Luftwaffes rariteter del 4


Ho229 (www.luft46.com)

Datagrafikk av Ho229
(www.luft46.com)

Det begynner å bli en uke siden forrige artikkel i serien «Luftwaffes rariteter»  men sånn kan det gå når ferien er over.  Særlig siden jeg sørget for å bruke frihelgen til å bygge modeller, i stedet for å skrive om dem.

Men tiden har kommet til å ta for seg de ideene som *nesten* tok av, bokstavelig talt.  Men ett unntak er dette maskiner som i det minste kom på prototype-stadiet, der det ble laget fysiske modeller og  gjort prøveflyginger (eller forsøk på prøveflyginger.

Den første stealthbomberen – Ho229

Ho229 (Wikipedia)

Ho229
(Wikipedia)

Horten H.IX var Hortenbrødrene sitt forslag til et haleløst jetfly med to jetmotorer og en ekstremt aerodynamisk utforming.  Det var faktisk tilnærmet «stealth» i forhold til sine samtidige radarsystem. (37% mindre signatur) Siden Horten var et designbyrå, ble kontrakt for produksjon gitt til Gotha.  Derfor omtales designet også som «Gotha Go229», men RLMs  designerte flyet som Ho229, så det er det korrekte. (Man kan argumentere for at den riktige nomenklaturen ville være Gotha Ho229,  sammenliknet med Focke-Wulf Ta152, en videreutvikling av Fw190D som fikk benevnelsen etter designer Kurt Tank.)

Flyet var ett forsøk på å oppfylle Gørings ønske om en «3×1000» bomber.  Et fly som kunne frakte 1000 kilo bomber 1000 km i en hastighet på 1000 km/t.

Første flygning var med som et glidefly, i mars 1944. Gøring hadde tro på prosjektet og bestilte en prøveserie før første flygning under egen motorkraft. Det skjedde først 2. februar 1945.  På dette tidspunktet var Horten-brødrene opptatt med Amerika-bomber-prosjektet så det var Gotha som hadde ansvaret for videreutviklingen.  Flere prøveflyginger ble gjennomført, og designet viste seg ganske funksjonelt, selv om det hadde den tradisjonelle ustabiliteten som kjennetegner haleløse design. En simulert kamp mot en Me262-jager visste av Ho229 hadde et markert overtak,  og selv en hårdhendt landing som medførte behov for nytt understell på testflyet la ingen demper på stemningen.

Det endret seg 18. februar når en av motorene tok fyr under en prøvetur.  Piloten, den erfarne testpiloten Erwin Ziller gjorde flere manøvre tilsynelatende i et forsøk på å slukke brannen og redde prototypen.  Han kontaktet ikke bakken på radio, eller skjøt seg ut,  og når flyet styrtet i utkanten av flybasen  ble han kastet ut. Han døde noen uker senere av skadene, uten å ha kommet til bevisstheten.  At flyet ble tatt opp i «Nødjager» programmet i mars 1945 var liten trøst, siden krigslykken hadde snudd. Den forbedre prototypen (V3)  var ikke ferdig når amerikanske styrker erobret fabrikken, og den halvferdige prototypen ble, sammen med en glider, fraktet til USA  (i den før nevnte «Operasjon Binders»).

Prototypen har siden den gang vært lagret på Smithsonians lager, se bildet over, og er den eneste gjenværende tyske jetprototypen.

Produsent: Gotha (etter en design av Horten)
Under utvikling: 1944-45

Total antall prototyper: 3 prototyper
Testflygning: Ja
Byggesett: Revell Nr:04312 Horten Go229 (2006)
Status: Ubygget på lager (Settet til Revell over)

Ulykkes-ravnen – Ta183

Ta183 (Wikipedia)

Ta183
(Wikipedia)

Focke-Wulf Ta 183 «Huckebein», oppkalt etter en ulykkesfugl i en illustrert historie fra 1867,  var Kurt Tank og Focke-Wulfs forslag til en ny og forbedret jetjager, en 2. generasjons jetjager, mer strømlinjeformet og kraftfull enn Me262.

