Air Marshal Victor Goddard sine forunderlige opplevelser


Air Marshal Sir Victor Goddard

Air Marshal Sir Victor Goddard

Når jeg leter opp referansekilder i forbindelse med modellprosjekt så støter jeg rett som det er på underlige historier og  legender. Særlig i flygingens «barndom» var det en del slike.  Men noen historier er rarere enn andre, og når samme, relativt respektable, mann opplever ikke mindre tre mystiske tildragelser på snaue tredve år? Vel da blir det en bloggpost!

Air Marshal Sir Robert Victor Goddard, KCB, CBE (6 februar 1897 – 21 januar 1987), var en betydningsfull offiser i RAF under andre verdenskrig.  Han ledet det New Zealandske luftvåpne under krigen i Stillehavet fra 1941 til han i 1943 overtok som administrativ leder for SEAC (South East Asia Command) i India.

Goddard første nærkontakt med det uforklarlige involverer et fotografi fra 1919.

Smil til fotografen

I 1975 publiserte den da syttiåtte år gammel pensjonert Air Marshalen  et bilde som hadde vært i hans eie i mange år. Det var en gruppefotografi av Goddards skvadrons under første verdenskrig som hadde operert fra treningsbasen HMS Daedalus. Det ble tatt i begynnelsen av 1919 etter slutten av første verdenskrig og  anledningen for at rundt 200 menn og kvinner som hadde overlevde kamphandlingene poserte for bildet, var at skvadronen skulle oppløses. Det var ett offisiell RAF fotografi, tatt av en offisiell RAF fotograf. Ingen skulle kunne ha tuklet med enten fotografiet eller negativet. Da bildet var fremkalt, ble det hengt opp på skvadronen oppslagstavle, slik at de som ønsket kopier før de dro hjem kunne notere seg på en bestillingsliste. Det var bare  én ting galt. Det var en ekstra ansikt i bildet, et ansikt som tilhører Airman Freddy Jackson.

Problemet var at Jackson,  en mekaniker, kun to dager før bildet ble tatt døde da han var uforsiktig nok til å spaser inn i en spinnende propell. På bildet er  alle er iført hodeplagg unntatt Jackson. Alle ser dystre bortsett fra Jackson, som smiler gåtefullt. De andre hadde grunn til å se nedstemt ut, de hadde nettopp returnert fra Jacksons begravelse.

Jackson kan skimtes bak m

Jackson kan skimtes bak mann nummer 4 fra venstre i øverste rad.

Er ansiktet i bildet Jacksons ånd? Goddard og andre medlemmer av skvadronen var overbevist om at det var. Goddard, i sin bok Flight Mot Reality, foreslår at Jacksons ansiktsuttrykk syntes å si: “My goodness me, I nearly failed to make it to the photo! They didn’t wait, or leave a place for me, the blighters!” som om han ikke helt hadde fått med seg at han var død.

En liten flytur på 4 år eller så

Den neste mystiske hendelsen var en mye mer personlig opprivende opplevelse. I 1935, som Wing Commander,  fløy Goddard en Hawker Hart til Edinburgh, Skottland, fra sin base i Andover, England, for en helgebesøk. På søndag når han skal fly tilbake, fløy han over den forlatte flystasjonen Drem Airfield, nær Edinburgh. Denne basen lå egentlig nærmere Goddards planlagte destinasjon enn flyplassen som han hadde landet på. Men flystasjonen på Drem, bygget under første verdenskrig, var nå overgitt til elementene. Asfalten var sprukket opp og de fire hangarer var i forfall. piggtråd delte feltet inn i mange beiter, og storfe gresset overalt på området. Området var nå del av et gårdsbruk, og helt ubrukelig som en flyplass.

Goddard begynte så på turen tilbake til sin base i England. Været var blitt mørk og illevarslende, med lavt skydekke og kraftig regn. Hawkeren har en åpen cockpit og Goddard fløy over fjellterreng uten radionavigasjonshjelpemidler  eller instrumenter beregnet for navigasjonsflyging. Kald regn gjorde han søkkbløt, og det var vanskelig å se gjennom regn og dugg på flygebrillene. Han trodde han kunne klatre over skyene, men han tok feil. Han presset flyet opp til 8000 fot, på jakt etter en åpning i skyene, men han fant ingen.

