Herbie på arbeidstjeneste i Ardennene (Ferdigbygget VW 82E)


Ferdigbygget!

Ferdigbygget!

Vi kjenner vel alle folkevognbobla. Eller Volkswagen Type 1, som den egentlig heter.  I 65 år ble den runde rare bilen produsert,  fra 1938 til 2003.  Og etter den tid er det kommet retromodeller, som fanger litt av stilen, om ikke mekanikken i originalen.

Men som så ofte med elskede gamlinger så var det harde kår i oppveksten.

Sommeren 1933 sitter Adolf Hitler ved et restaurantbord i München sammen med industrialisten Ferdinand Porche, og der drodler ned utkastet til  det som skulle bli den uhyre vellykkede bobla for Volkswagen (Som jo bokstavelig talt betyr «bil for folket»).

Skulle neste tro ha hadde kunstnergener...

Skulle neste tro han hadde kunstner-gener…

I en tid der bare de mest økonomiske elite eide biler, mente Hitler at alle mennesker skal kunne eie en bil og i tillegg trodde han at en smart design skulle signalisere  pålitelighet, glede og fritid.Porche tok med seg Hitlers ønske om en  enkel bil som skulle kunne transportere to voksne og tre barn i en fart av 100 km/t, og som ikke skulle koste mer enn 990 tyske riksmark hjem til fabrikken.  Han hentet inspirasjon fra sine egne sportsbiler, så vel som tsjekkiske Tatra og erfaringer fra Ford-konsernet om lavkost-produksjon.

I 1938 var det klart for produksjon av VW Type 1 og den markedsføres som  «Kraft durch Freude-wagen» (KdF-Wagen). Kraft durch Freude betyr  «styrke gjennom glede» og denne statlige organisasjonen var Nazi-Tysklands svar på Saga solreiser.  De organiserte ferieturer og cruise, drev feriekolonier, og organiserte diverse fritidssysler som regattaer og lignende.

Reklameplakat fra 1938

Reklamekalender fra 1939

Mye av Type 1 sine mekaniske deler og chassis ble delt med flere tyske militærkjøretøy, som Volkswagen Kübelwagen og Schwimmwagen.  Det betød at når krigen kom, kunne man raskt stille om produksjonen av sivile 2-hjulsdrevne «KdF»-personbiler,  til militære kjøretøy (selv om noen få sivile maskiner ble produsert for bruke av høyerestående nazister og dignitære).  De luftkjølte motorene til VW-maskinene gjorde de særlig egnet i Nord-Afrika, så fabrikken bestemte seg for å slo to fluer i en smekk, når Afrikakorpset etterspurte mer «passende» offiserkjøretøy, som samtidig var like driftsikre som VWs maskiner.  VW monterte det stilige og strømlinjeformede «KdF»-karosseriet fra en Type 1, på det forsterkede, firehjulsdrevne understellet til en VW Type 82 «Kübelwagen», og  Type 82E  var født!

Totalt ble det laget over 1500  slike «militær»-bobler  i ulike  varianter, (noen som kabrioleter,  noen med hevet understell for spesielle, omfangsrike dekk ment for snø eller løs sand, noen med store takluker og kraftige radioer til bruk som kommandovogner), av en total produksjon av Type 82 på 50435. De er populære restaureringsobjekter,  siden de teknisk sett er relativt like sine mer tallrike Kübelwagen-søstre, og karosseriet er beslektet med 50-tallsbobler. Samtidig skiller de seg ut på stevner siden de er noe fascinerende med noe så kjent og nusselig som en boble, i den settingen.

En Kübelwagen og en Type82E på et stevne

En Kübelwagen og en Type82E på et stevne

Byggesettet

Jeg har en svakhet for «softskins»  særlig sedaner.  Det er interessant med sivile design som åpenbart er militarisert i relativt sett hui og hast. Og Type 82E  har alltid vært noe ekstra. I utgangspunktet ønsket jeg meg Tamiyas sett i skala 1:48, men det fant jeg ingen steder. (Akkurat det har endret seg nå!)

I stedet fant jeg RPMs reboksing av CMKs byggesett i skala 1:35, første gang utgitt i 1998.  Det er ikke like rafinert som et vest-europeisk eller japansk byggesett,  det er litt flash, og du må frem med fil, slipepapir og putty både her og der.  Samtidig er det ikke noe å si på likheten med prototypen. Det er med andre ord litt «old school» modellbygging som skal til,  og det er en fin avveksling innimellom.