De første utkastene ble laget i 1942, og prosjektet gikk gjennom flere stadier.  Men ingen av de kom lenger enn til modellstadiet for tester i vindtunneler. Etter krigen flyttet Kurt Tank til Argentina og tok opp igjen designet, noe som resulterte i  IAe Pulqui II. Denne argentinske jetjageren ble prøvefløyet, men det var fremdeles en del barnesykdommer å rydde av veien.  Perons fall i 1953 og tilgang på billige brukte jetjagere etter Korea-krigen førte til at prosjektet ble lagt på is.

Det er også tydelig at mange tidlige russiske jetfly hadde hentet mye inspirasjon og ideer fra de tyske forløperne. Russiske styrker kapret et komplett sett arbeidstegninger. Disse ble sendte hjem til Moskva der de ble gitt til designbyrået Mikoyan-Gurevich. Det er lett å se likheten mellom Ta183 og den svært suksessfulle og masseproduserte MiG-15.

«Produsent»: Focke-Wulf
Under utvikling: 1942-1945 

Total antall prototyper: 0 (kun skalamodeller for vindtunnel-testing)
Testflygning: Nei
Byggesett (1:72): Revell Nr:04343 Focke-Wulf Ta 183 ‘Huckebein’ (1995, basert på PM Models sett fra 1990)
Byggesett (1:48): AMtech nr484601 Ta-183 Huckebein (2001, også gitt ut av Tamiya sammen med et Kettenkraftrad i 2006)
Status: Ikke i samlingen

Franken-flyet – AS-6

Sach AS-6 (discaircraft.greyfalcon.us)

Sach AS-6
(discaircraft.greyfalcon.us)

Bonden Arthur Sach var en uskolert flyentusiast som hadde latt seg fascinere av hvordan de runde serveringsbrettene på den lokal ølstua kunne seile gjennom luften.  Han begynte derfor å sysle med ulike design med sirkelrunde vinger.  Det første forsøket AS-1 var en fiasko under luftsportstevnet i Leipzig i 1939.  men Ernst Udet oppmuntret Sach og foreslo at han fortsatte med eksperimentene sine. Tyskland var definitivt i en «can do» fase.  Han slo seg ned i nærheten av flybasen Brandis, Nazi-Tysklands svar på Area 51, og fikk tilgang på en hangar og en gjeng mekanikere.

Sach var nå klar for å prøve seg med pilot, og AS-6, logisk nok hans sjette prototype, var større enn de foregående.

Han bygget flyet på Mitteldeutsche Motorwerke, med siste finpuss i en hangar på selve basen.  Vingene konstruerte han selv, men motoren var Argus As10C-3 motor fra en Bf108 Taifun, på 240 hester som drev en enkel tobladspropell i tre. Cockpiten og understellet var hentet fra en kassert Bf109B-jager. Haleror var mest sannsynlig hentet fra en Siebel Si202 «hummel» sportsfly.

I februar 1944 ble det gjort forsøk på taksing i lav og høy hastighet, og det ble fort klart at kontrollflatene havnet i et vakum skapt av vingene.  Løsningen ble å flytt landingsstellet bakover (så angrepsvinkelen ble bedre) men det gjorde flyet fortungt.  De lokale mekanikerene lot seg ikke stoppe.  Haleroret ble utvidet med bølgeblikk, og bremser fra en Ju88 ble montert for å gi piloten bedre kontroll.

AS-6 (www.luft46.com)

AS-6 fotografert i hangaren under ombyggingen våren 1944
(www.luft46.com)

I april 1944 var det tid for ett nytt forsøk, men selv etter 500 meter lettet ikke flyet mer enn ett lite hopp.  Et fjerde forsøk førte til et litt større hopp, og et fly som dro ukontrollert ut til høyre, siden de små vingene ikke kunne motvirke vrikraften til motoren. Flyet hadde en delvis kontollert nødlanding der understellet kollapset. En noe rystet pilot anbefalte Sach mer arbeid med prototyper i vindtunnel! I tillegg mente han at det ville lønne seg å montere en sterker motor, for eksempel fra en kassert Bf109-jager.

