Leselystig 4: På innsiden


Det er ikke så lenge siden en av bokvårens store utgivelser.  Eirik Jensen, politimannen som gjennom 30 år i Oslo temmet MC-klubber, pakistanske gjenger og narkobaroner, har forfattet en selvbiografi om karrieren. Den fikk jo litt ekstra drahjelp av at han i fjor våres ble siktet for grov korrupsjon. Det ga jo den planlagte boka hans en del drahjelp.  Men  ikke tro at dette er en forsvarsskrift. (Den jobben klarer han gjennom andre kanaler.) I stedet følger den ham fra hans dager som rabagast og lømmel på nesodden, via en militærkarriere  til han begynte i politiet, og gjorde karriere der.

(Kagge)

(Kagge)

 På innsiden – Historien om mitt politiliv.
Av Eirik Jensen og Thomas Winje Øijord
Kagge forlag  ISBN:9788248913283
280 s. Pris: 349,- (adlibris)

Morsan kjøpte boka på slippdagen, og jeg benyttet selvsagt sjansen til å lese den når jeg var hjemme i påska. Omtalene visste seg å stemme.  Dette er en spenningsbok med et persongalleri som ikke står tilbake for noe Jo Nesbø eller Anne Holt kan finne på.

Jensen har alltid fremstått som en litt rufsete sjel.  Hard som bein, men fair og med en enorm tro på at kontakt og kommunikasjon er den viktigste måten å avvæpne situasjoner.  Hvorfor bruke ressurser på etterforsking i ettertid, om du kan være så tidlig ute at du hindrer kriminalitet før den skjer. Er det sløsing med ressursene å plage gatenarkomane i stedet for å se gjennom fingrene med småsnusk for å få has på bakmennene?  Det er et tydelig partsinnlegg i diskusjonen om politiets organisering, og Jensen har ikke bare rosende ord til overs for deler av toppledelsen.  Jeg kjenner meg igjen i hans syn på sjefer som ikke har forståelse for sine undersåtter. Det er vanskelig å argumentere for at politiet på rett vei når antall penneknekter overstiger fotfolket.

Samtidig, Jensen er ikke noen pusekatt som bare vil ha «dialog».  Da er «shock and awe» en bedre beskrivelse at taktikken.  Fra dag én markere at ingen skal ha noen som helst tanker om at de kan vinne en «krig» med politiet.  Og om noen ikke tar hintet, sørge for å gjøre deres hverdag til et helvete der det minste feilsteg resulterer i påtale. Samtidig skal man alltid ha «conduite» og fingerspissfølelse, og ikke legge opp til hevngjerrighet eller urettferdighet. Som han skriver,  som politimann må du ha grunntanken at alle kan forandre seg, og det er samfunnets jobb å legge til rette for det.

Jensen stod for oppbyggingen av mange av spesialenhetene og -prosjektene i Oslopolitiet, med relativt unike resultat.  Innvandrergjengene ble effektivt satt ut av spill, og Jensen var mer en villig til å hjelpe avhoppere med å komme seg ut av miljøet.  Narkoligaer ble sprengt en etter en,  og MC-kriminalitet er omtrent ikke-eksisterende i Norge, nettopp fordi nærpolitiet vet (eller visste) at 1%-konseptet er utdatert, og fordi klubbene har kontaktpunkt som kan sikre at problemer ikke eskalerer.

Når Jensen skriver at disse prosjektene antagelig var mer enn selvfinansierende, har har han nok sine ord i behold.  Dermed blir det vanskelig å forstå hvorfor arbeidet ble avsluttet, og Jensen «sparket oppover» i systemet. Han er nok prototypen på en «leder», ikke en «sjef».  (Som min foreleser i ledelsesteori sa første forelesning: «De av dere som tror jeg skal lære dere å bli ledere, vil bli skuffet.  En hvilken som helst idiot kan være «sjef» men «leder» er noe du enten er eller ikke er. Om folk følger deg dit du går frivillig, da er du en «leder». Jeg skal bare lære dere teknikker å bruke i lederposisjonen hvis dere noensinne får den.») 

Eirik Jensen er utvilsomt en leder av den typen som ikke rynker på nesa av å måtte gjøre arbeidsoppgaver på «gateplan». Det sies jo at en god leder aldri ber noen om å gjøre noe han (eller hun) ikke er beredt til å gjøre selv.

Den medtiltalte hasjbaronen, som ironisk nok heter Cappelen,  er mindre fornøyd med boka.  Selv om han selvsagt er anonymisert etter alle kunstens regler.  Jensen innrømmer flere ganger i boka, at den naturligvis er hans subjektive oppfatting av saker og ting, og ex-koner, ex-gjøkunger og ex-sjefer ikke nødvendigvis er enig. Men det er jo litt av sjarmen med en slik bok.  Min sølle oppfatning som utenforstående er at man ikke skal se seg blind på Jensens rufsete ytre. Vi har da sett nok detektime og lest nok påskekrim til å skjønne at noen ganger må en politimann ikke bare nøye seg med alle triksene som står i boka, men også skrive inn noen selv i margen, skal man ta skurkene.

Boka anbefales, og er så lettlest at du kan pløye gjennom den på en litt lang ettermiddag!