EN restaurert Hawker Demon,  jagerflyversjonen av Hawker Hart.

Hawker Demon, jagerflyversjonen av Hawker Hart (via Google)

Plutselig mistet Goddard kontroll over flyet. Det begynte å følge en slak spiral nedover. Han slet med kontrollene og opplevde at han kunne øke farten eller sakte ned, men han kunne ikke komme ut av spinnet. Han var usikker på sin posisjon, men innser at han faller raskt, og kan risikere å styrte i fjellterrenget før han kommer ut av skydekket. Himmelen ble mørkere, skyene endrer farge til en merkelig gulbrun nyanse. Regnet tiltok. Goddard sin høydemåler viste han var bare ca tusen fot over bakken og fortsatt synker raskt. Bare to hundre fot over bakken, begynte han å se en bit av dagslys gjennom det dystre mørket, men hans spiral mot tilsynelatende uunngåelige død var langt fra over.

Goddard  flyr nå 150 miles i timen. Han dukker ut fra skyene over «roterende vann» at han gjenkjenner som Firth of Forth. Han slet fortsatt med å få maskinen under kontroll. Plutselig ser han en steinmur tårne opp fra stranden rett foran seg. På toppen av veggen er et rekkverk, en sti og en vei. Veien syntes å være sakte roterende fra venstre til høyre. Skydekket var nede i førti fot.  Goddard flyr nå i en høyde av under tjue fot og var et øyeblikk fra tragedie. Han ser en ung jente med en barnevogn løpe gjennom øsende regn på stien på toppen av muren. Hun dukket hodet akkurat i tide for å unngå vingetippen på flyet. Goddard lyktes i å få flyet under kontroll og unngikk å treffe sjøen etter å ha klarert vollen med noen få meter

Han finner nå at han flyr barenoen meter over en steinete strand. Tåke og regn gjør sikten elending, men Goddard er relativt sikker flyets posisjon nå. Han identifiserte veien til Edinburgh, og var snart i stand til å skjelne, gjennom mørket, de mørke silhuetter av det som måtte være hangarene på Drem foran seg. Den samme flyplassen han hadde besøkt tidligere. Regnet ble til en syndeflod, himmelen ble enda mørkere, og  flyet rystes voldsomt av den turbulente været. Det farer mot Drem, og inn i en annen verden…

Plutselig har himmelen lysnet med gylden sollys. Regnet forsvant. Gårdsbruket forsvant. Hangarer og rullebanen syntes å ha blitt satt i stand og gode som nye. Det er fire fly parkert ved enden av rullebanen. Tre var standard Avro 504N trener-biplan; det fjerde var en monoplan av ukjent type. RAF har ingen monoplane i 1935, og det har knapt noen andre nasjoner heller. Alle fire fly var malt klargule. En farge ingen RAF flye har i 1935. Mekanikerne som jobbet ved flyene var iført blå kjeledress. RAFmekanikkere ville aldri hatt på seg noe annet enn den vanlige brune kjeledressen når de arbeider i hangarer i 1935.

Det tok Goddard bare et øyeblikk å fly over flyplassen. Han var bare et par meter over bakken, akkurat høyt nok til å klarere hangarer, men tilsynelatende var det ingen av mekanikerne så ham eller hørt flyet hans. Som han klatrer ut og unna flyplassen, blir han igjen oppslukt av stormen. Han tvinger flyet oppover, flyr på 17.000 fot og en kort stund helt opp til 21.000 fot, på grensen til hva flyet kan takle. Han klarte å vende tilbake til sin egen base trygt.

Goddard følte seg opprømt da han landet. Han gjorde så feilen i å fortelle de andre offiserene om den uhyggelig opplevelsen. De så på ham som om han var beruset eller gal. Goddard bestemte seg for å tie om hva som hadde skjedd med ham. Han ville ikke at RAF-karrieren skulle havarere på grunn av mistanker om mental ustabilitet.