Der kunne historien stoppe om ikke den berømte JG400 som fløy rakettflyet Me163 ankom Brandis sommeren 1944.  De hadde masse erfaring med små, tempramentsfulle fly og plutselig var det ingen mangel på potensielle testpiloter med nerver av stål.

Oberleutnant Franz Roszle bestemte seg for å forsøke å få flyet pilotene hadde døpt «bierdeckel» (ølserveringsfatet) til værs. Han ga full pinne, og klarte et nytt, solid luftsprang.  Flyet var ikke blitt mer medgjørlig, så resultatet var en ny nestenstyrt.  Roszle signerte på vurderingene til den forrige testpiloten.  Men pilotene i 1./JG400 hadde alt funnet ut at flyet i produksjon burde få kallenavnet «Gribben»  siden det nesten ikke fløy, og var satt sammen av rester av flyvrak. En kort tid var det snakk om at prosjektet skulle få en offisiell RLM-kode (Me600)  men på tross at Sach tilbragte resten av krigen ved tegnebrettet og jobbet med forbedringer, ble det aldri flere forsøk med det sirkelrunde flyet.  Prototypen gikk tapt under et amerikansk luftangrep i 1945, men var alt da mest for et vrak å regne. 

«Produsent»: Arthur Sach m/venner.
Under utvikling: 1944-1945

Total antall prototyper: 1
Testflygning: Tja…
Byggesett (1:72): Special Hobby Nr. SH72014 Sack AS-6V 1 (1998)
Status: Ikke i samlingen

Himmlers SS-luftvåpen – Ba349 Natter

Ba349 vist frem i USA etter krigen (Hakekorsene på vingene er malt på i ettertid og er ikke autentiske tyske markeringer)  (Wikipedia)

Ba349 vist frem i USA etter krigen (Hakekorsene på vingene er malt på i ettertid og er ikke autentiske tyske markeringer)
(Wikipedia)

Tyskland hadde i 1943 innsett at de hadde et problem.  Enorme allierte bombeangrep reduserte tyske byer til ruiner.  Det ble utlyst en konkurranse om et billig og effektivt mottrekk.  Mange av konseptene var i praksis bemannede bakke-til-luft-raketter. Et av det mest ekstreme forslagene kom fra Erich Bachem.  Hans «Natter» (snok)  var en videreutvikling av et konsept han hadde jobbet med hos Fieseler, Fi166. Flyet ville ta av vertikalt og dermed være uavhengig av flyplasser og rullebaner. Det ville bli drevet av en rakettmotor, og selve styringen inn mot målet ville en autopilot ta seg av.  Den relativt utrente pilotens oppgave var å sikte flyet inn på formasjonen av allierte bombere i de siste sekundene før angrepet og avfyre flyets ladning med raketter lagret i nesen. (24 R4M-raketter var planen.) Piloten ville så glidefly ned til ca 3000 meters høyde, siden rakettmotoren ville være tom for drivstoff. Der ville flyet dele seg i to når han utløste en eksplosjonsbolt, og piloten og bakre del, med den verdifulle motoren ville dale til bakken i hver sin fallskjerm, mens nesen på flyet var bruk-og-kast. (Du trodde forrige fly var i overkant kreativ?) Det var svært viktig for Bachem å påpeke at dette ikke var tenkt som et selvmordsvåpen, og at pilotens sikkerhet og overlevelsesmuligheter var satt i høysete!

