Mad Max: Fury Road – «What a day, what a lovely day!»


Immortan Joe

Immortan Joe

Det er ikke så ofte George Miller lager film, og de siste 10 årene har han foretrukket dyr i hovedrollene.  Være seg spegriser eller pingviner, det har vært lite action!  Men når han tok opp hansken igjen for å fortsette sagaen om politimannen Max Rockatansky i Australias post-apokalyptiske ødemarker, var jeg ikke vanskelig å be. 

Siden sist har Mel Gibson blitt gammel og krakilsk, så det var tid for en ny mann i hovedrollen. Så det var Tom Hardy, som jo ikke ukjent med roller der han har noe foran munnen i store deler av filmen,  som fikk ansvaret, med Gibsons velsignelse.

Max har alltid vært en mutt einstøing, og det blir ikke bedre av at han nå plages av minnene om alle de menneskene han har prøvd å redde, men mislykkes. (Se «Mad Max 2: The Road Warrior» og «Mad Max 3: Beyond Thunderdome»)

Egentlig spiller ikke Max hovedrollen i sine egne filmer,  og her er det Imperator Furiosa  (Charlize Theron)  som er den det dreier seg om.  Max har blitt tatt til fange av klanen til den spinnville krigsherren Immortan Joe (Hugh Keays-Byrne).  Han styrer klanen med jernhånd  og Max får munnkurv og tas vare på som bloddonor.

Når så Furiosa hopper av, og dessuten har tatt med seg alle Joes avlskvinner,  så starter jakten.  Nux (Nicholas Hoult)  nekter å gi fra seg jobben som pilot på en av forfølgelsesbilene, og tar med seg Max som en levende blodpose.

Tre av Joe's "koner": The Dag, Cheedo the Fragile og Toast

Tre av Joe’s «koner»:  The Dag, Cheedo The Fragile og Toast

Det er selvsagt mye biljakt,  det er jo liksom greia med disse filmene.  Men til å være en veldig lineær og enkel fortelling, så får de fryktelig mye ut av plottet.  Det hjelper kanskje at filmen ble filmet i kronologisk rekkefølge,  og at CGI ble brukt med nennsom hånd. Kun når terreng og bakgrunn måtte fikses på, (selv ikke den namibiske ørkene har alt), eller for å kamuflere wire og sikkerhetsutstyr i stuntene.  Ja og for å fjerne den manglende armen til Furiosa, såklart.  (Theron ofret håret for rollen, det hadde vær for mye forlangt om hun skulle ofte en arm også.)

Dette er på sett og vis enn reboot av Mad Max-franchisen, men samtidig bryter den ikke direkte med de foregående filmene.  Max har fortsatt en kneskinne etter skadene han fikk i den første filmen, og Max trofaste Interceptor starter filmen mer eller mindre i samme tilstand den var etter eventyret i Thunderdome. Det er dessuten en mini-cameo av den opportunistiske gyrokapteinen,  eller i det minste hodeskallen hans!  Det virker også som om alle kjøretøyene i filmen er basert på biler og motorsykler produsert før 1990,  så de ikke bryter med den etablerte estetikken. Jeg liker også at det er en indre logikk i hvordan dette helvetesscenarioet er organisert, med separate klaner (med hver sin unike stil)  for de ulike territoriene. Dermed går filmen ikke i «Waterworld»-fella. Immortan Joe er en megaloman drittsekk, men det er underforstått at han er bare en av mange slike småkonger, og ikke unik.

Det som virkelig trekker opp filmen er hvor fargesterk den er.  Alt for ofte blir post-apokalyptiske filmer laget veldig desaturerte, alt er enten grått eller brunt.  Her spruter det formelig farger (og flammer, og kroppsdeler). Filmen fotograf, John Seale, fikk streng beskjed av Miller om å holde hovedpersonene sentrert i bildet uansett hva som skjedde, så den frenetiske klippingen ikke skulle virke forstyrrende,  og det fungerer utmerket!

Filmen har altså fortjent fått mye skryt, så det er ingen overraskelse at Tom Hardy er signert for ytterligere tre filmer. Den neste er allerede navngitt, det blir Mad Max: The Wasteland.