Så i 1939,  så Goddard på mens RAFs treningsfly begynte å males om til den nye klargule standardfargen for treningsfly, og mekanikerne byttet til de nye blå kjeledressene. RAF hadde i 1937 tatt i bruk et ny treningsfly,  et monoplan nøyaktig lik den han hadde sett i sin flyturen over Drem 4 år tidligere. Det ble kalt Miles Magister. Han fikk vite at flyplassen på Drem hadde blitt renovert, tatt i bruk igjen.

Nye tjuesju år gikk, men Goddard glemte aldri hva som hadde skjedd. Han gikk gjennom det som hendte igjen og igjen i tankene. Det var ikke før 1966 at han skrev om opplevelsen. I løpet av de årene han hadde blitt overbevist om at det var ingen måte han kunne ha visst at RAF ville endre fargene på sine treningsfly og deres mekanikernes overall fire år før disse endringene fant sted. Goddard konkludert til slutt med at han må ha fått et glimt av fremtiden, eller til og med reist inn i den, for et kort øyeblikk.

Er konklusjonen urimelig? Våre sanser bestemme vår virkelighet. Goddard var under ekstremt stress, og trodde han skulle dø. Kanskje Goddard i et øyeblikk av dødsangst mistet kontakten med den realiteten han levde i og frigjorde sansene hans til å skimte en annen virkelighet?  Det er interessant å merke seg at han offentliggjorde denne historien før han på begynnelsen av 70-tallet begynte å  interessere seg for det overnaturlige.

Ryktene om min død er betydelig overdrevet

Victor Goddards tredje møte med det mystiske, som denne gangen involverer en skremmende drøm, fant sted i Østen, like etter slutten av andre verdenskrig.

Det begynte på et cocktailparty gitt i hans ære. Det var en fest han aldri ville glemme. Hvordan ville du følt det hvis du var på et cocktailparty gitt i din ære og overhørte noen snakker, i levende detalj, om din død i en flyulykke, og du visste at du skulle ut å fly neste dag? Hva ville du føle hvis du hadde fått vite på festen at døden hadde blitt beskrevet i en drøm, og drømmen nøyaktig spådde hendelser som snart begynte å skje?

Cocktailpartyet  for Air Marshal Sir Victor Goddard fant sted i Shanghai i januar 1946. Krigen mot Japan hadde endt fem måneder tidligere, og Goddard var nå blitt overføre til en ny oppgave. Mannen som dystert snakket om hans død var kaptein Gerald Gladstone, sjefen for Royal Navys krysser HMS Black Prince. Gladstone triste tone av visshet kollapset umiddelbart i forvirring da han så Air Marshalen stående i levende live et par meter fra ham.

Goddard smilte til den oppskjørtede offiseren. «Jeg er ikke helt død ennå,» sa han. «Hva fikk deg til å tro at jeg var?»

Gladstone nølte før han  svarer, men når han gjorde det, var det med en dystre overbevisning. Han fortalte Goddard om et levende og skremmende drøm han hadde hatt den natten. Goddard, nå ganske interessert, presset Gladstone for detaljer, som sjøoffiseren nervøst fulgte opp med. I drømmen hadde Goddard og tre britiske sivile, to menn og en kvinne, fløyet over en steinete strand, ved kysten av enten Kina eller Japan. Det var kveld, og de ​​fløy gjennom en uhyggelig storm. De hadde akkurat fløyet over fjellet da flyet deres styrtet.

