Luftwaffes rariteter del 2


Flyvende replika av en Me262B-1 (Wikipedia)

Flyvende replika av en Me262B-1
(Wikipedia)

I første del av denne artikkelserien tok jeg for meg de flygende raringene som fortsatt brukte den velprøvde propellen som fremdriftsmetode.  Denne gangen skal vi ta for oss kvantesprangene som nådde operativ status, med jetmotor!

Gamechanger – Me262 Swalbe/Kanonvogel

Me262A (Wikipedia)

Me262A
(Wikipedia)

Kanskje en av verdenshistoriens mest berømte og beryktede maskiner. Verdenshistoriens første operative jetjager, mest på tross av, enn på grunn av nazistene.  Arbeidet med prototypen begynte alt før krigen brøt ut, men problemer med å sikre driftsikkerhet, og nazistenes insistering på at flyt skulle brukes til bombetokt førte til enorme forsinkelser.

Derfor var det først i 1944, over tre år etter at prototypen fløy første gang (med propellmotorer) og to år etter den første flyvingen med jetmotorer, flyet kom i operativ tjeneste. Da var det egentlig for sent.  Amerikanske bombetokt gjorde industriell produksjon vanskelig, og det var en stadig mangel på drivstoff (selv om jetmotorer er langt mer tilgivelig når det kommer til drivstoff enn stempelmotorer).  Adolf Galland,  leder for det tyske jaktvåpenet sa etter krigen at om han hadde fått 300 jetjagere sommeren 1944, og kunnet håndplukke piloter slik han gjorde det vinteren 44/45  så kunne han stoppet de amerikanske dagbomberaidene i løpet av en uke eller to.  Det høres voldsomt ut, men det er neppe langt fra sannheten.  På tross av at de kun fikk noen få måneder tjeneste, i en periode der Tyskland bokstavelig talt stod med ryggen mot veggen, ble det rapportert 542 nedskytinger.

Amerikanske historikere sier på sin side at det var en lykke at Hitler saboterte prosjektet slik han gjorde, for det var rett og slett ikke noe mottrekk mot Me323 som avskjæringsjager.  De hadde et hastighetsovertak på over 300 km/t, og med ikke mindre enn fire 30mm automatkanoner kunne de lett angripe selv de største og best forsvarte bombeformasjonene uten frykt.

Det eneste mottrekket USAF fant var å patruljere i nærheten av de flybasene de viste Me323ene opererte fra. Når de oppdaget noen på vei inn for landing, kastet de seg i fandenivoldsk stup for å presse flyet sitt opp i tilsvarende hastighet som jetjageren. Så var det bare å  håpe at de mange forsvarende tyske propelljagerflyene sov på vakt, at ikke vingene på ens eget fly ble revet av i det man trakk ut av stupet, og at man klarte å få klemt inn nok treff til å få fienden til å styrte.

Etter krigen ble noen maskiner brukt av det Tsjekkoslovakiske luftforsvaret frem til 1951,  mens deler av designet ble brukt av amerikanerne i arbeidet med deres etterkrigsjagere.  Særlig de tilbakestrøkne vingene er lette å kjenne igjen i amerikanske fly som F-86 SuperSabre.

Det finnes en god del bevarte Me262’er  også noe i flyvedyktig stand. (Men da med andre jetmotorer enn orginalene, som vanligvis kun varte 10 timer.)

Produsent: Messerschmitt
I produksjon: 1943-45

Total produksjon: 1430
Operativ: 1944-1951
Byggesett (1:72): Revell Nr 04119 Messerschmitt Me 262 A-1a (1999, utgitt i flere versjoner senere).
Det finnes en lang rekke byggesett av dette flyet, i skalaer fra 1:32 til 1:144.
Status: Ubygget på lager (Settet til Revell over)

Fattigmannsjeten He162 Volksjäger

He162A  (Wikipedia)

He162A
(Wikipedia)

Heinkels He162 resultat av «nødjager» programmet som ble iverksatt sommeren 1944 i et fortvilet forsøk på å stagge de stadig mer ødeleggende bombetoktene fra vest.  Det var et lite og enkelt fly, primært bygget at trevirke (siden metaller var strengt rasjonert).

En BMW003E-1 motor leverte 7,85 kN trykk og dette, kombinert med en vekt på 2,8 tonn første til at dette var det raskeste av de tyske  førstegenerasjonsjetjagerne.  (Me262 hadde to motorer på 8,8 kN hver, men det flyet veide til gjengjeld også neste 7 tonn).

He162,  utviklet under navnet Salamander, var rudimentært, billig og kjapt å produsere.  Tyskland hadde også en utfordring i mangel på piloter, men tanken var at Hitlerjugend etter 5-10 timers opplæring på glidefly skulle kunne fly dette flyet.

I praksis var de enorme problemer med å produsere flyet i utbombede fabrikker, og det var lite drivstoff tilgjengelig. Det betyr at kun en håndfull fly rakk å fly operative oppdrag fra april 1945 til krigen i Europa ble avsluttet en måned senere.

Flere fly av denne typen ble tatt vare på av seierherrene og kan finnes i ulike museumssamlinger i dag.

Produsent: Heinkel
I produksjon: 1945

Total produksjon: ca 320
Operativ: 1945
Byggesett (1:72): Dragon Nr 5001 He162A-2 Volksjager (1990, utgitt i flere versjoner senere).
Byggesett (1:48): Tamiya Nr 61097 Heinkel He162 A-2 «Salamander» (2006)
Status: Ikke i samlingen

Lynbomberen – Ar234 Blitz

Ar234A (Wikipedia)

Ar234A
(Wikipedia)

Verdens første operative jetdrevne bombefly. Arados maskin kom så sent i bruk at de fleste maskinen stort sett ble brukt til rekognosering, men i de få tilfellene der de faktisk ble brukt til bombetokt viste de seg umulig å stoppe eller avskjære. Flyet holder også rekorden som den siste tyske flytypen som fløy over Storbritannia, i april 1945(!)

