Leselystig 5: Berlins siste soldat


Noen ganger er jeg verdens enkleste menneske å finne på gaver til.  Du kan aldri ha «for mange» bøker, akkurat som du ikke kan ha «for mye» penger eller «for lang» ferie. Som hos menn flest «books about war» er en slager.  Legg til at jeg har en fasinasjon for skjebnetunge dommedagsvisjoner der protagonistene er dømt til undergang, men nekter å gi seg for det, og du kan skjønne hvor lillebror traff innertier med følgende bursdagsgave.

(Vega)

(Vega)

Berlins siste soldat
Av Helmut Altner (oversatt fra engelsk utgave av Roger Ødegaard)
Vega forlag  ISBN:9788282113021
289 s. Pris: 106,- (adlibris)

17 år gamle Helmut Altner er del av «28’årgangen».  Nazitysklands siste halmstrå i kampen mot «verdensbolsjevismen». I april 1945 innrulles han i Heer, klemmer sin mor adjø, og går gjennom en høyst rudimentær opplæring før han sendes til fronten for å få sin ilddåp.

Han havner rett i ildmørjen av den Røde armees siste fremstøt over elven Oder og avdelingen hans må ta bena fatt, og marsjere hjem til Berlin.  Heldigvis for dem, og symptomatisk nok for krigen på dette tidspunktet, er det en høyst overkommelig oppgave, siden det ikke er snakk om mer enn 4-5 mil i luftlinje!

Tilbake i Berlin blir han flyttet fra enhet til enhet, etterhvert som overlevende soldater blir rasket sammen i midlertidige enheter, sammen med mer eller mindre «frivillige» Volksturm og kontorister og andre som aldri har hatt reell kamperfaring.

Heldigvis for Helmut lærer han fort, og han har forlengst forsont seg med at dette går til helvete, men det er ingen grunn til ikke å forsøke. Kun de mest naive har fortsatt troen på Goebbels insisterende nyhetsbullentiner om mirakelvåpen, eller en separatfred i vest, så amerikanske styrker vil komme Berlins forsvarere til unnsetning.  (Det siste var faktisk en tysk strategi.  Tyske styresmakter hadde helt korrekt sluttet seg til at Churchill hadde omtrent like lite til overs for Stalin som for Hitler, men de hadde undervurdert hvor krigstrette amerikanerne var, og det faktum at disse også hadde et Japan å bekjempe.)

Helmut er med på harde gatekamper, klaustrofobiske trefninger i T-banetunellene og tilbringer en natt i det uinntakelige Flak-tårnet i Zoo.

Selv de enorme mengdene bober sluppet over den tyske hovedstaden kunne knapt lage nevneverdige skader på denne betongkolossen. (Bildet er hentet her.)

Selv de enorme mengdene bomber sluppet over den tyske hovedstaden kunne knapt lage nevneverdige skader på denne betongkolossen. (Bildet er hentet her.)

Til slutt er han med på det febrilske forsøket på å bryte ut vestover for å knytte seg til General Wencks styrker i vest.  Denne 12. armeen hadde man i det lengste håpet skulle komme Berlin til unnsetning. Problemet var at alt 27. april hadde de russiske styrkene nord og sør for Berlin etablert kontakt og avskåret byen. Det var lite de tyske generalene Wenck og Busse (kommandant over 9. arme) kunne gjøre.

Hitler hadde godkjent en evakuering av tyske styrker og sivile i Berlin, kort tid før han begikk selvmord, men Goebbels, Gauleiter for Berlin, hadde gitt kontrabeskjed så lenge forhandlingene med vestmaktene, via svenske diplomatiske forbindelser, fortsatte.  Når det ble klart at det ikke ville være mulig å få i stand en separatfred, var det for sent.  General Weidling besluttet derfor at han ville kapitulere og overgi byen til russerne, men han godkjente at de som ønsket å forsøke å bryte ut vestover skulle få anledning til dette før kapitulasjonen.  Dette måtte skje natt til 2. mai, og på grunn av overforfriskede russiske styrkers feiring av 1. mai (i.e. de var drita fulle)  så klarte mange, både sivile og militære å bryte gjennom blokaden.

Det var faktisk det som ble Wencks viktigste gjerning.  «Guttegeneralen» tok hånd om en enorm mengde flyktninger fra Berlin og Berlins forsteder, og en periode forsynte de over en kvart million flyktninger.  Hans støt mot Berlin ansees av mange historikere ikke så mye et forsøk på å befri Berlin, som å skape en korridor for flyktninger fra et omsirklet Berlin og inn i den amerikanske sonen. Amerikanske styrker var ansett som langt mer humane mot sine fanger enn russiske styrker, som ikke gikk av veien for summeriske henrettelser av krigsfanger.  (Dette hadde delvis sammenheng med russisk doktrine, delvis med et ønske om hevn etter mange års blodige slag på østfronten, og delvis med det faktum at de russiske styrkene hadde enorme forsyningsproblemer som det var, om de ikke også skulle forsyne massive mengder flyktninger og krigsfanger.)

Det du fort biter deg merke i underveis i lesninger er den litt nonchalante måten det tyske folk går inn i undergange. De vet inderlig vel at det ikke er noe håp, at lederne ikke har noen ess i ermet, og at det ikke er noen realistisk sjanse til å vinne krigen. Men de nekter å bare la seg beseire. Enten det er dekadente yrkesoffiserer som ser sin karriere og formue gå opp i røyk, SS-frivillige tenåringsjenter mest opptatt av sex og sprit i en flukt fra virkeligheten, eller 12 år gamle Hitlerjugendgutter som alt er for veteraner å regne, Helmut støter på alle typene.  Det er lite sutring, og mye likegladhet. Når du har en forventet levetid som ikke måles i uker eller dager, men i timer,  er det ikke så rart det blir en ganske kynisk livsinnstilling som råder.

Det hele selvsagt satt i rammene av et byråkrati uten like. Som når de får en forsyning med antikvariske våpen av italiensk fabrikat, og må signere i triplikat på at de har mottatt våpenet. (Før de får en time eller to på å prøve å finne ut hvordan det fungere, og om det er noe ammunisjon som passer.) Helmut er kløktig nok til å skaffe seg automatvåpen så ofte han får sjansen, siden de er letter å bære, og mer effektive i strid…

Boka baserer seg på Helmuts dagbok. Han overlevde 18 måneder i russisk fangenskap og når han slapp fri omarbeidet han dagboken til et manuskript.  Etter å ha fått godkjenning av den amerikanske okkupasjonsmakten og etter å ha fått skaffet papir til trykkingen, ble den utgitt i Offenbach i 1948 som «Totentanz Berlin» i et opplag, og ble med det en av de første litterære utgivelsene i Tyskland etter krigen.  Den amerikanske oversetteren Tony Le Tessier kom over et eksemplar,  og tok kontakt med Altner.  En oversatt utgave, utstyrt med fotnoter som klargjorde og belyste situasjonene Helmut kommer opp i, ble så gitt ut, og det ble en stor suksess. Den norske utgaven er en oversatt utgave av den engelske,  som både er gitt ut som «Berlin Soldier» og «Berlin, The Dance of Death».

Den er ikke like ravsvart og galgenhumoristisk som bøkene til Sven Hassel, selv om det naturligvis er noen likheter. Den er spennende uten å bli overdrevet,  og gir alt i alt et interessant innblikk i et samfunn i full oppløsning vi ikke har sett maken til siden Romerrikets fall. Og den maler et overbevisende portrett av en situasjon som bringer frem både det beste og verste i menneskedyret.

Helmut Altner døde i 2007, etter en karriere som journalist og korrespondent.