«Jeg så alt skje,» sa Gladstone ettertrykkelig . «Du ble drept.» Gladstone videre uttalt at det styrtede flyet var «en vanlig form for transport og passasjerfly. Kan ha vært en Dakota. «

Senere den kvelden, på en middag den britiske generalkonsulen ga til ære for Goddard, lærte han til hans overraskelse og sjokk at hans militære fly også ville ta med sivile passasjerer. Goddard hadde forstått det slik at flyet som skulle ta ham til Tokyo ikke skulle ha med sivile, noe som militære flyginger vanligvis ikke gjør. Dette viste seg nå å ikke å være tilfelle. Det var tre sivile passasjerer: Generalkonsulen, en journalist, og en ung kvinnelig stenograf, to menn og en kvinne, alle britiske, akkurat som rapportert i Gladstones drøm. Gitt den drømmen, er det lett å forstå hvorfor Goddard var tilbakeholdne med å tillate den unge kvinnen til å reise med ham. Han begynte å frykte at de ville ta av til en sikker død i en flyulykke.

Deres fly var en C47 transportfly, bedre kjent som «Dakota», også som indikert i drømmen. Det tok av Shanghai i retning Tokyo tidlig neste morgen. Det var en forferdelig flytur gjennom skyene, akkurat som i drømmen, noe av det over fjellene i Japan, igjen akkurat som i drømmen. Kapteinen ble tvunget til å krasjlander flyet tidlig på kvelden under en snøstorm. Han krasjet på en steinete grusslette på en øy utenfor kysten av Japan, igjen som i drømmen, men denne gangen med en vital forskjell: Alle overlevde!

Ettersom tiden gikk, som med flyturen over Drem Airfield, kunne ikke Goddard få hendelsen ut av tankene. 2. januar 1947 omkring et år etter ulykken, skrev han til Gladstone og ba om flere opplysninger om den opprivende drømmen. I brevet fortalte han sjøoffiseren, «For i de neste 48 timene var jeg ganske overbevist om at jeg kom til å dø, og lurte på hvor mange uheldige passasjerene ville dele den opplevelsen med meg.»

Gladstone svar, datert 30 januar 1947, sier blant annet: «Jeg beklager å si at jeg er ute av stand til å fylle ut noen detaljer om drømmen … Jeg husker tydelig nå hva jeg husket fra min drøm på den tiden, og det var en overbevisning om at du var død … Jeg har aldri gjort et poeng … for å minne om hver eneste detalj av mine drømmer i det øyeblikket jeg våken.» Gladstone hevdet altså at han ikke husket noen av detaljene Goddard tilskrevet ham.

Douglas C47 Dakota (Wikipedia)

Douglas C47 Dakota (Wikipedia)

Begge offiserene var av uangripelig karakter og begge var enige om at dette var en precognitive opplevelse. Hvorfor er det en viktig forskjell i sine to fortellingen? Det er selvsagt muligheten for at Gladstone relatert de spesifikke detaljer om sin drøm til Goddard på cocktailparty og senere glemte både detaljene og at han hadde fortalt dem til Air Marshal. Det er naturlig at Goddard ville huske mer detaljer, siden det tross alt handlet om han og på grunn av det som skjedde, enn at Gladsone ville huske så mye av det i ettertid.

I 1950, fire år etter festen var Goddard fortsatt forstyrret av hendelsen. Han skrev derfor en artikkel om hendelsen for Saturday Evening Post. Artikkelen,publisert den 26. mai 1951, var  første gang i historien ble offentlig. Goddard brukte ikke Gladstone virkelige navn eller navnet på skipet, men han sendte en kopi av manuskriptet til sjøoffiseren for forslag og kommentarer før det ble skrevet ut. Gladstone understreket da igjen at han ikke hadde husket noen av de spesifikke detaljer om sin drøm. Men han bekreftet at han hadde våknet helt overbevist om at Goddard var død. Hele dagen før cocktailpartyet hadde sjøoffiseren forventet å bli informert om Air Marshalens død, og at festen derfor var avlyst. Han dro kun til festen når ingen slik nyhet ble mottatt, men var fortsatt positivt overbevist om at Goddard død og nevnte det for flere på festen der Goddard overhørte ham. Gladstone hevdet at han aldri hadde opplevd noe lignende denne drømmen og hadde ingen god forklaring på opplevelsen.

I 1955 ble Goddard erfaring med Gladstone drøm gjort om til en britisk film, The Night My Number Came Up, med Michael Redgrave i rollen som Air Marshal «Hardie.» Selv om dette er en underholdende film, gjorde manusforfatteren vesentlige endringer i forhold til den faktiske hendelsen.