Et par eksemplar ble også konvertert til nattjagere. Etter krigen var de fleste allierte nasjoner interesserte i å skaffe seg noen eksemplar å teste ut, noe som betyr at flere eksemplar er bevart.

Produsent: Arado
I produksjon: 1943-1945

Total produksjon: 210
Operativ: 1944-1945
Byggesett (1:72): Dragon Nr 5003 Arado Ar 234 B-2/B-2b Blitz (1992, reutgitt flere ganger, også av Revell).
Byggesett (1:48): Hasegawa Nr 09083 Arado Ar 234 B-2 (2002, reutgitt flere ganger, også av Revell og Monogram)
Status: Ikke i samlingen

Dødelig døgnflue – Fi103 (Vergeltungswaffen-1)

Fi103 (Bundesarchiv via Wikipedia)

Fi103 V-1
(Bundesarchiv via Wikipedia)

Det første av de såkalte gjengjeldelsesvåpenene var den herostratisk berømte V-1 «raketten».  For dette var ikke en rakett, det var derimot en pulsjetdrevet missil.  Argus As 109-014 motoren hadde en syklus på 50 hertz, og det var årsaken til den karakteristiske «brummingen» som ga opphav til både de alliertes økenavn «Doodlebug» og den tyske betegnelsen Maikäfer (døgnflue).

De var raske og billige å produsere.  (De krevde ca 350 arbeidstimer, inkludert 120 timer for autopiloten)  og du kunne bygge 25 stykk for prisen av én V-2 rakett. Ulempen var at det kun var en rekkevidde på 25 mil,  så etter landgangen i Normandie havnet London (det mest populære målet)  raskt utenfor rekkevidde.

Løsningen ble å eksperimentere med metoder for å slippe de flygende bombene fra bombefly i stor høyde.  Over 1000 ble avfyrt fra He111 bombefly over Nordsjøen.

Britene oppdaget at det ikke var bare-bare å skyte ned de raske små ubemannede flyene.  De var vanskelige å skyte ned, og i verste fall kunne stridshodet eksplodere og ta med seg jagerflyet i ildkulen.  Løsningen var derfor like oppfinnsom som genial:  Flyet la jeg bare inntil den flygende bomben, og gav det en solid vipp med vingene.

Som visst her av en Spitfire  (Wikipedia)

Som visst her av en Spitfire
(Wikipedia)

Der førte til at gyroen i autopiloten ombord i bomben ble satt ut av spill, den mistet kontrollen og styrtet i sjøen.

Det ble også eksperimentert med en bemannet versjon Fi103R Reichenberg. Dette var mer eller mindre selvmordsoppdrag, selv om de teknisk sett kunne hoppe ut i fallskjerm rett før treff. Men Hitler mente kamikaze oppdrag var «uarisk» og nedla veto.  Det hjalp heller ikke at en lang rekke erfarne testpiloter omkom fordi de styrtet under landing. Tysklands «supertestpilot»  Hanna Reitch bestemte seg for å finne ut hvorfor og tok av i en av maskinene.  Hun oppdaget fort at stallhastigheten var ekstremt høy, og årsaken til alle ulykkene var at pilotene hadde redusert hastigheten for mye før landing.

[Reitch er forøvrig et kapittel for seg. Hun var den eneste kvinne til å motta jernkorset av første klasse. Hun satte over 40 rekorder inne  flyging og glideflyging, noen av dem står fortsatt på bøkene. Hun landet, og tok av, fra en improvisert flystripe i sentrum av Berlin i mai 1945, i et forsøk på å bringe inn og hente ut ordre fra førerbunkersen.  Etter krigen fortsatt hun å sette rekorder (men kun i glideflyging, siden tyske statsborgere ikke fikk fly motorfly).  Hun ble invitert til India av statsminister Jawaharlal Nehru for å starte en glideflyskole og fløy sammen med ham over New Dehli.  JFK inviterte henne på besøk i det Hvite hus, og hun bodde flere år i Ghana  der hun startet landets første flyskole for fargede, og sannsynligvis hadde et forhold til presidenten, Kwame Nkrumah. Hun døde av hjerteinfarkt, eller muligens av en cyanidpille hun fikk av Hitler,  i 1979. ]

Etter krigen hadde både Frankrike, Sovjet og USA sikret seg flere eksemplarer.  Franskmennen satte en forneklet versjon i produksjon som måldrone.  Russerene brukte den som utgangspunkt for sin egen Izdeliye 10, og prøvde også ut ulike bemannede fly drevet av pulsejeter. Amerikanerne derimot hadde sin egen kopi, JB-2Loon klar allerede i 1944.

Produsent: Fieseler
I produksjon: 1944-1945

Total produksjon: over 50.000
Operativ: 1944-1945
Byggesett (1:72): MAC distribution Nr 72042 Fieseler Fi103A-1 (2001, utgangspunkt for flere versjoner).
Byggesett (1:48): MPM Production – Nr. 48049 Fi 103 A-1/Re-4 Reichenberg (2006)
Status: Ikke i samlingen som V-1 men har MPMs JB-2 Loon i skala 1:48 (en variant av settet over) på vei.

I morgen er det tid å avansere fra jet, til rakett!