Ba349 i  Deutsches Museum, malt som M-17  (Wikipedia)

Ba349 i Deutsches Museum, malt som M-17
(Wikipedia)

Luftwaffe og RLM var ikke overvettes imponert, og takket nei til ideen.  Men det hindret ikke Bachem. Heinrich Himmler hadde alt skaffet seg sin egen private hær parallelt med Wehrmacht,  det beryktet Waffen-SS. Nå så han muligheten for å gjøre SS til en maktfaktor i luften. I en privat audiense lovet han Bachem økonomisk og politisk støtte for prosjektet.  RLM lot motvillig SS overta prosjektet, men satte strenge krav om hvor asketisk og enkelt flyet måtte konstrueres.Ulike forsøk og beregninger tydet på at designet som sådan var solid, og arbeidet fortsatte med vindtunnelforsøk med skalamodeller.

I August 1944 var den første prototypen klar. Normalt sett ville den vært kjent som V-1 (Versuchsmuster 1) men først omtalt som BM-1 (Baumuster1) senere bare M-1. Det ble gjort glideforsøk bak en He111.  Men det reise seg tvil om slepewiren og landingshjulene montert på prototypen påvirket resultatet, så testpiloten Hans Zübert gjorde et vågalt forsøk med fri glideflyging og kunne rapportere at det fløy utmerket!

Neste forsøk var vertikale utskytinger, denne gangen uten pilot.  I januar 1945 hadde RLM begynt å mase på fortgang i prosjektet, og testingen ble kuttet og forsert.  Bachem var bekymret for at man gikk for fort frem men 1 mars 1945 spente den ungen testpiloten  Lothar Sieber seg inn i M-23 for den første bemannede testflygingen med rakettoppskyting.  Den gikk ikke som planlagt.  I ca 100 meters høyde slites cockpithetten av flyet, det skjener ut i 75° vinkel (fra horisontalen) og forsvant i skydekket. Etter et minutt kuttet motoren og flyet styrtet i bakken, med katastrofalt resultat.  Bachem antok at aksellerasjonen fra utskytingen (over 3G) hadde fått Siebel til å trekke til seg stikka,  flyet hadde fått en slagside og cockpithetta hadde blitt revet av, og med den hodestøtten til piloten.  Om ikke det brakk nakken hans ville det utvilsomt slått han bevisstløs. Sieber hadde blitt den første mann i historien til å ta av vertikalt fra bakken under ren rakettkraft, men det var en mager trøst.

Bachems teori om at oppskytingen burde gjøres med autopilot ble forsterket, men det ble ingen flere testflyginger før krigen var over. 10 maskiner ble produsert og  definert som operative «K-maskiner» for Krokus-Einsatz (Operasjon Krokus) i april 1945, og det ble også konstruert en mobil utskytningsrampe, men de ble aldri tatt i bruk.

Amerikanerne fikk i sluttfasen av krigen fatt fire maskiner, og lovet en av dem til britene (den ble aldri levert) men russiske styrker fikk tak i en maskin som var sendt som utgangspunkt for masseproduksjon til en ny fabrikk i Thuring.

Det er kun bevart en autentisk Ba349 i dag, den er lagret, men ikke restaurert, i samlingen til «The Paul E. Garber Preservation, Restoration, and Storage Facility» i Maryland.   Deutsches Museum har en Natter som er satt sammen av enkeltdeler produsert under krigen, i tillegg er det laget flere statiske replikaer  til ulike samlinger.

«Produsent»: Bachem-Werk /SS Waldsee
Under utvikling: 1944-1945 

Total antall prototyper: 36 (10 definert som operative men aldri brukt)
Testflygning: Ja
Byggesett (1:72): Brengun Nr. BRP72001 Bachem Ba-349A Natter (2012)
Status: Ikke i samlingen

Det var et lite utvalg av de mer aparte tyske prosjektene.  Det er selvsagt flere å ta av, og hvem vet, kanskje det blir en «Luftwaffes rariteter 5».  Eller kanskje jeg skal ta for meg rariteter fra andre nasjoner.  Både i USA og Japan var det mange produsenter som var mer kreative enn kanskje sunt er…