ikke var noen kortkode for «confides» så da måtte det bokstaveres, «Expects» derimot…

Selve skipet er jo så gjennomrestaurert og passet på at det neppe er igjen så mange plankene som var ved Trafalgar i 1805, men det gjør egentlig ikke noe. Vi vet alle for glade engelskmenn er i å sette franskmenn på plass, og dette er på sett og vis en aldri så liten nasjonalhelligdom.  I så stor grad at når Tyskland bombet Portsmouth under andre verdenskrig skrøt de etterpå av at de hadde truffet Victory.  Engelske myndigheter var ikke sene om å motbevise påstanden, de skulle ha seg frabedt slikt skryt!

Innfelt plakett på akterdekket. Nelsons offisielle sekretær døde like i nærheten helt i starten av slaget når en kanonkule delte ham i to. Historien sier at de to delene ble dumpet over rekka uten sermoni så ingen skulle snuble i dem.  Noe sier med han neppe var veldig populær...

Innfelt plakett på akterdekket. Nelsons offisielle sekretær John Scott ble også drept omtrent her helt i starten av slaget når en kanonkule delte ham i to. Historien sier at de to delene ble dumpet over rekka uten sermoni så ingen skulle snuble i dem. Senere i slaget ble Nelson skutt på nesten samme sted,  og blodflekkene på buksen hans som er bevart, er fra John Scott sitt blod, ikke Nelsons eget.

Marinemuseet

Et monter i avdeling for Falklandskrigen, en av Royal Navys mer strålende kampanjer de siste 50 årene.

Et monter i avdeling for Falklandskrigen, en av Royal Navys mer strålende kampanjer de siste 50 årene.

Vi rundet av med en tur på Marinemuseet, eller for å gi dets fulle navn: The National Museum of the Royal Navy, Portsmouth. Det var selvsagt en egen avdeling for Nelson, med både hans personlige møblement, alskens souvernirer og memorabilia, portretter,  og en voksfigur i full størrelse, basert på de portrettene hans samtidige bedømte som mest naturtro.

På et slik museum kribler det dessuten litt ekstra i modellbygger-fingrene mine! 

På et slik museum kribler det dessuten litt ekstra i modellbygger-fingrene mine!

Årets særutstilling tar for seg Gallipoli-kampanjen under 1. verdenskrig. Det er jo 100 år siden i år, den var relevant for Marinen, ja den kostet faktisk Churchill stillingen som First Lord of the Admiralty!

Det bød seg også anledning til en sniktitt på HMS M33, som først åpner som museumsskip i august. M33 er en monitor av M-29klassen som deltok i  første verdenskrig og er det eneste gjenlevende skip fra Gallipoli-kampanjen.

HMS M33

HMS M33

Med såre ben og sekken full av souvernirer og brosjyrer var det å spasere hjem til hotellet, og slappe av en time,  før vi fant en passende italiensk restaurant på Gunwharf Quays å ta middag på.

(Historien om dag 3 og 4, og hjemreisen, kommer i morgen)