«The Park is Open»
Det er 22 år siden portene åpnet for den første utgaven av verdens mest ukontrollerbare fornøyelsespark: Jurassic Park. Etter den opplevelsen fikk vi to oppfølgere av variabel kvalitet. Derfor var det med spenning jeg sank ned i det myke skinnsetet på Nova for å se hvordan dinoland anno 2015 ser ut. La meg bare si at det ser strålende ut, og jeg har absolutt ingen problemer med å forstå hvorfor filmen slo Avengers rekord for beste åpningshelg både i USA og på verdensbasis.
Når det første store panoramaet brer seg over skjermen, og den velkjente musikken toner opp er alt som det skal. Michael Giacchino har overtatt for John Williams som komponist, men han har beholdt alt det essensielle. Og i likhet med en annen av årets storfilmer, Mad Max Fury Road, er dette ikke en reboot, det er en oppfølger som spinner videre på det etablerte universet.
Den nye opplevelsesparken, Jurassic World, har (skal vi tro nettsiden deres) vært i drift siden 2005. Doktor John Hammond har gått bort siden sist, og er erstattet av en ny hvitkledd direktør, Clair i Bryce Dallas Howards skikkelse.
«Dette kommer de nok til å ta opp på medarbeidersamtalen din»
Før jeg går videre, la meg først adressere brontosaurusen i rommet. Nei det er ikke slik ekte dinosaurer så ut. All verdens paleontologer har helt rett. Men det er forklart i filmen, i et brilliant metaøyeblikk. Dr Wu (den eneste rolleskikkelsen som er igjen fra den første filmen, fremdeles spilt av BD Wong) forklarer eieren Simon Masrani akkurat det.
Du ba ikke om realisme, du ba om «større», «farligere», «mer aggressivt», «flere tenner», jeg tror «kulere» var ordet du brukte i memoet, og det er det vi har skapt!
Så ja, når genetikerene skapte dinosaurene, så var ikke målet å lage en kopi av det opprinnelige dyret, de skulle lage noe som oppfylte de uvaskede massers oppfatning av hvordan de så ut og oppførte seg, for det er de som betaler inngangsbilletten og betalerfor hele gildet. Så at mosaauren er fire ganger for stor, og raptoren fjærløs er slik det skal være. Når de tette de genetiske hullene med fugl, frosk og fisk, så var det med ett mål for øyet. Og vips så er alle slike plothull tettet, så lenge vi godtar at i Jurassic-universet er genteknologien kommet litt lenger enn her i den virkelige verden.
Tilbake til filmen. Den gjør en del rett. For det første fremstår brødreparet Zach og Gray som er sent på langhelg til JW for å besøke tante Claire troverdige, uten at det blir for hollywoodsk. Og i motsetning til 99% av andre kids i amerikanske popcornfilmer er de hverken irriterende eller tar for mye plass i handlingen.
Vi slipper også helt unna den klassiske comic relief-karakteren: Klomsa som overlever på tross av sin komplette udugelighet i alle situasjoner. Det nærmeste vi kommer er Lowery, som både er kapabel og rasjonell.
Greit nok er det litt av en klisje at den tilknappede forretningskvinner blir til en fullblods actionhelt så snart hun må samarbeide med kjekkasen. Men selv det skal jeg la passere. For det første fordi Bryce Galla Howard takler skiftet så bra (med andre ord, hun fungerer bra både som stiv og stressa tårnfrid og barmfager og handlekraftig terminatrix). For det andre fordi hennes «Vi ha hatt én date, det gikk dårlig, nå må vi samarbeide»-kompanjong Owen tross alt er Chris Pratt.
Yeah…
Han er det nærmeste vi kan komme pre-1990 Harrison Ford. (Kanskje ikke så rart han spiller Marvel-universets svar på Han Solo?) Han klarer til og med få en skinnvest til å se kult ut, for svingende!
De fleste som har sett traileren har vel en formening om hva som skjer. For å skape mer inntekter har man gått helt vekk fra å lage dinoer som er faksimiler av historiske dyr. Indomitus rex skal bli den første «egenkomponerte» publikumsmagneten, men før de kan åpne utstillingen skal de bare gjøre den siste sjekken. Masrani insisterer på at Claire ber Owen, som egentlig jobber med langt mindre publikumsvennlige prosjekter for InGen, om en kvalitetssikring av innhegningen til den «uregjerlige kongen». Owen oppdager at de tydeligvis puttet både det ene og det andre i gencocktailen når de laget sin nye killer app, og dermed er katten ute av sekken, både billedlig og bokstavelig talt.
«Drogon…? Er det deg?»
Jeg skal ikke røpe mer av handlingen, men bekrefte at det er tett i tett med nostalgiske små drypp fra de første filmene, uten at det blir for påtrengende.
Så se å kom deg på kino!
Polar Coordinate 