Dekalarket er spartansk, men det viktigste er der, nemlig lastestensilen til dørene.  (Dette var stensiler som var malt på de fleste lette militære kjøretøy som på et eller annet tidspunkt risikerte å fraktes med tog.)  En ting som derimot manglet var registreringsskilt. Så jeg laget et «frankenskilt»  av diverse gamle dekaler, siden det eneste jeg hadde liggende ellers var i skala 1:48 som er min foretrukne kjøretøyskala.  Jeg syntes det passet seg å lage et skilt for Reichsarbeitsdienst.

Reichsarbeitsdienst

Reichsarbeitsdienst (Riks-arbeidstjenesten) forkortet RAD, var en stor organisasjon etablert av Nazi-Tyskland som et byrå for å dempe virkningene av arbeidsledighet på tysk økonomi, militarisere arbeidsstokken og indoktrinere den med nazistiske ideologi. Det var den offisielle statlige arbeidstjeneste, delt inn i ulike seksjoner for menn og kvinner.

Fra juni 1935, måtte  menn i alderen mellom 18 og 25 avtjene seks måneder i RAD før sin militærtjeneste. Under andre verdenskrig ble tjenesten også obligatorisk for unge kvinner og RAD utviklet seg til en hjelpeformasjon som ga støtte til Wehrmacht væpnede styrker.  RAD ble klassifisert som Wehrmachtgefolge . Hjelpestyrker med denne statusen var ikke en del av militæret selv, men bidro med en slik viktig støtte som de fikk beskyttelse av Genevekonvensjonen. Noen av disse formasjonen, inkludert RAD, ble dog  i praksis militarisert.

Tiidlig i  krigen, som i kampanjene i Norge og Frankrike, ble hundrevis av RAD-enheter engasjert til å forsyne frontlinjetroppene med mat og ammunisjon, reparere ødelagte veier og konstruere og reparere flystriper. I løpet av krigen ble den RAD involvert i mange miltære prosjekter. RAD enheter konstruerte kystfestninger, (mange RAD menn jobbet på Atlanterhavsvollen), la ut minefelt, bemannede festningsverk, og utførte vakttjeneste på  vitale steder og krigsfangeleirer.

Rollen til RAD var ikke begrenset til støttefunksjoner. Hundrevis av RAD-enheter fikk opplæring som luftvernenheter og ble utplassert som RAD Flak-batterier. Flere RAD-enheter ble involvert i kamp på Østfronten som infanteri. Etterhvert som det tyske forsvaret ble ødelagt, ble flere og flere RAD-menn tatt i bruk som ordinære stridende. I løpet av de siste månedene av krigen dannet RAD-menn seks store frontlinje-enheter, som var involvert i alvorlige kamper. På vestfronten ble RAD tropper brukt som forsterkninger til det 9. SS Engineer Abt (under SS-kaptein Moeller) i kampene for å gjenerobre den nordlige enden av broen i Arnhem fra britiske fallskjermjegere,  under Operation Market-Garden i september 1944.

Modellen

Fraktstensil, en viktig detalj

Fraktstensil, en viktig detalj

Farge på kjøretøyet sa seg selv,  Dunkelgelb  var standardfargen for alt tysk maskineri i Europa etter 1943. Jeg lekte med tanken på å male noe kamuflasje, men det var ikke så vanlig på kjøretøy som i utgangspunktet var tenkt brukt bak frontlinjen.  I stedet valgte jeg å bruke den stor dekalen av et Naziflagg for å gjenskape noe som tyske styrker gjorde i situasjoner der risikoen for feilidentifisering fra luften var stor.  Man spente opp et flagg å det var synlig fra luften,  slik at ens egne luftstyrker ikke feilaktig skulle foreta bakkeangrep.

En amerikansk Sherman-tank, overtatt av tyske styrker, merket med flagg og håndmalt beskjed på siden.

En amerikansk Sherman-tank, overtatt av tyske styrker, merket med flagg og håndmalt beskjed på siden.

En Type 82E kan jo fra luften tas for å være en ukjent rekognoserings-vogn, og på vestfronten i 1944 var det alltid uklare frontlinjer.

Hjemmelaget registreringsskilt (Kun foran, men det var ikke så uvanlig på slutten av krigen)

Hjemmelaget registreringsskilt (Kun foran, men det var ikke så uvanlig på slutten av krigen)

Den todelte bakruten er klassisk

Den todelte bakruten er klassisk

Noen ting forandrer seg kke: Euro for skala

Noen ting forandrer seg kke: Euro for skala