Goddard hadde faktisk også to tidligere møter med den uforklarlige. I august 1911 mens han var en elleve år gammel marinekadett, fikk han vite at hans mor var redd for at den såkalte  «Agadirkrisen» i Marokko ville eksplodere i en verdenskrig. Tyske marineenheter ble sendt til Marokko for å blokkere fransk ekspansjon i dette landet, og mange fryktet at krisen ville bryte ut i en krig mellom Frankrike og Tyskland som England så ville bli dratt inn i den. Den unge Goddard hadde umiddelbart beroliget sin mor via et brev, der han slo fast at krigen ikke ville komme før i august 1914, noe som faktisk var tilfelle. 4. august 1914 hadde Goddard, nå fjorten,observert en solnedgang fra akterdekket av et britisk krigsskip. Han sier i forordet til sin bok, Flight Towards Reality, at han fikk en «klar formening ut i fra skyen bevegelser og deres farger på himmelen» av hvor lenge krigen, som skulle begynne den kvelden, ville ta og hvordan det ville ende. Han hadde ingen anelse om hvorfor akkurat disse hendelsene skjedde med ham, men han glemte dem aldri.

Konklusjoner

Om vi ser bort i fra de to tilfellene i ungdommen, så er det altså tre mysterier her.

Det første, i tilfellet med den døde mekanikeren på fotoet, er det vanskelig å konkluderer med noe svar.  Dessverre er det ingen mulighet til å bekrefte at ikke de bildene som er tilgjengelig på nett er retusjert for å forsterke effekten.  Når det gjelder affæren med Drem Airfield, er det noen detaljer som jeg ikke får til å stemme.  Alt i 1935 var Avro 504-flyet tatt ut av tjeneste, og selv om noen få maskiner ble kjøpt tilbake fra private eiere i 1940, var dette ikke lenger et fly som ble brukt til opplæring. (det er selvsagt en mulighet for at han så en annen biplan-modell, om han faktisk så inn i fremtiden.  DeHavillands Tiger Moth var for eksempel i utstrakt bruk både i 1935 og under krigen.  Historien er også gjenfortalt mange ganger, mange år etter at opplevelsen skjedde, så at Goddard kan ha forsterket sin hukommelse med detaljer i ettertid.

Avro 504 (flugzeuginfo.net)

Avro 504 (Flugzeuginfo.net)

DeHaviland DH82 Tiger Moth (Wikipedia)

DeHaviland DH82 Tiger Moth (Wikipedia)

Det er ikke umulig å se for seg at han kom ut for et uvær,  og feilbedømte sin posisjon,  fløy over en annen flyplass enn han trodde når det var en lysning i uværet, og at detaljene om farger og monoplan er tilført i ettertid.

Den siste fortellingen er tilsynelatende et tilfelle av ren tilfeldighet, som så har blitt husket fordi den slo til.  Selv om Gladstone faktisk ikke var sanndrømt, Goddard overlevde jo. Gladstone kan godt ha drømt en livaktig drøm omat Goddard var død,  han må ha hatt han i tankene siden han skulle i en avskjedsfest for ham dagen etter.  Selv om detaljene stemmer er de ikke så utrolige som man skulle tro.  Gladstone visste antagelig at Goddard skulle til Japan, og flyruten går jo da også langs kysten av Kina et stykke. Det er ikke høy odds på at en slik flight ville benytte en Dakota, selv om britene gjerne foretrakk å bruke egne maskiner.  Og ved problemer ville enhver pilot søke seg mot flatere områder langs en stand om mulig.  Det eneste spesielle er kanskje de sivile passasjerene, men igjen, vi har kun Goddards ord på at den spesifiseringen ble nevnt.

Likevel.  Det er jo slike små anekdoter som disse som gjør det morsomt å lese gamle kilder og artikler, selv om jeg ikke fant svar på det jeg egentlig begynte å lete etter!  God påske!